«Herren er min byrde»

Denne teksten, skrevet av Håkon Dahl, sto først på trykk i magasinet STREK nr. 1, 2015. Vårt Land trykker en forkortet versjon.

«Herren er min byrde»: Lenge hang lappen med den håndskrevne teksten over skrivebordet mitt. Det var klargjørende å bli minnet på virkeligheten. Gud var livets store byrde.

***

Det er søndag kveld i Sannergata 12, der pinsemenigheten i Oslo nord holder hus. De to predikantbrødrene på plattformen er i gang med ettermøtet; den ene spiller på et lite orgel, den andre snakker mykt inn i mikrofonen og inviterer til frelse og helbredelse.

Intensiteten tiltar. Jeg er seks-åtte år og sitter i benkeradene, mellom far og mor. Det dunker i brystet. Gud hamrer på hjertedøra mi. Skal jeg åpne? Kaste meg i armene hans? Igjen?

Eldstebrødrene går rundt i lokalet. Snakker lavt til ukjente. Jeg vet hva de spør om: «Hvordan har du det med Gud, kjære venn? Er du frelst?»

Jeg ser folk gå frem til podiet og bøye kne. Noen av dem gråter. Menigheten synger:

Kast deg i Frelserens armer

legg deg til ro ved hans bryst …

Det gjør vondt i halsen, dunker i brystet.

Men jeg orker ikke. Orker ikke enda en omgang: Åpne døra for den etterlengtede gjesten. Som jeg vet vil snu på hælen og løpe vekk med en gang jeg byr ham inn.

Og så prøver jeg likevel, jeg føler jeg må. Jeg ber: «Kom inn, kjære Jesus.»

Jeg kjenner etter. Kommer han? Men ingen ting skjer. Det gjør det aldri.

Hvorfor i all verden banker Gud på, når han allikevel ikke vil komme inn? Når han ikke vil gi meg det predikantene lover – gleden over å være frelst? Hvorfor har jeg så vondt i brystet? Hvis det er noe feil med meg, kan vel Gud si ifra?

Tenke logisk

Jeg vokste opp i en menighet som hadde sterk overbevisning om Guds nærvær. Og jeg var like overbevist om at dette ikke gjaldt meg. Gud ville ikke vite av meg. Lenge før jeg hadde hørt ordet, visste jeg hva predestinert betød. Jeg var forutbestemt til å gå fortapt, jeg var bestemt for helvete.

Hvor hadde jeg dette fra?

Jeg var et alminnelig oppvakt barn som evnet å tenke logisk. Vekkelsespredikantenes teologiske ideer ble for meg elementer til en konkret og forferdelig religiøs virkelighet. Søndagskveldene måtte jeg være med foreldrene mine på vekkelsesmøtene i Salem. Samlinger der predikantene, uke etter uke, fortalte hvor viktig det var å bli frelst  for å oppnå den evige salighet i himmelen, men også for å få del i frelsesgleden i dette livet. Predikantene lovte lykke og glede til alle som sa ja til Jesus. Jeg ville så gjerne få det godt inni meg, så jeg sang med:

Timene flykter så hurtig,

aldri de kommer igjen

Snart vil de dype dødsvanne rulle ved livsfloden hen

Kast deg i Frelserens armer, legg deg til ro ved hans bryst

Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfylt og tyst

LES OGSÅ: «Leit at vi utsatte Håkon for noe kaotisk og skadelig»

Dø syndfri

Denne sangen var jeg med på nesten hver søndag fra jeg var fem-seks år. Og jeg trodde fullt og fast på innholdet. Jeg hørte predikantene synge og snakke om de ufrelstes, de verdsliges, triste liv, hvor gledesløst og angstfylt det var. Å være frelst, derimot, var å ha det godt. Men jeg hadde det vondt, det stormet i brystet mitt. Og da var man ikke frelst, så mye forsto jeg. At det som herjet meg, var det psykologene vil kalle angst, måtte jeg bli mye eldre for å forstå. Det eneste jeg ville var å bli frelst, for da ville jeg få det godt. Og det hastet.

Hjemme snakket de om at ufrelste seksåringer kom til helvete hvis de døde. For da var barna nemlig store nok til å forstå at de gjorde noe galt og var slemme. Jeg var fem år. Derfor begynte jeg å planlegge å ta livet av meg sommeren før jeg fylte seks; jeg torde ikke ta sjansen på å bli eldre med den risiko det innebar for min evige skjebne. Da var det best å dø mens jeg fortsatt var syndfri og garantert plass i himmelen. Jorda var jo allikevel bare en jammerdal.

Gjenkomstfare

«Så møtes vi neste søndag … hvis Herren drøyer». Alle vekkelsesmøtene sluttet med denne hilsenen. Ordene bar i seg noe grusomt: For hvis Jesus ikke drøyde, hvis hans gjenkomst til jorden skjedde før søndag, ville han også innen søndag ha hentet alle de frelste, far og mor, broren min, hele menigheten, hjem til seg i himmelen. Og jeg ville være igjen alene, dømt til evig ensomhet og smerte. Sånn var utsiktene, ifølge predikantene.

Jeg var helt sikker på at en dag når jeg kom hjem fra skolen, ville huset være tomt. Jesus hadde kommet igjen, bortrykkelsen hadde skjedd.

En gang sa mor noe som bekreftet disse forestillingene. «Det blir trist for meg å være i himmelen når du ikke er der, Håkon», sa hun. Som menighetens småbarnsforeldre flest, gikk hun og ventet på at barna skulle fortelle at de hadde «fått Jesus i hjertet». Men jeg opplevde ingen glede fra Gud. Jeg hadde aldri noen gladmelding å komme hjem med. I stedet satt jeg med skyldfølelse for at mor kanskje ville være lei seg i himmelen.

Helvete

Mange år er gått siden jeg første gang satt på et psykologkontor. Jeg ville forstå hva jeg ble utsatt for i oppveksten. Og støtte fra fagpersoner kom godt med. Ved Vita-avdelingen på Modum Bad fikk forståelsen langsomt vokse frem, i selskap med andre av Guds brente barn.

«Overgrep» er ordet på mine erfaringer som liten gutt. Religiøse overgrep. Da terapeuten hjalp meg til å se og si det ordet – overgrep – var det noe som slapp taket i meg.

I 2002 døde mor. De siste månedene ble hun langsomt borte, et utslitt hode gled inn i demensen. En av de siste gangene jeg besøkte henne, falt ordene bare ut av meg, uten at jeg visste hva som skjedde. Da kom setningen jeg ubevisst hadde båret på, men ikke turt å formulere verken for henne eller meg selv, den gang mor var i stand til å forstå hva jeg sa.

«Oppveksten i Salem var et helvete», sa jeg.

Forbløffet kjente jeg en ro sige inn i meg. Endelig. Nå var det sagt; jeg hadde formulert en hel barndoms religiøse skrekk.

LES OGSÅ: – Snakk med barn som er med på voksenmøter

Å «fuske tro»

Hvorfor forteller jeg dette, så lang tid etterpå? Mer enn femti år? Kunne jeg ikke bare la predikantene hvile i fred i sine graver?

Det er først nå jeg klarer å ha den nødvendige distansen til min egen religiøse oppvekst. Det er først nå jeg er i stand til å ta seksåringen Håkon på fanget og være et trygt sted for ham.

Jeg forteller det også fordi jeg neppe er den eneste som gjennom barne- og ungdomsårene har levd i fortvilelse over den tause gud. En gud som ikke svarer, og som gjør forskjell på folk. Kanskje kan noen finne litt gjenklang i mine erfaringer?

Voksne kan kjempe seg fram til en moden og god tro. De kan forholde seg til metaforer. De kan kanskje forsone seg med en taus Gud. En god Gud de møter i troens gode rom.

Men barn er annerledes, de tenker og tror i konkrete kategorier. Som barn hørte jeg Gud banke på hjertedøra, fordi forkynnerne brukte dette bildet. Dette ble fatalt for meg. Uten hjelp av kloke voksne og vettuge predikanter som forstår forskjellen på barns og voksnes tro, kan små barn bli slik jeg var, de kan bli invalidiserte, dypt sårede troende. Og kanskje i neste omgang aggressivt ikke-troende.