«Barn, for søren, er et terrormål»

To menn står utenfor Carolineskolen og peker på den låste porten, på overvåkingskameraene rundt eiendommen og på stolpene som står i veien for å hindre trafikk forbi skolen. Mennene har «midtøsten-utseende». Sikkerhetsvakten på skolen synes de oppfører seg mistenkelig og snakker til dem. Da fjerner de seg fra området.

Dette hender mens Gazakrigen pågår i august i fjor. Kort tid etter skjer det mer.

Natt til 22. august i fjor klarer ukjente å komme seg inn på skolen. De knuser vinduer og sprayer «Ingen fred i Gaza. Ingen fred til jer zionistsvin» på veggene. Jødene ber om bedre sikkerhet. «Skal det lik på bordet, før man tar vår sikkerhet alvorlig?» spør formannen for Det Jødiske Samfund i Danmark, Dan Rosenberg Asmussen, i et avisinnlegg.

Det skal det.

Piggtråd

Noen barn kommer gående med poser av potetgull og annet snacks i armene. De forsvinner inn porten i piggtrådgjerdet som går rund Carolineskolen. Flere politimenn med strikkeluer over ørene og skarpladde maskingevær på magen holder øye med barna som har vært en tur på den lokale butikken. I nabolaget på Østerbro er det stille og fredelig.

Det er bare seks uker siden Omar Abdel Hamid El-Hussein drepte to mennesker i København: Filmregissør Finn Nørgaard utenfor kulturhuset Krudttønden der den svenske tegneren Lars Vilks var gjest, og jøden Dan Uzan, som sto vakt utenfor synagogen.

Like etter attentatet 15. februar sa flere foreldre at de ville ta barna ut av Carolineskolen om det ikke kom politivakt.

De fikk vakt. Et 20-talls politifolk vokter nå flere jødiske institusjoner i byen.

En festning

To barn er likevel tatt ut av barnehagen, som ligger inne på skolens område. Ingen av de 160 elevene på selve skolen er tatt ut.

– Foreldrene er glade for at politiet står her ute. De avleverer sine barn i vår varetekt, og så kjører de bort mens de tenker: «Hva nå, hvis...?» Politiet skaper trygghet, også for meg som har min daglige gange her, sier Jan Hansen som er rektor ved skolen.

Vaktholdet er nødvendig til man får bedre sikkerhetstiltak rundt skolen, mener han. I de gamle mursteinsbygningene har det tidligere vært en strømpefabrikk. Malingen flasser av på vinduskarmen, og betongdekket i skolegården har sprukket opp flere steder. Overvåkingskameraer på lyktestolper sender bilder til skolens vakt som har sluppet oss inn. Ut mot gaten er det satt opp plater for å hindre at noen kan se inn i skolegården.

Rektor Hansen får oppfylt sine ønsker i meldingen fra det danske nyhetsbyrået Ritzau samme dag som vi møter ham: Regjeringen vi bruke 20 millioner kroner til å sikre bygninger. Pengene skal gå til å «forbedre den fysiske sikkerhet ved bygninger som primært benyttes av den jødiske minoritet», heter det i innstillingen til finanskomiteen i Folketinget.

– Er det ikke fare for at det begynner å ligne en festning?

– Jo, men det er det jo allerede. Akkurat nå ligner det et ungdomsfengsel, eller ennå verre: En konsentrasjonsleir.

Rektoren ler av det absurde i det han sier.

– Det vi har er ganske stygt, det ser ikke bra ut. Det kan gjøres både bedre og penere. Vi snakker om å flytte skolen, ikke for sikkerhetens skyld, men fordi dette er gamle bygninger som en bulldoser burde gått løs på.

Et terrormål

Det finnes en reell terrortrussel mot jøder i Danmark. Det slås fast av Det Jødiske Samfunds egen sikkerhetsorganisasjon. De la nylig fram sin rapport om antisemittiske hendelser i fjor. Antallet er 53. Det har aldri vært høyere. Rapporten forteller om de mistenkelige mennene utenfor Carolineskolen.

