‘Jeg får også klump i magen av døde barn’

– Det er som å gå med en kronisk klump i magen. Å føle at man nesten blir ansvarliggjort for noe man ikke har kontroll over. Vi stemmer ikke på israelske politikere, vi har ingen innflytelse på Israel. Men klumpen handler vel så mye om skamfølelse over at så mange sivile blir drept, sier blogger og journalist Suzanne Aabel.

I europeiske byer demonstreres det, stort sett i fred og fordragelighet, mot Israels fremferd på Gaza-stripen. Men mandag kveld endte det for tredje gang i sammenstøt mellom politi og demonstranter i pariserbydelen Sarcelle. To butikker brant til grunnen i den jødiske bydelen med kallenavnet «Lille Jerusalem».

– I natt fikk jeg ikke sove. Men så er jo jeg engstelig av natur da, sier Aabel.

Hjerteløs og kynisk. Hun snakker og diskuterer med venner i Tel Aviv og i Norge.

Det er uvant å måtte veie ordene, å måtte se norske venner utenfra, for «en vanlig norsk jøde som tilfeldigvis prater litt høyt iblant».

– Det går alltid knirkefritt, bortsett fra når vi ser på den konflikten der. 90 prosent av vennene mine på Facebook og Twitter er kjempeengasjert på palestinsk side, særlig de på venstresiden. Det bare tenner på alle bluss og flammer, og så står jeg der og lurer på hvorfor. Jeg ser det ikke når andre konflikter blusser opp. I Syria har det dødd 140.000 mennesker på tre år, men det eneste folk gjorde var å sende noen vinterjakker. Ingen møtte opp i demonstrasjon. Men det argumentet vil ingen høre på, sier Aabel.

Hun forteller om sinte bloggkommentarer og Facebook-meldinger.

– Jeg får høre at jeg er hjerteløs, kynisk og iskald. De mener at jeg forsvarer en okkupasjonsmakt. For meg er det ikke så lett å fordele ansvaret som veldig mange mener at det er. Men jeg sier jo heller ikke at Mads Gilbert er en løgnaktig djevel når han prøver å hjelpe skadde sivile. Jeg har ikke løsningen, sier hun.

Jødekortet. Hun tror folk har litt vanskelig for å forstå at en kan være jødisk, støtte en tostatsløsning og være mot okkupasjonen.

– Men når Israel blir sammenlignet med groteske diktaturer, kjennes det veldig nådeløst for en som har så mange venner der borte. Og så får du beskjed om ikke å bruke jødekortet, ikke bruke Holocaust-kortet. Jeg klarer ikke la være å tenke at det ikke ligger bittelitt antisemittisme i det veldige hatet som svulmer opp mot israelerne nå, sier Aabel.

Til å spy av. Man tvinges i forsvarsposisjon, synes bloggeren. Men man vil jo ikke forsvare en krig.

– Jeg har nok et litt annet forhold til konflikten fordi jeg er jødisk. Jeg føler det på kroppen på en måte jeg selv sliter med å forstå.

For det er ikke tvil om at det dør barn i Palestina nå, understreker Aabel.

– Og det er så ubeskrivelig vondt at det er til å spy av. Det er klart jeg forsvarer palestinerne som er bondefanget på en liten stripe land og ikke kommer noen vei, sier hun.

Samtidig sliter bloggeren med det hun mener er forventninger om at israelere skal oppføre seg bedre i krig enn andre.

– Når folk helt ukritisk føler behov for å dele bilder av døde unger... Det hadde de neppe gjort i en annen konflikt. Jeg prøver så godt jeg kan å forstå, ikke være hun sionistjøden som bare forsvarer Israel, sier hun.

Skuddsikker barnehage. Aabels sønn er hjemme. Han har sommerferie. Hun er bekymret for situasjonen i Europa.

– Inntil nylig gikk sønnen min i jødisk barnehage og måtte gå gjennom skuddsikre dører. Hvorfor? Fordi Israel er i konflikt med palestinerne? I Paris gikk de løs på jødiske butikker. Det er ikke mer enn halvannen times flytur fra Budapest, der moren min ble født i ghettoen i 1945. Der har fascistene begynt å yngle igjen. Det er som en kreftsvulst jødene aldri blir kvitt, et sånt evig hat som ligger og ulmer i flere grupperinger, sier bloggeren, og skynder seg å legge til at hun ikke anklager folk som er kritiske til Israel for å være antisemitter.

– Man skal holde tunga rett i munnen, sukker hun.

.Foto: Brian Cliff Olguin