Kirken ga folket krefter mot Berlinmuren

Søndag, oktober 2014: Gethsemanekirken øst i Berlin har hentet fram igjen en kopi av det kraftfulle banneret med teksten «Våk og be» fra 1989. Det er festet over altertavlen foran 25 års jubileet for Berlinmurens fall.

En gang ga nettopp ordene «Våk og be» håp og krefter. Da hang banneret over kirkens inngangstrapp de intense ukene før 9. november i 1989: Dagen da Jernteppet falt.

Både inni og utenfor kirken var det drama: En kveld banket politi med skjold og køller opp folk etter kveldssamlingen. I dagene som fulgte var det opprørske kveldsmøter, desperasjon, våkenetter og bønn.

Gethsemanekirken ble i uker en kampsentral for solidaritet, den skapte krefter mot Muren og spilte en stor rolle i frihetskampen i øst i Berlin.

Opprørsstarten

Tidlig på høsten 1989 økte trykket mot partisekretær Erich Honecker og kommunisttoppene i DDR. Om sommeren hadde ungarske grensevakter alt klippet hull i sin del av Jernteppet. Flere tusen østtyske borgere tok derfor ferieturen dit og rømte mot vest.

LES OGSÅ: Håpsmannen Lech Walesa

Mye mer var i emning. Tidlig i september marsjerte demonstranter i byen Leipzig. Og da DDR skulle feire sin 40-års bursdag med overdådig kommunistisk prakt på Alexanderplatz i Berlin 7. oktober, kom den første store konfrontasjonen i hovedstaden.

Regnbue-protesten

Tusenvis av demonstranter toget i retning av Palast der Republik, der feiringen av kommuniststaten pågikk. Slik uro var utålelig. Derfor gikk innsatsstyrker til aksjon. Det endte med massiv vold mot demonstrantene. Hundrevis ble arrestert.

Det var i dagene som fulgte at Gethsemanekirken virkelig ble tilholdssted for en regnbue av folk som ikke tålte uretten: Kirkefolk, punkere, alskens aktivister – ja alle som hadde fått nok og som fant støtte i hverandre.

Mange av demonstrantene fra DDR-bursdagen i sentrum rømte nemlig rett fra opptøyene og inn i kirken der en liten gruppe opposisjonelle alt var på plass. I årevis var nemlig kirkene i kommunistlandet blant de ytterst få steder der politistyrker ikke trengte seg inn.

Pryl og politi

– Dette er det eneste fristedet vi har, sa Uwe til Vårt Land da vi disse dagene tok oss gjennom et anspent Berlin.

Han satt like ved alteret – og deltok i fasteaksjon. Aktivistene var fortvilte, for det bare var to dager siden et nytt drama skapte sinne:

Etter en kveldsandakt i kirken hadde nemlig flere derfra satt seg ned og sperret gaten rett utenfor. De hadde tente stearinlys i hendene og sang fredelige sanger. Men også sosialisthymnen «Internasjonalen».

Faste for frihet

Resultatet ble stillingskrig mot en jernring av politi med skjold og køller. «Folkets politi» gikk så til aksjon få meter fra kirken. Ungdommer fikk pryl – og ble fraktet bort.

– Jeg er ikke kristen selv, men faster til vennene mine er fri, sa Uwe, han var 22 år den gangen.

Uwe og andre fortalte rystende historier om vold, håpløshet og ufrihet. De satt der i et kirkerom med masse tente stearinlys og hvor mollstemte orgeltoner ofte lød fra galleriet.

Andre fortalte hvor viktig det hadde vært for dem å få deltatt i våkenatten, som nettopp var avholdt. Da ble det våket og bedt for alle som den siste tiden var fengslet.

Usensurert nyhetskanal

I en annen ende av kirken var formiddagen hektisk. Aktivistene supplerte veggavisene som hang overalt og bygget opp et fotogalleri som dokumenterte scener fra demonstrasjonene.

Mens vi var der, dukker flere utenlandske TV-team opp, både for å rapportere hjem og få troverdig informasjon. Slik fikk Gethsemanekirken også rollen som kanal for usensurerte fortellinger, direkte fra vitnene til vold og ufrihet og til en journalist som sendte historien hjem.

Agenter på vakt

Utenfor den røde teglstenskirken hang sikkerhetsagentene langs gater og hjørner. De scannet all trafikk til kirken med blikk og skapte derfor ekkel nervøsitet.

For Honecker-regimet hadde kirkelige aktivister alt vært «folkefiendtlige elementer» i årevis. Tidlig på 80-tallet arrangerte stadig flere kirker «blues-messer», som etter hvert trakk tusenvis av ungdommer. De ble et uttrykk for ungdomsprotest mot DDR-autoritetene.

Flere av de evangeliske kirkene utviklet seg gjennom 70-tallet og 80-årene til fristed både for ungdommer, miljøaktivister, fredsfolk, menneskerettighetsforkjempere og ikke minst radikale prester som drømte om en annen solidaritet enn regien til DDRs kommunistiske parti.

Bønn og protest

Etter at DDR-styret hadde prylt ungdommer, trosset bare enda flere nervøsiteten. De strømmet til det som var Gethsemanekirkens andre viktige fellesskap: De daglige samlingene med kveldsbønn.

Vårt Land krysset også dunkle kveldsgater, forbi oppstilt sivilt politi og til et inntrengt sete i et hjørne på galleriet i en komplett overfylt kirke. Minst tre tusen satt tett i tett.

Bønnesamlingen utviklet seg til en gedigen frihetsmønstring. En ung prest hamret på gitaren og sang rusten protestsang. Etter hvert entret byens biskop, Gottfried Forck, talerstolen med tydelige meldinger mot kommuniststyret.

– Sabbaten ble til for menneskets skyld – ikke mennesket for sabbaten, tordnet Forck før han svitsjet fra teologi til ren nyhetstjeneste om det han og kolleger selv drev med: Å få unge med blåmerker etter kølle­slag ut av fengselsceller.

I en spent Berlin-kirke ga slikt motivasjon til alle i benke­rader og på galleriet. Som ­etterpå stille forlot kirken, ut gjennom natten. De fortalte til sine venner – som spredte nyheter og ikke minst håp til flere av sine.

Frihetsdager

Tre uker senere trengte ikke demonstrantene ly i Gethsemanekirken mer:

4. november 1989 fylte over en halv million demonstranter Alexanderplatz i Øst-Berlin. Protestene lot seg ikke regulere – for regimet var det blitt for sent. 9. november revnet Berlinmuren. Og i tur og orden klappet kommuniststater sammen.

– Vi var aldri redde, men det hersket alltid en uro for at politiet kunne bruke våpen, fortalte «opprørspresten» i Gethsemanekirken, Bernd Albani, da Vårt Land møtte ham for ti år siden.

25 år senere er søndagsgudstjenesten i den gamle opprørskirken sterk kontrast til det intense dramaet i 1989. Det er glissent i benkeradene. Få av aktivistene fra den gang er aktive – i alle fall i bydelen der.

Men det gamle banneret om å «våke og be» har en opplagt plass over alteret, der påminnelsen er like dagsaktuell: ­Menigheten skal aldri tåle urett og murer mellom folk.