– Er skolen et angrepsmål?

– Ja, det er den. Det har den vært i mange år. Det er derfor vi har sikkerhet. Gjerder, kamera og sikkerhetsvakter er ikke noe nytt. Det som er nytt, siden skuddene mot jødiske barn i Toulose, er at også barn, for søren, er et terrormål.

Jan Hansen snakker om da en lærer og tre jødiske elever ble drept i mars 2012. En mann angrep skolen Ozar Hatorah. Læreren var far til to av barna.

En jødisk mor som vil være anonym er ikke redd for 15-åringen sin som går på Carolineskolen. For datteren på 16 som nå går på videregående er hun imidlertid urolig. Der har jenta opplevd at muslimske elever stilte seg i ring rundt henne og sa «hadde du vært en gutt, hadde vi banket deg».

– Da hun fortalte det til studieveilederen, ble det dysset ned. Det hadde jeg ikke regnet med.

Moren gir ikke barna sine lov til å gå med kippa offentlig.

– Det gjør meg vondt å si det til dem, men jeg har ikke noe valg. Vi kan ikke utsette oss for fare og bli ofre.

Det gjør ondt

København mistet to av sine den grusomme februarhelgen. Ved kulturhuset Krudttønden ligger det ikke blomster der regissør Finn Nørgaard ble skutt, men tjue meter unna, utenfor der politisperringene gikk. Alle glassrutene i inngangspartiet som var fulle av kulehull, er skiftet ut. De ansatte har på et møte bestemt at de ikke skal uttale seg til pressen. Vårt Land blir derfor vennlig, men bestemt avvist.

Karina Koning avviser oss ikke. Hun sitter på en benk i Fælledparken, 50 meter fra Krudttønden. Med ansiktet vendt mot vårsolen, har hun musikk på øret. Dette er nabolaget hennes.

– Det er forferdelig at det kommer så tett på, men jeg er ikke redd.

Litt mer observant på mistenkelige personer og sammenstimlinger har hun blitt, men København er fremdeles en trygg by, mener hun.

En annen danske som ikke tillater at vi gjengir navnet hennes mener at København er forandret.

– København har mistet sin uskyld. Det som ikke skulle skje, skjedde likevel. Det gjør utrolig ondt. Det skjer i min by. Det er vanskelig å akseptere.

Københavnerne blir minnet udåden med store plakater i byen. De har teksten som er kjent for nordmenn: Hvis én mand kan skabe så meget had. Tænk så på hvor meget kærlighed vi kan skabe sammen». Norske Helle Gannestad ble kjent for disse ordene etter at hun var på Utøya 22. juli 2011. Nå trøster de København.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Låser døren

Også utenfor kosherbutikken like ved står en politi vakt. Døren til butikken er låst, men vi slippes inn. I kjøttdisken til innehaver Gil Zchout er mange av ferskvarene solgt ut fordi det nærmer seg pesach, den jødiske påsken. Han synes ikke det er noe moro å komme på jobb når det må stå politi utenfor butikken.

– Det er som et fengsel. Jeg håper ikke politiet blir værende her lenge. Nå sprer de mer frykt enn trygghet.

På tross av angrepet mot kosherbutikken i Paris og synagogen i København fortsetter kundene å komme, men Zchout innser at butikkdøren må være låst framover.

Ferske blomster

Både innenfor og utenfor gjerdet til synagogen ligger det ferske blomster, seks uker etter at Dan Uzan ble skutt og drept her. Åtte politimenn vokter også her området hele døgnet. Søster til Uzan går forbi med sin familie og inn til gudstjeneste på sabbaten.

For noen dager siden ble minneplaketten over Dan Uzan hengt opp ved inngangen. På blank messing står det «Ondskab kan alene overvindes med godhed mellem mennesker. Godhed kræver mod».