Etterlyser kraftfullt palestinsk opprør

58-åringen er journalist i den israelske avisen Haaretz, kjent og prisbelønnet for sine grundige reportasjer og maktkritiske analyser om den israelske okku­pasjonen.

Steinkasting

Da Hass for et par år siden forsvarte palestinske­ ungdommers steinkasting mot israelske soldater i avisen, flommet det over av hatmail og avsky fra Israel. Under et Oslo-besøk utdyper hun sine oppfordringer til et mer kraftfullt palestinsk opprør.

– Å kaste stein er ikke bare en rett for palestinske ungdommer. En befolkning som holdes vedvarende nede i en brutal og voldelig okkupasjon, har en plikt til å gjøre sivil motstand. Dessverre har ikke palestinerne utviklet noen vellykket strategi for et samlet opprør mot okkupanten, sier Hass.

Hun mener det er et utstrakt hykleri, også fra Vesten, når man ensidig legger press på pale­stinerne for voldsbruk, når fundamentet for konflikten er en knallhard israelsk okkupasjon.

– Kontrasten er slående til hvordan Israel hyller og beundrer hæren og ungdommene som tjener landet gjennom sin innsats som soldater.

LES OGSÅ: Norge og Egypt krever inn penger til Gazastripen

Ubevæpnet

Hass understreker at et palestinsk opprør må være ubevæpnet, og fordømmer selvmordsangrep og raketter mot Israel. Hun mener et folkelig, smart planlagt og etisk fundert opprør kan være et svært effektivt våpen, dersom det kombineres med internasjonale sanksjoner og et mer samkjørt palestinsk lederskap.

Hass foreslår som en effektiv respons fra europeiske land å innføre visumplikt for israelske borgere, også for å avklare om de som søker innreise er blant de 600.000 israelske bosetterne på den okkuperte Vestbredden.

– Israelske myndigheter og ­befolkning må få føle på kroppe­n at de ikke kan fortsette denne falske normaliteten de prøver å skape seg. De kan ikke til evig tid fortsette å dominere 4 milli­oner okkuperte palestinere og behandle 1,5 millioner pale­stinske israelere som femterangs innbyggere.

Forræder

Ifølge Hass skal en israelsk statsråd overfor en ­bekjent nylig ha stemplet henne som forræder. Men 58-åringen er vant til lignende beskyldninger fra begge sider.

For hun har ikke bare kritisert Israels krigføring i Gaza og de jevnlige overgrepene på Vestbredden, med stadig utvidelse av bosettinger, knusing av ­palestinske hus, konfiskering av land og bygging av sikkerhetsmur langt inne på palestinske områder. Hass kritiserer jevnlig både ­palestinske selvstyremyndigheter (PA) og Hamas, de siste blant annet for å ha gitt ­Israel påskudd for angrep som har kostet­ tusenvis av sivile palestinere live­t i Gaza.

– Jeg irriterer meg over hvor sterkt palestinere og venstre­siden ofte kritiserer PA, mens de kan være veldig overbærende­ overfor Hamas sine metoder. Væpnede palestinske grupper har mange ganger tydd til våpen ikke for å frigjøre palestinerne, men for å styrke sin egen posisjon i intern palestinsk maktkamp.

LES OGSÅ: Israel godkjenner 430 nye boliger på Vestbredden

Egen vinning

Hass påpeker at det etter Osloavtalen vokste fram en palestinsk eliteklasse som har sett seg tjent med status quo. Noen er korrupte og andre er ansatt i frivillige organisasjoner som lever godt på giverlandenes penger, med mye å tape personlig på et nytt palestinsk opprør. Enda sterkere ser hun et israelsk samfunn som profiterer på å fortsette en undertrykkelse­ av palestinerne basert på «en hybrid av israelsk kolonialisme, apartheid, militær okkupasjon, demokrati for jøder og palestinsk selvstyre».

