Knallhard Høybråten mot Stålsett-rapporten

Den snart avtroppende toppolitikeren legger ikke fingrene imellom når han omtaler den ferske livssynsrapporten i bloggen sin.

– En systematisk plan for å radere ut viktige trekk ved det norske samfunnet som er preget av vår kristne kulturarv, skriver den tidligere KrF-lederen.

Initiativ. Høybråten sto i 2008 sentralt i å sikre Grunnloven den nye verdiparagrafen som utvalget vil fjerne: Henvisningen til «vor kristne og humanistiske arv».

Ikke nok med det. Høybråten tok initiativ til den stortingsdebatten om religion, der statsminister Jens Stoltenberg varslet et livssynsutvalg og opplegg for ny religionsdebatt.

Kortslutning. Men sluttproduktet fra utvalget får særdeles hard medfart. Ikke bare kaster de «vrak på brede politiske forlik om grunnlovens verdiforankring og formålsparagrafene:

– De gjør seg i tillegg skyld i en gedigen kortslutning, skriver han i bloggen.

Aktivistme. Og den handler om at man må nøytralisere samfunnets forhold til sin egen kulturarv for å ivareta enkeltmenneskers rett til tros- og livssynsfrihet.

– Dette er sekularistisk aktivisme, ikke noe forsøk på en samlende nasjonal politikk, skriver KrF-toppen.

Skuffen. Han har merket seg at politiske partier har tatt avstand fra en rekke elementer i forslaget.

– Kanskje er det best å legge hele dokumentet i en skuff, mener Høybråten.

Vakum. På flere punkter i bloggen peker Høybråten på at hvordan nettopp kristendommen har sosial utjevning og sosiale ordninger. Han fastslår at «Norge og Europa ikke ble dannet i et verdinøytralt vakum».

Verdiformål. Høybråten fremhever at den vestlige kristne og humanistiske kulturarven var en viktig forutsetning for utvikling av menneskerettighetene.

– Og nå brukes menneskerettighetene som argument for å fjerne menneskerettighetenes sentrale verdigrunnlag fra grunnloven og skolens formålsparagraf, skriver han.

Folkevalg. Høybråten betegner det som «oppsiktsvekkende» at Stålsett-utvalget vil fjerne kirkens rolle ved nasjonale markeringer.

– Kirken som sentral arena for sorg og fellesskap var folkets valg, ikke myndighetenes, skriver Dagfinn Høybråten.