Nyheter

Lettere med kjønnsliv enn bønneliv

Norske leger kan snakke usjenert om sex, men står handlingslammet i møtet med tro, mener lege og redaktør.

– Det er mye lettere for leger å ta opp seksualitet enn bønn. Vi er ikke så sjenerte for å spørre om folks seksualvaner. Gud derimot, har blitt elefanten i rommet hos legestanden, sier professor og lege Vegard Bruun Wyller.

Det går utover kvaliteten i møtene med pasientene, mener legen.

– Helsevesenet er uprofesjonelle på dette feltet. Norske leger skal selvsagt ikke misjonere. Men vi bør kunne forvente at vi er kompetente og profesjonelle i møtet med tro og livssyn.

Kan ikke rømme

Wyller, som også er medisinsk fagredaktør i Tidsskrift for Norsk legeforening, har allerede fundert over problematikken i noen år. Denne uken valgte han på lederplass å oppfordre sine yrkesfeller til å tørre å snakke mer om tro – med hverandre og med pasientene.

Han viser til at man i legeyrket ofte møter folk i utfordrende livssituasjoner, som stilles overfor spørsmål om tro, håp og tvil på helt andre plan enn ellers:

– I hverdagen kan man glemme disse spørsmålene litt. Men de kommer på veldig mange måter frem når vi får livet litt i trynet, påpeker Wyller, og understreker betydningen av eksistensiell åpenhet:

– Vi kan ikke rømme fra spørsmål som «hva er døden?», «finnes det noe liv etterpå?», «hva er lidelse?», «hva er kjærligheten?». Alt dette handler jo om det å være menneske.

Behov for refleksjon

Første gang han selv ble klar over problemstillingen, var som ansvarlig lege for en alvorlig syk gutt fra en muslimsk familie. I løpet av sykeleiet ble han vitne til hvordan farens frustrasjon vokste i møtet med sykehuset. Faren opplevde legene som for sekulære, tidvis kyniske i møtet med liv og død. Han «ønsket å finne Gud på hospitalet, men alt han fant var maskiner».

Slike problemstillinger blir stadig viktigere i et samfunn som blir mer multikulturelt, mener Wyller. Han viser til at både muslimer og katolikker som flytter til Norge ser religionens plass i offentligheten på en annen måte.

Legers behov

Også for legene selv, som står tett på liv og død gjennom lange yrkesliv, tror han det er essensielt å gi rom for eksistensielle diskusjoner:

– Når du i yrkessammenheng møter livets ytterpunkter daglig, får mange behov for å reflektere, sier Wyller.

Selv opplever han at legegjerningen har utfordret ham til å finne ut hva han egentlig tror på. For fire år siden konverterte han til katolisismen.

Savner tro på sykehuset

Oppfordringen om å snakke om tro er på sin plass, mener lege og sykepleier ved nyfødtavdelingen ved Rikshospitalet.

– Mange leger vil svare at religiøs kompetanse er utenfor mitt felt, og heller referere til prest eller sjelesørger, sier professor og lege på Rikshospitalet, Thor Willy Ruud Hansen.

Han mener Vegard Bruun Wyllers oppfordring er «betimelig», og er glad for at noen løfter problemstillingen:

– Pasienter forteller ofte om leger som har sagt «Jeg kan ikke gjøre mer for deg», i betydningen av medisiner og strålebehandlinger. Men å si det er på mange måter en fallitterklæring. Det er klart man kan være mer for folk, som medmenneske, en som er til stede og lytter. I den situasjonen er det naturlig at doktoren også er åpen for pasientens religiøse oppfatninger.

For alle

Ved barneintensiven på Rikshospitalet kommer han og sykepleierkollega Elin Vestmo tett på spørsmål om liv og død. Her dør mellom 25 og 30 barn i året. Mange flere fødes med sykdommer og skader - noe som reiser etiske diskusjoner om livsforlengende behandling og livskvalitet.

Spørsmål om tro dukker eksplisitt opp i spørsmålet om barnedåp, forteller Vestmo. Sykepleierne har som rutine å spørre om dåp hvis barnet er livstruende sykt. Både hun og Wyller har erfart at langt flere enn troende ønsker dåp.

– Hverken behovet for ritualer eller samtaler rundt livssyn trenger å være forankret i en religion. Det er eksistensielt og allmennmenneskelig. Men det er lite rom for å ta opp livssyn og eksistensielle spørsmål på sykehus. Her er det behandling som teller, og da er det lett å hoppe bukk over den biten, sier Vestmo.

Lite rom

Hun ser ikke nødvendigvis den største barrieren som manglende kompetanse og vilje blant helsepersonell, men lite rom for den typen samtaler i det daglige:

– Jeg opplever at foreldre kan ha behov for slike samtaler, men at vi ikke har tid eller plass for det. Selv har jeg ofte ønsket å kunne snakke mer med pårørende om den vanskelige situasjonen de står i, sier Vestmo.

Uprofesjonelle

Legers troskompetanse er også viktig fordi religiøse oppfatninger påvirker helsen vår, mener Vegard Bruun Wyller:

– Visse religiøse tilknytninger kan være direkte helsefarlige, som foreldre som nekter barna vaksiner av religiøse grunner. Men det kan også gå motsatt vei. Det finnes noen studier som tyder på at tro kan være gunstig for helsen din, ved å føre til mindre risikoatferd, forklarer han.

Noe lignende opplevde han i møtet med den muslimske familien. Deres syke gutt døde etter lang tids sykeleie. Mens mange familier fremstår som handlingslammet etter et barns død, opplevde han at familien brukte troen til å forsone seg med en vond skjebne.

– Det er tydelig at tro i mange settinger kan fungere som en tydelig styrke. Det at religionen har en naturlig plass og fremtredelsesform, kan skape en type mening og handlingskompetanse, tror legen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Taktfølelse

Han håper han og kolleger kan bidra til å utløse denne styrken i tro.

– Betyr det at leger må ha kunnskap om alle de ulike religionene?

– Det handler om kunnskap, men også om sensitivitet og taktfølelse. Det er stor forskjell på hvor privat og følsomt tro er. Men leger spør om mye privat, som folks seksualvaner. Da bør vi også kunne snakke om tro.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter