Nyheter

Arven fra en god far

Helene Sandvig har en pappa som alltid var der. Nå er det hun som vil være der for ham.

Det knitrer i den lille peisen på veggen. Helene Sandvig setter på vann til kaffen og forteller at det har vært uvanlige dager. Søndag for to uker siden la NRK ut et klipp for å friste seere til NRK Puls og møtet mellom Helene Sandvig og faren Helge som er på sykehjem og har demens. «NRK-Helene: – Noe av det sterkeste jeg har opplevd» lød tittelen. Dagen etter at programmet gikk på TV, var klippet med Helene Sandvig og hennes far det mest delte av alt på sosiale medier.

Se det rørende videoklippet her!

– Det er jeg som vanligvis intervjuer og får servert de sterke historiene. Så forteller jeg noe fra mitt eget liv inn i en reportasje som bare treffer det norske folk så i hjertet. Det har vært veldig, veldig uvanlig, men samtidig en fantastisk rørende opplevelse.

Vanskelig å nå

Hun har fått tilbakemeldinger fra unge som forteller at de nå vil dra til bestemor og gi henne en klem. Mennesker med gamle foreldre kjenner seg igjen i at mor eller far ikke er der lenger i blikket. Egne venninner, arbeidskolleger og venner av gamlekjærester av faren har tatt kontakt og husker ham som en utrolig kjekk mann med herlig latter.

Faren hadde en dårlig dag da sykepleier og musiker Gina Nordby skulle bli med og se om musikken kunne åpne kontakt. Nordby hadde med et minipiano og hadde øvd inn en av favorittlåtene hans, «The Last Farewell» av Roger Wittaker. De fikk komme inn på rommet.

– Hun slår første tonen på pianoet og du ser på kroppsspråket hans at noe skjer: Han strammer seg opp og kjemper lenge med tårene før han gråter. Jeg kjente igjen små kroppsbevegelser, ordene kom tydeligere, og jeg så igjen den gode taleren da han for tredje gang sier at det kan ikke bli bedre og mer ekte enn dette. Det slo meg helt ut. Jeg gråt så fælt den dagen og dagene etter, sier Sandvig.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Magisk

Hun kaller det «et lite øyeblikk av magi». Men hun tror ikke på høyere makter.

– Jeg tror ikke på Gud, og jeg går ikke i kirken. Men jeg tror at når det kniper, har alle mennesker behov for å holde seg fast i noe, om det er Gud den allmektige eller hva det er.

Hun forteller om moren som fikk brystkreft da Helene Sandvig var 10-11 år. Ti år senere fikk hun en annen type kreft i tarmen som spredte seg til hele kroppen, og døde da datteren var 24 år. Moren var fra havgapet ved Moltustranda på Sunnmøre. Som barn sang de «Kjære Gud, jeg har det godt» til godnatt.

– Hun var ikke troende, men på dødsleiet ba hun Fadervår.

Jeg sier når jeg får et sånt spørsmål: Jeg tror på det gode i mennesket! Og så er det mye ondt i verden og det er fælt. Tenk hvordan man kriger. Ser man det fra et høyere perspektiv, er det jo barnslig.

– Har du behov for noe å holde fast i hvis det kniper?

– Jeg ville holdt fast i håpet så lenge jeg kunne, og så kan det nok hende at også jeg hadde bedt min aftenbønn. Om ikke annet så for at det framkallet en barnslig trygghet.

Faren kjempet morens kamper i møte med sykehuset. Begge gangene fikk familien medhold i at legene hadde oversett ting.

– Han stod på for henne. Det var en veldig kjærlighet mellom de to. Jeg har vokst opp med to foreldre som har holdt sammen i hele oppveksten. Jeg tror det gir trygghet.

Pappa

Faren har betydd noe spesielt.

– Det er ikke noe menneske jeg kunne bli så sinna på som ham. Jeg er direkte og kunne såre ham av og til. Men vi har alltid hatt et godt forhold. Jeg har alltid følt at han har vært klippen. Hvis det stormer, så er han rolig.

Hun forteller om turer med hunden inn i skogen og et sted som de kalte «tenkebenken».

– Vi satte oss ned og kunne snakke om alt mulig rart. Eller vi kunne kjøre på snøen med bikkja bort til Østmarka en kveld, gå på Rustadsaga, ta en kakao og spise boller. Mamma var syk, så jeg husker at det var pappa vi gjorde sånne ting med. Men jeg er veldig glad i moren min og savner henne hver dag.

Sandvig vokste opp like ved Østensjøvannet i Oslo med tre storebrødre og en tvillingsøster. Hun tror virkeligheten dagens barn og unge vokser opp i er mer nådeløs. Da hun og tvillingsøsteren Anja var unge, var skolegården den store scenen. Nå er det mange flere scener som skal takles. «Likes» som kan telles.

– Jeg håper det synker inn hos barna mine at de er noe i kraft av seg selv: Du er god nok som du er. Ikke vær så opptatt av å leve opp til andres forventninger, men kjenn på magefølelsen og det du synes er riktig. For det har jeg fått fra oppveksten min, den gode tryggheten på at jeg er noe i kraft av meg selv. Og det er søren meg så viktig å få det fra du er liten.

Ikke nok

Svaret på hva som er meningen med livet, har hun i én setning: Å være noe for andre.

– Bare i oss selv er vi ingenting. Vi har jo verdi som mennesker, men det at andre bryr seg om meg, betyr alt for meg. Og jeg vet at jeg kan gjøre en forskjell ved at jeg bryr meg om andre, ved det jeg sier eller ved at jeg gjør gode gjerninger.

Helene Sandvig mener at vi i dag trenger å tenke mer på flokken, som sosialmedisiner Per Fugelli har snakket om.

– Det er så mye egoisme i samfunnet. Mennesker har så nok med seg selv. Men i min jobb har jeg også sett hvordan det endrer seg hvis det kommer et vendepunkt i livet, som sykdom eller alvorlig sorg. Da tror jeg de fleste innser hvor viktig flokken er. Men jeg skulle ønske at mennesker oppdaget det før disse voldsomme jordskjelvene, for da tror jeg at man får bedre liv.

Ekte

Selv har hun på mange måter hatt suksess. Hun har vært programleder for TV-aksjonen flere ganger. Puls har 500.000-600.000 seere en mandag kveld, og har fått mange nordmenn opp av sofaen og ned flere buksestørrelser. Kritikken mot programmet har gått på at det blir et mas om å trene, spise og gjøre alt riktig.

– Er det perfekte en trussel mot et godt liv?

– Ja, hvis du strever etter å være perfekt fordi andre forventer det. Hvis det ikke kommer innenfra i deg selv, er det en trussel mot deg selv. Men jeg blir litt matt hver gang folk kritiserer bollebakende mammaer. Det er tross alt noen som har overskudd og liker å gjøre det. Mange debatter blir litt sånn enten-eller. Har jeg overskudd til å bake, så baker jeg med glede.

Sandvig tror den største fella mange går i, er å slite seg ut på grunn av andre.

– Men det er jo ikke det perfekte vi blir glad i. Det er jo ting som er litt på skakke som går til hjertet på oss. Det kan vi tenke litt på. Er det ekte, så liker vi det. I hvert fall jeg, da.

– Kunne du vært programleder i Puls hvis du hadde vært ganske overvektig?

– Det tror jeg kanskje ikke. Jeg tror ikke jeg hadde blitt ansatt da. Det måtte vært et annet konsept.

Nå skriver hun bok om hverdagstrim, som hun selv praktiserer. Hver morgen er det fem-ti-femten minutter styrketrening hjemme på gulvet, og så sykler hun som regel 20 minutter til jobb. På jobb har hun også noen treningssaker, og passer på å riste løs med jevne mellomrom.

– Jeg har aldri vært i så bra form som etter at jeg ble førti. Før var det slik at hvis jeg ikke kom meg på en time på Sats, så tenkte jeg: Jaja, jeg går hjem og spiser litt sjokolade i stedet. Nå tenker jeg smått gjennom hele dagen.

– Får du lyst til å gjøre mer, eller blir det et slit å ta disse ti minuttene igjen?

– Jeg blir gira. Jeg kjenner jo at det funker. Det er så lite at hjernen sier: «Okei, vi gjør det». Dette kan jeg holde på med til jeg blir åtti år.

Selve livet

Sandvig tror alderdommen kan være bra, men at det kommer an på helsa. Når hun drar fra faren på sykehjemmet, er det alltid med klump i halsen. Hun lurer på hva han tenker på der han ligger. Om han savner sine, om han synes det er fælt å være der.

– Vi spør ham om det. Om han da er pragmatisk eller vil skåne oss, vet jeg ikke. Men han er veldig klar på at han har det bra. Når han ligger og døser og snakker litt i søvne, virker det som det handler om gode ting.

Hun besøkte ham igjen nylig og snakket om det som skjedde den dagen Gina Nordby spilte for ham, og da gråt de igjen.

– Jeg spurte: «Er det vemodig?» Han sa ja. Så spurte jeg: «Hva er vemodig? Hva er det du tenker på når du blir vemodig?» «Jeg tenker på selve livet», sier han.

– Hvilke tanker gjør du deg om døden?

– Jeg tror døden ofte kan være en befrielse, fra smerte og fortvilelse.

Til tider når faren har hatt det som verst og vært tungt medisinert og langt borte, har hun lurt på om han ville hatt det bedre hvis han kunne dø.

– Dette er store etiske spørsmål som jeg synes vi skulle diskutere mer. Vi har all verdens medisiner og teknisk utstyr som kan holde liv i oss. Pappa ville vært død for lenge siden uten. Han har så mange lidelser, og får hjertemedisiner og antibiotika når han får infeksjoner. Men hvilket liv leves, og til hvilken pris? Er det alltid etisk riktig? Hvem tar den avgjørelsen? Disse spørsmålene gnager meg av og til. Hva er det vi holder på med?

– Tror du det er noe etter døden?

– Nei, jeg tror overhodet ikke på det. Jeg tror ikke at mamma er født som en elegant hest i et arabisk land eller noe. Jeg tror at det er slutt når det er slutt.

Selv ønsker hun å kremeres og har ikke noe behov for en gravstein heller.

– Jeg har sans for farmor. Hun ville helst bli skutt opp i en rakett over fjellene.

Les mer om mer disse temaene:

Turid Sylte

Turid Sylte

Turid Sylte er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter