'Jeg har fått igjen en sånn merkelig glød'

Etter å ha klint kroppen mot en bergvegg nede ved vannkanten i 20 minutter, skjønner Per Anders Langerød at han ikke kan stå der lenger. Skytelydene har rykket nærmere og han ser Anders Behring Breivik skyte AUF-ere ved pumpehuset på stranda rundt 20 meter bak ham.

Forsiktig sniker han seg fram til vannet, men Breivik ser ham og skyter. Han bommer. Langerød kaster seg ut i vannet, dukker under vann, dukker opp og ser at Breivik sikter mot ham. Han svømmer under vann og dukker opp med jevne mellomrom til Breivik har gått. Da tar adrenalinet over. Han klarer ikke holde seg flytende. Han kaver, stresser, hoster, svelger mye vann og roper på hjelp.

– Da tenkte jeg: Er det én gang du virkelig skal slite deg ut, er det nå.

BILDESERIE: Utøya en måned etter

Navnerunde i vannet. Omsider begynner kroppen å lystre. Han lager høye pustelyder, fester blikket på et punkt på naboøya et par kilometer unna, og begynner å svømme rolig.

– Jeg hørte noen som druknet litt lenger borte. En person ropte på hjelp og hosta veldig. Så ble det stille. Sånn var det der ute i vannet.

Langerød var på nordsida av Utøya, den sida som vender bort fra Utvika camping. Han bestemte seg for å svømme til en øy han kunne se derfra. Men et stykke ut i vannet så han båter som kom fra Utvika camping, og tenkte at det var bedre å satse på at båtene kom dit etter hvert. Plutselig ser han en bøye på halvannen meter som ligger i vannet. Der er det åtte andre som holder seg fast. De tar en navnerunde og prøver å holde motet oppe. Noen vil slippe taket.

– De var så slitne og lei seg for det de hadde sett. Jeg tok han ene i vesten og holdt ham, og sa: «Pri én er: Du har overlevd. Det andre tar vi i morra». Han hadde mistet kjæresten sin.

Etter 20 minutter kommer den første båten.

– Den tok med seg dem som hadde det verst.

Båten kom en gang til. Den tredje gangen ble Langerød tatt om bord.

– Da måtte vi opp. Da frøs vi så mye.

Om bord i båten kledte de av seg alt unntatt boksershortsen, og holdt rundt hverandre for å holde varmen. Langerød anslår at han var halvannen time i vannet. Etter ti minutter ankommer de Utvika og går i land.

– Jeg har aldri opplevd noe så sterkt som da jeg tråkket i land på den brygga, sier han.

– Jeg får fryseprikker når jeg forteller om det bildet jeg har i hodet. Jeg tråkker i land med beina mine, litt sånn lyseblå i huden. Jeg fikk pledd fra naboene som var der og får telefonen til en av dem og ringer til mamma. Jeg sier: Jeg er i live, jeg er i live. Jeg må legge på, men jeg er i sikkerhet. Da brast stemmen min. Da brast det for henne også. Jeg sa at jeg måtte legge på og at vi snakkes seinere.

Det bildet henter han fram når tankene begynner å kretse rundt hva som kunne skjedd.

– Jeg zoomer inn på det bildet. Det er det som er viktig. Jeg overlevde, jeg klarte meg. Jeg gjorde alt jeg skulle for å klare meg.

Ukonsentrert. I dag drar han til Utøya sammen med andre som overlevde.

– Jeg gruer meg. Jeg setter meg i en situasjon som kroppen min oppfatter som usikkert. Jeg kommer til å være redd for absolutt alt, for at det skjer noe igjen. Men man må bare ta det.

Han gleder seg også.

– Jeg gleder meg til å få de gode assosiasjonene med Utøya igjen. For meg assosieres den med så mye positivt. Jeg har vært der mye, også utenom sommerleiren. Minnene derfra er så utrolig sterke og har formet meg som person.

Langerød er nummer 28 på kommunevalglisten til Oslo Arbeiderparti. Torsdag var han med i sin første debatt, mot finansbyråd Kristin Vinje (H) og Venstres Ola Elvestuen.

– Dette er min sjette valgkamp og det var godt å gjøre noe vanlig igjen. Men det tok lang tid å konsentrere seg da jeg skulle skrive debattinnlegg.

Det er det typiske nå, fire uker etter 22. juli. Alt tar tid.

– I det første møtet med jobben ble jeg sliten etter noen timer. Det samme merket jeg i møte med studiene og med venner. Alt har tatt tid.

Det har også vært mange minnemarkeringer. Langerød merker at det tar på og trenger at det ikke blir for mange av dem.

Han mistet nære venner på Utøya, særlig Håvard Vederhus som han kjenner fra både studentpolitikk og partipolitikk, og Tore Eikeland.

– Disse ungdomspolitikerne var fyrtårn. Jeg tror ingen visste hvor flinke de var før nå. Det er kanskje noe som er varig i dette, at Norge har fått øynene opp for at ungdomspolitikere i Norge har utrolige evner og mye å gi, og allerede har oppnådd mer enn mange andre, sier han.

Å følge Håvard Vederhus til graven, var ikke lett.

– Det var så meningsløst. Det er det verste jeg har gjort noen gang. Det var en fantastisk fin begravelse, men for meg var den dagen svart.

Nytt liv. Samtidig kjenner han sterk glede.

– Jeg er sinnssykt glad for å være i live. Den følelsen fra jeg gikk i land og hadde overlevd, har fulgt meg etterpå. Den er svakere, men den er der. Du setter pris på så mye rart du ikke visste.

– Som hva da?

– Relasjoner du har med mennesker. Samtaler – du hører kanskje bedre etter. I går var første gang jeg satt på en gressplen i sola og drakk øl. Jeg var helt euforisk. Det var så deilig. Å være sammen med kjæresten – gjøre alle sånne ting. Jeg kan sitte alene og smile. Det er litt som å oppleve ting på nytt.

Langerød har vært nestleder i AUF, leder for Norsk Studentunion (NSU) og levd et aktivt liv. Da han var på Utøya 22. juli, var han der for å holde foredrag og diskutere hvordan AUF best kunne drive studentpolitikk. Seminaret varte til klokka tre. Han skulle tilbake til Oslo. Men så kom meldingen om en bombe i Regjeringskvartalet.

Også engasjementet som førte ham til studentpolitikk og AUF har våknet på en ny måte.

– Jeg har fått igjen en sånn merkelig glød, en engasjementsfølelse som jeg hadde som leder av NSU da jeg sto midt i alt hele tida, som jeg ikke har hatt på en stund.

Selv om han ikke tror han vært klagete før heller, har han bestemt seg for én ting:

– Jeg skal aldri mer klage over at jeg har mye å gjøre eller at jeg blir sliten av valgkamp. Nå er jeg tilbake.

LES OGSÅ:

• Pårørende tilbake på Utøya – fikk se hvor ofrene ble funnet
• Pårørende danner støttegruppe
• Breivik viste hvordan han drepte