Nyheter

De vi ikke ville se

Det er stigmatiseringen, utfrysingen og usynliggjøringen vi trenger å ta et oppgjør med. Ikke rettsoppgjøret mot landssvikerne etter krigen.

Kan vi tilgi hun som bidro til at en rekke norske motstandsfolk ble drept under krigen? spurte vi i Vårt Land sist lørdag. Vårt oppgjør med landssvikerne ble sammenlignet med Sør-Afrika. I Sør-Afrika ble det snakket åpent ut om det som hadde skjedd. Man lot være å straffe, og åpnet i stedet for en forsoning.

Journalisten Erik Veum har i tre bøker offentliggjort navnene på alle som deltok på tysk side, i Statspolitiet, i Hirden og Gestapo, i tillegg til en tidligere bok om de som falt i tjeneste for tyskerne. Et av hans motiver er å synliggjøre at det slett ikke var slik at en samlet norsk befolkning sto mot noen få forrædere, mens det var tyskerne som sto for de fleste ugjerningene. Det var flere som aktivt hjalp tyskerne enn de som deltok i aktivt motstandsarbeid.

Krigshistorikere vil nok oppleve dette som å slå inn åpne dører. De har forlengst fortalt også denne historien. Men det har ikke sunket ned hos folk flest. Myten om det enige norske folket mot den onde okkupasjonsmakten lever videre.

Utfrysing

I min barndom var jeg en sommer sammen med to brødre som bodde i en hytte like ved. Jeg ble forundret da jeg så at den eldste av dem måtte sove på golvet og ikke spiste ved bordet sammen med de andre. «Du skjønner, det er fordi han ikke er broren min på ordentlig. Han er tyskerunge», forklarte veslebroren.

En slik dypt urettferdig behandling av et barn vitner om hvor langt man gikk i utfrysingen etter krigen. I dag rister vi beskjemmet på hodet over behandlingen av både «tyskerungene» og mødrene deres.

Verre er det med de som aktivt deltok på feil side i striden. Reaksjonen på Erik Veums bøker viser at det fortsatt oppleves stigmatiserende å ha hatt foreldre eller andre pårørende blant dem. Mange foretrekker at det fortsatt holdes skjult. Noen vil gjerne at det skal komme til en forsoning ved at sannheten kommer for dagen. Noen arbeider aktivt for å renvaske sine forfedre.

Forsoning

Ida Jackson oppdaget at hennes elskede morfar hadde vært i en de ledende i SS under krigen. Hun forteller i boka Morfar, Hitler og jeg om de ulike reaksjonene i familien da hun begynte å grave i fortida. Mange ville at hun skulle la det ligge og være glemt. Noen unnskyldte morfar, prøvde å finne formildende omstendigheter, eller fornektet at han hadde vært med på de ondeste tingene.

Hun sier at hun noen ganger fikk inntrykk av at hun var den eneste etterkommeren av en «slem nazist». Alle andre hun traff som bearbeidet sine forfedres fortid, fortalte at vedkommende hadde vært en «snill nazist». Selv forsøker hun å ta inn over seg sannheten: At morfaren hadde vært en overbevist nazist, at han hadde vært med på å drepe jøder, at han hadde vært overbevist om at Hitler var den som skulle frelse verden. Og hun prøver å få det til å passe med hennes bilde av en omsorgsfull mann som ba for sine naboer.

Dette er den ekte formen for forsoning – der man forholder seg til landssvikeren som et helt menneske, uten å fornekte de ubehagelige sidene av sannheten. Forsoning er ikke å unnskylde, og slett ikke å si at de som støttet nazismen, handlet rett.

Omvendelse

Da jeg arbeidet med boka Jeg kan ikke hate om min svigerfar Olav Brennhovd, ble jeg overrasket over hans syn på landssvikerne. Han var motstandsmann, hadde hjulpet jøder til å flykte og sittet i tysk fangenskap. Men han skrev glødende innlegg mot behandlingen av landssvikerne allerede sommeren 1945.

Det var ikke rettsoppgjøret han var kritisk til – bortsett fra dødsstraffen, som han var inderlig mot etter å ha opplevd hundrevis av henrettelser i Tyskland. Nei, han mente det var riktig at de som hadde vært på feil side, fikk sin straff. Men det han ikke kunne godta, var den alminnelige utfrysningen, at de skulle settes helt utenfor samfunnet. Særlig kritisk var han til kirkens krav om omvendelse før de kunne bli godtatt. Omvendelsen mente han måtte komme som en følge av at de ble godtatt som mennesker, mente han.

Han ble også opprørt over alle som han visste hadde unnslått seg fra å delta i motstandskampen, som hadde holdt seg behagelig i ro, men som nå kom fram som superpatrioter fulle av fordømmelse av de som hadde sviktet.

Det rettslige oppgjøret etter krigen var slett ikke hardt. De fleste fikk ganske korte fengselsstraffer, og mange ble benådet etter å ha sone bare en del av den.

Tidde stille

Det var den sosiale­ straffen som rammet så hardt, den utfrysingen de opplevde etter at straffen var sonet. Det var den som gjorde at de tidde stille, at de holdt seg for seg selv, at de så langt som mulig holdt fortiden skjult.

De som hadde sitt på det tørre, ville ikke vite av at de fantes. De var nemlig beviset for at vi nordmenn ikke hadde stått enig og samlet i kampen mot nazismen. Derfor oppsto også dette skjeve bildet av det norske folkets holdninger under okkupasjonen. Vi framsto så mye prektigere enn alle andre.

Det er dette som ble unngått med det sør-afrikanske oppgjøret. Man kan være kritisk til at de skyldige ikke ble straffet. Det virker utålelig at krigsforbrytere skulle gå fri. Tomm Kristiansen sier det var mer av politiske hensyn enn for forsoningens skyld.

Men i Sør-Afrika ble det ikke lagt et forskjønnende teppe av fortielse over fortiden. Det er det vi må trekke vekk dersom vi skal forsone oss med fortida.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter