Giske: Bekjennelsesplikt for kongen var ingen stor sak

– Kongen ba verken om et møte eller om å få si sin mening om bekjennelsesplikten, sier stortingsrepresentant for Ap, Trond Giske, til Vårt Land.

Han tilbakeviser dermed påstander fra Kjetil B. Alstadheim, politisk kommentator i Dagens Næringsliv, om at kongen drev utidig politisk lobbyvirksomhet da Grunnlovens bestemmelser om forholdet mellom stat og kirke skulle reformeres.

Mener kongen dikterte. I tirsdagens Vårt Land hevder Alstadheim at kongen skal ha kalt daværende kirkeminister Trond Giske til Slottet våren 2008, samme vår som Grunnlovens bestemmelser om forholdet mellom stat og kirke skulle behandles i Stortinget første gang. Kongen ville beholde Grunnlovens paragraf fire om statsoverhodets – altså kongens – plikt til å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro.

I sin nye bok, Republikken Norge: Om hvorfor vi fortsatt har konge – og hva vi kan få, skriver Alstadheim:

«Han grep inn i en av de viktigste grunnlovsreformene siden 1814. Bak Slottets lukkede porter dikterte han hvordan grunnlovsparagrafen skulle se ut. De folkevalgte ga seg uten den minste motstand (...). Det var et pinlig øyeblikk for det norske folkestyret».

LES OGSÅ: Frikirkeledere: Nei til kongelig trosplikt

Bredt forlik. Samme vår inngikk samtlige partier på Stortinget et stat/kirkeforlik, som igjen dannet utgangspunkt for at grunnlovsendringene ble banket gjennom i 2012. Der var bekjennelsesplikten beholdt, men i revidert form: Kongen plikter å være medlem i Den norske kirke, men er ikke lenger kirkens overhode. Republikaneren Alstadheim er ikke fornøyd:

– Når grunnloven pålegger statsoverhodet å bekjenne seg til en religion, så kan man vanskelig si at vi ikke fortsatt har en statsreligion, sa han til Vårt Land.

Det statlige Gjønnes-utvalget, som hadde utredet forholdet mellom stat og kirke, anbefalte å fjerne hele paragrafen. Alstadheim mener det trolig var klart flertall for dette på Stortinget.

LES OGSÅ: – Kongen ødela grunnlovsreformen

– Ikke en stor sak. Trond Giske sier bekjennelsesparagrafen rett og slett ikke var en stor sak i arbeidet med forliket.

– Det var helt underordnet i diskusjonene vi hadde. Unntaket er kanskje de hardeste motstanderne at statskirkeordningen, slik som enkelte i SV og Venstre.

Giske understreker at det er vanlig at regjeringen orienterer kongen om saksforhold fra tid til annen, også i saker som berører kongehuset spesielt.

– Satt langt inne. Giske er veldig usikker på om det var flertall på Stortinget for å fjerne paragrafen.

– I utgangspunktet satt det langt inne å endre noe som helst. Både i Ap og Sp var det stor skepsis mot å endre statskirkeordningen. Det var veldig sprikende meninger i de ulike partiene og det var ekstremt krevende å komme til enighet. Spørsmålene vi brukte tid på var det som gikk på statens religion – som igjen påvirker utnevnelse av biskoper og kravet om at halvparten av regjeringsmedlemmene må tilhøre folkekirken.

– Hva sa kongen i møtet?

– Jeg vil ikke gå inn på hva han sa i en konfidensiell samtale. Men som Alstadheim sier, så har han uttrykt sin mening om saken ved andre anledninger.

Alstadheim peker i boka på at kongen har flagget sitt synspunkt om bekjennelsesplikten ved flere anledninger:

«I september 2006 slo den kristne dagsavisen Vårt Land opp at kongen i flere samtaler med biskoper hadde uttrykt (...) at han ville beholde bekjennelsesplikten». Under sitt første moskébesøk i 2010 uttalte kongen dessuten at «kongehuset bør være kristent», skriver DN-kommentatoren.