– Dette har vist seg å være komfortabelt for de fleste israelere, både materielt, for karrieren, for den nasjonale sikkerheten og så videre. I årevis har vi sagt at dette ikke er bærekraftig, men så langt har det vist seg å være det. Dessverre ser heller ikke det internasjonale samfunn ut til å skjønne at man ved å støtte ­dagens israelske politikk, på sikt setter i fare mulighetene for at et jødisk samfunn skal kunne leve og blomstre i regionen.

Lite håp

Hass har knapt noe håp om bedring. Valget i Israel 17. mars vil trolig bare befeste høyresiden og motviljen mot en rettferdig fredsløsning. Hun har ikke noe håp om å se en palestinsk stat i sin levetid.

– Jeg tror heller ikke på noen snarlig tredje intifada. Selv om palestinerne ikke har kapitulert, og nekter å akseptere det israelske presset for underkastelse, så tror de ikke lenger at de sterke forsakelsene et opprør krever, vil føre til noe. Mesteparten av kreftene og kreativiteten går med til å overleve i hverdagen, til å prøve å skape et liv og holde liv i drømmer for sine barn. Men før eller siden vil det eksplodere igjen, sier Hass.

LES OGSÅ: FN-hastemøte om sammenstøt i Midtøsten

Overlevde holocaust

Begge foreldrene hennes overlevde holocaust. Det går ikke en dag uten at hun tenker på det ­vanvittige folkemordet mot jødene.

Den rumenskfødte faren overlevde krigen i en getto i Ukraina.­ Den jugoslaviske moren fra Sara­jevo ble tatt av Gestapo idet hun forberedte seg på å bli partisan, og sendt til konsentrasjonsleir i Bergen-Belsen.

Foreldrene døde i Israel rundt tusenårsskiftet, med knuste ­illusjoner om det sosialistiske paradis de håpet å bygge i Israel, etter å ha følt seg uvelkomne som jøder i sine hjemland i ­Europa eter krigen.

Svart kapittel

– Jeg ble født bare elleve år etter at dette svarte kapittelet i menneskehetens historie tok slutt i 1945. Jeg strever fortsatt med det hver dag, både følelsesmessig og intellektuelt. Begrepet holocaust bidrar på sett og vis til å begrense de enorme dimensjonene i dette industrielle, tyske drapsmaskineriet for å utrydde jødene.

Hun mener at holocaust selv er blitt et historiens offer, ja, nærmest latterliggjort. Både av Israel som hun mener misbruker folkemordet til å rettferdiggjøre sin apartheidlignende ­okkupasjon av palestinerne, av en vestlig venstreside som ikke later til å forstå jødenes historisk betingede behov for å etablere en egen stat etter jødeforfølgelsene og andre verdenskrig, og av mange – ikke minst i Midtøsten – som fortsatt benekter at folkemordet på jødene fant sted.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ble skuffet

– Mine foreldre dro til Israel i 1949 som flyktninger og kommunister, ikke som sionister. De var på slutten svært skuffet over den vedvarende okkupasjonen av palestinske områder. Da jeg viste mor bilde av en steinkastende palestinsk jente under den første intifadaen, smilte hun og sa «så søtt». Hun forstod behovet for å kjempe mot en okkupant, sier Hass.

– Har du følt behov for å distansere deg fra dine jødiske røtter, etter å ha rapportert om den israelske okkupasjonen siden tidlig 90-tall?

– Nei, det å være en dissident er også noe veldig jødisk. Det er en viktig del av vår kultur og historie å være kritisk. Men tyskerne lyktes til slutt med å ødelegge den jødiske kulturen i store deler av Europa, og dermed også ta mye av mine foreldres kultur fra meg. Og den kulturen vi nå ser utvikle seg i Israel, den har riktignok med seg elementer fra europeisk, ­jødisk kultur, men den er også en settlerkultur og en militaristisk kultur som jeg ikke vil være en del av. Så mitt forhold til dette­ er fullt av motsetninger, sier Amira Hass.