Gud er ikke i griseflaksen

6. august 1945 er Tsutomu Yamaguchi på vei hjem fra en tjenestereise for skipsverftet han jobber for. Like før skipet skal legge fra, kommer han på at han har glemt brevet med stempelet han trenger for å få utreisetillatelse fra byen de har vært stasjonert, Hiroshima. Han jogger inn mot sentrum, henter brevet, og kommer seg ut til havna igjen. Så ser han lysglimtet fra atombomben Little Boy. Han kastes overende av trykkbølgen. Trommehinnene sprenges. Han blir midlertidig blind og sterk forbrent på overkroppen. Men han overlever, i motsetning til 140.000 andre, to tredjedeler av hele byens befolkning.

Yamaguchi blir natten over i Hiroshima, på et mottak for overlevende, før han i temmelig skral tilstand reiser tilbake til hjembyen sin, Nagasaki. Dagen etter hjemkomsten lyser himmelen opp på ny. 70 000 mennesker dør av atombomben Fat Man. Nå slipper Tsutomu unna uten skader, til tross for at han, som i Hiroshima, befant seg bare 3 km fra treffpunktet.

Snakk om flaks. Overleve to atombomber, som eneste mann i verden. Enda mer flaks hadde oppsynsmannen Roy Cleveland Sullivan som overlevde sju lynnedslag, avbildet i Guinnes rekordbok stående med en brennmerket hatt med hull i. Griseflaks!

De fleste av oss har denne evnen til å snu noe ekstremt negativt til noe fantastisk positivt. Yamaguchi og Sullivan var jo i utgangspunktet noen av de mest uheldige menneskene på denne jord. Tenke seg til, slumpe borti to atombomber og sju lynnedslag. Flaks i uflaks hadde de nok, men ikke flaks.

Kontrafaktisk tenkning, kalles det på forskerspråket, det at vi tenker på alt som kunne ha hendt, men som ikke hendte. Det kan forekomme som negativt, som i «hvor mye bedre hadde ikke livet vært om jeg hadde giftet meg med Gurinne istedefor Olga», og som positvt, som i «godt det ikke gikk verre», kontrafaktisk flaks. «Flaks det ikke var høyrehånda», sier vi med fersk gips på venstre, etter å ha blitt påkjørt av en syklist med epilepsianfall.

Mange kristne snakker rett som det er om «Gudfeldigheter». Jo større tilfeldigheten (eller flaksen) er, desto mer sannsynlig er det at Gud har trukket i trådene. Ikke minst brukes dette i forbindelse med kontrafaktisk flaks. «Jeg hadde englevakt.» «Krøp uskadd ut av bilvraket.» «Ble skylt opp i et tre av tsunamien.» «Kulene sneiet de vitale organene.»

Men hva da med alle de uheldige? Hadde englene lunsjpause? Og englene som faktisk var på vakt, hvorfor kom de ikke før, styrte bilen før skrensen, stoppet tsunamien langt ute i stillehavet, rant MS Thorbjørn og terroristen i senk, desarmerte Little Boy og Fat Man?

Det er en passasje i boken (og filmen) No Country for Old Men som kaster lys over saken vår. Leiemorderen Mr. Wells står foran en kontorpult og snakker med oppdragsgiveren sin om personen har er betalt for å drepe, «den uovervinnelige Anton Chigurh»

– Ingen er uovervinnelig, slår leiemorderen overmodig fast

– Noen er uovervinnelige, svarer oppdragsgiveren.

– Hvorfor sier du det?

– Et eller annet sted i verden holder det mest uovervinnelige mennesket til. Akkurat slik det mest skjøre mennesket finnes et eller annet sted.

– Er det en trosgreie du har?

– Nei, det kalles statistikk.

Så også med flaks og uflaks. Kaster man seks terninger opp i været, vil de alle sammen én av 46.656 ganger lande på bare seksere. Lite sannsynlig, men samtidig helt uunngåelig. Slik argumenterer gjerne en ateist mot gudfeldige mirakelfortellinger.

Selv de mest usannsynlige hendelser hender i blant. Ateisten har rett. Tro kan ikke basere seg på historier om griseflaks.

Slik jeg ser det er det nemlig mye større sjanse for at det er Gud som står bak det mest sannsynlige du kan tenke deg: Eplet som faller når det er modent. Stemorsblomsten som blomstrer når vinteren slipper taket. At du våkner. Kommer deg hel hjem fra jobb. Spiser deg mett.

Gud er ikke i griseflaksen, men i det uunngåelige.

Stian Kilde Aarebrot er prest og daglig leder i Substans.