Kan muslimer leve med jøder?

Det fortelles to diametralt motsatte fortellinger om jødenes situasjon i den muslimske verden. Begge er myter. Det hevdet foredragsholderne på årets Saladindager på Litteraturhuset – der tema i år var jødene og deres relasjon til muslimer.

– Historien når vi forstår den rett og nøkternt, viser at det mer er sameksistens enn konflikt som har preget forholdet mellom muslimer og jøder, sa professor Mark R. Cohen, professor i jødisk kultur ved Universitetet i Princeton.

Gullalder

Likevel hadde han atskillige reservasjoner mot den såkalte «gullaldermyten», som sier at jøder og muslimer levde i harmoni og toleranse gjennom tusen år, inntil sionismen kom og ødela. Al Andalus, det vil si Spania under muslimsk styre i middelalderen, framheves som kroneksempelet på hvordan jødisk kultur blomstret under muslimsk styre.

– Dette mulitreligiøse Utopia reflekterer en lengsel hos de europeiske jødene på 1800-tallet for en tilsvarende integrasjon i sine egne samfunn. Men det var på mange måter en myte, sa Cohen. Det var riktig at noen jøder fikk en framtredende plass i samfunnet, og at jøder var viktige deltakere i samfunnsliv og kultur i det muslimske Spania. Men man overser at jødene hadde en underordnet posisjon i samfunnet, og at de var utsatt for periodiske utbrudd av forfølgelse, påpekte han.

For jødene i det kristne Europa framsto tilværelsen i Andalus som et ideal, noe de brukte til å argumentere for bedre kår i sin del av verden. Også mot den framvoksende moderne antisemittismen i Europa på 1800-tallet brukte jøder gullaldermyten som argument. Den ble så overtatt av arabiske nasjonalister som kjempet mot sionismen på 1900-tallet.

– Sionismen og senere staten Israel ble anklaget for å ha gjort slutt på lange århundrer med islamsk toleranse, sa Cohen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Muhammed

Mot gullaldermyten er det så oppstått en motmyte om en sammenhengende muslimsk undertrykkelse og forfølgelse av jøder gjennom tusen år. Dagens antisemittisme i den muslimske verden blir sett som en direkte videreføring av det jødehatet som forkynnes i Koranen og i fortellingene om profeten Muhammeds liv.

– Men som mange forskere har hevdet, må vi se Muhammeds handlinger i sin kontekst, sa Cohen. Profetens forhold til jøder var mangesidig. Tekstene tyder på at Muhammed så seg selv som en som førte videre både jødedom og kristendom, og at han ville samle alle de monoteistiske bokens folk til en felles kamp mot hedninger og avgudsdyrkere. Men da jødene ikke ville ta mot hans lære, måtte han finne måter å forholde seg til jødene i det riket han grunnla i Medina.

– Muhammeds naturlige respons var skuffelse og sinne. Etter hvert som makten hans vokste, slo han tilbake mot de motstridige jødene, sa Cohen.

Noen av dem ble forvist fra riket, men særlig stor betydning er tillagt massakren av mennene i den jødiske Banu Quarayza-stammen.

– Denne voldelige konfrontasjonen mellom islam og jødene nettopp ved religionens fødsel blir tatt som spiren til den muslimske politikken mot jødene. Noen hevder til og med at dette er en godkjennelse av folkemord, sa Cohen.

LES MER: Muslimene må gå til jødehatets kilder

Men denne hendelsen er ikke det typiske eksempelet på Muhammeds behandling av jøder, framhevet Cohen. Han pekte på forfatningen i Medina, som ga jødene i byen rett til å følge sin tro. De jødene som ble overvunnet i krig, fikk også beholde sin tro. De ble ikke tvangsomvendt til islam. Massakren må ses i sin historiske sammenheng. Den aktuelle stammen hadde brutt en avtale om nøytralitet, noen kilder beskylder dem for forræderi.

Disse ulike situasjonene reflekteres også i Koranteksten, som både har positiv omtale av jødene og vers der de beskrives som aper og griser.

Pluralisme

Hvis vi ser på hvordan jødene faktisk ble behandlet i det muslimske riket i Midtøsten og Nord-Afrika, får vi et sammensatt bilde. Jødene var bare en av mange minoriteter, og også muslimene i riket var delt både i ulike versjoner av islam og etter etniske grenser. Det var et rike med stort mangfold, og der det var rom for religiøs pluralisme.

– En pragmatisk politikk av leve og la leve styrte forholdet mellom den islamske staten og dens mange ikke-muslimske innbyggere. Den tolererte selvstyre for ikke-muslimske grupper, og ga dem religiøs frihet, sa Cohen.

Mens jødene i det kristne Europa ble isolert i gettoer og nektet mange yrker og å eie jord, kunne jødene i det muslimske riket delta fullt ut i samfunnet. Mange av dem fikk viktige posisjoner. Det var også en rik blomstring av en jødisk kultur innen den arabiske, der jøder skrev både religiøse verker, filosofi og poesi på arabisk. Den jødiske kulturen ble en del av den arabiske kulturen.

– Selv om de religiøse minoritetene (jøder og kristne) neppe var tilfredse med sin annenrangs status og juridiske underordning, for ikke å snakke om at det av og til forekom forfølgelser, aksepterte de stort sett underordningen med resignasjon så lenge de fikk leve i trygghet og praktisere sin tro uten innblanding, sa Cohen.

Arabisk jøde

«En arabisk jøde» vil i dag bli betraktet som et selvmotsigende begrep, sa professor Orit Bashkin, da hun holdt årets Saladinforedrag. Men jødene i Irak i det nittende og tjuende århundre, som var hennes tema, betraktet seg selv som nettopp det.

– Egentlig er dette det samme som jødene i Tyskland, som betraktet seg selv som mer tyskere enn som jøder, sa Bashkin.

LES MER: Anti-semittisme ikke skapt av muslimene

Jødene utgjorde en stor del av befolkningen i Bagdad. De var en urban middelklasse, åpne for impulser fra europeisk kultur. Jødene som bodde ute på landet, var fattigere.

På slutten av 1800-tallet vokste det fram en arabisk nasjonalisme. Den var ikke basert på religion.

– Saladin ble ikke beskrevet som en jihadist, men som en nasjonalist som forsvarte Midtøsten mot kolonialistene, sa hun.

De irakiske jødene fant sin plass i denne arabiske nasjonalismen. De la vekt på den sentrale plassen Irak har i Det gamle testamentet. Talmud ble for en stor del utviklet og nedskrevet i Irak. De så dette jødiske bidraget som en del av den felles arabiske kulturen.

Opptøyer

Da Irak ble en selvstendig nasjon i 1919, var det formelt sett et kongedømme. Men i realiteten var landet styrt av de britiske kolonimyndighetene. Som en motvekt mot britene var det en del av de irakiske nasjonalistene som ville alliere seg med Hitlers Tyskland. Våren 1941 gjorde de et kupp. De hadde bare makten noen måneder, men i løpet av den tiden kom det til opptøyer mot jødene, og 143 jøder ble drept.

Denne hendelsen brukes ofte til en historieskriving om en kontinuerlig irakisk og muslimsk antisemittisme, som til slutt førte til at alle jøder ble jaget ut av Irak.

– Men man underslår da den andre delen av historien, for eksempel de mange muslimene som hjalp og beskyttet jøder, og ikke minst den antinazistiske venstrefronten som gjorde seg sterkt gjeldende i Irak, sa Bahskin.

Sionismen var omstridt blant jødene i Irak. Representanter for de irakiske jødene skrev støtteresolusjoner for palestinerne og kritiserte den jødiske innvandring i Palestina. Mange jøder var aktive i det irakiske kommunistpartiet, som var sterkt antisionistisk.

– De ville bekjempe antisemittismen ved å bekjempe sionismen, sa Bashkin.

Men sionismens fortelling om et demokratisk jødisk land med like muligheter for alle appellerte også til mange irakiske jøder, og en del av dem utvandret til Israel.

Antijødisk

Denne utviklingen fikk en dramatisk kulminasjon i 1950, da Irak satte i gang en antijødisk kampanje, basert på frykten for at jødene var en femtekolonne for Irak. Jøder ble arrestert, anklaget for både kommunisme og sionisme. En eksplosjon i et jødisk senter i 1951 skapte mye frykt. Det har vært påstander om at denne eksplosjonen ble forårsaket av sionistiske agenter. Den israelske regjeringen arbeidet aktivt for å få jøder til å forlate Irak til fordel for Israel, og det var en sionistisk undergrunnsbevegelse i Irak.

Resultatet ble at 150.000 jøder – nesten hele den jødiske befolkningen i landet – forlot Irak og flyttet til Israel.

– De kom til et land nesten uten midler til å ta mot dem. De levde i leirer i utkanten av de store byene, og opplevde seg som sviktet og forlatt av den israelske staten, sa Bashkin.

Hun beskrev også hvordan de europeiske jødene så på jødene fra Midtøsten som tilbakestående og uvitende.

– For de europeiske jødene var det mistenkelig med jøder som likte arabisk musikk og som snakket arabisk. De ble fratatt alt de eide før de forlot Irak, og de hadde vansker med å få arbeid i Israel, særlig ettersom få av dem hadde erfaring med jordbruk, sa hun.

Myter

Bashkin beskrev en tredje myte, om de irakiske jødene som en forfulgt og undertrykt gruppe, som til slutt hadde kommet seg til friheten i Israel. Det er denne du møter når du oppsøker kildene til kunnskap om irakiske jøder i Israel. Den andre siden, historien om jødene som en viktig del av arabisk kultur og deres bidrag til den demokratiske venstresiden i Irak, blir underslått.

– Historiske myter brukes stadig med politiske formål. Som historiker har jeg alltid kjempet mot et misbruk av historien som forsøker å dekke over de harmoniske øyeblikkene. Samtidig skal vi heller ikke idealisere. Kanskje vil det bli mulig å gjenopplive gammel harmoni dersom alle mytemakerne sluttet med sine ensidige og motsatte tolkninger av historien, sa Cohen til slutt.