Ansikt uten anger

Veien til tilgivelse går som regel via anger. Da snakker vi om den norske betydningen av ordet, ikke den engelske. Sinne er et dårlig utgangspunkt for å legge tabber og feilsteg bak seg.

I et intervju med BBC nylig uttalte en bitter Lance Armstrong at dersom han hadde vært ung igjen, så ville han dopet seg på nytt. Dette fordi det var umulig å vinne som ren syklist på 90- og 2000-tallet.

Derfor mener Armstrong at han fortsatt er den rettmessige vinneren av Tour de France hele sju ganger, selv om han er fratatt alle titlene.

Uttalelsen fra Armstrong må ses som et ledd i rettsprossessene han er oppe i. Han ønsker å unngå å betale erstatning til sine sponsorer. Og han ønsker å få lov til å konkurrere igjen. Han håper opinionen skal forstå hans posisjon og tilgi det han gjorde.

LES OGSÅ: Armstrong: Jeg beklager

Voldtekt og drap

Lance Armstrong gir ansikt til det de fleste mener er sportshistoriens største bedrag. Samtidig finnes det en rekke andre sportsikoner som i disse dager håper på å få en ny start.

Fotballspilleren Luis Suarez er i gang med en ny karriere i Barcelona, etter å ha sonet en utestengelse for å ha bitt en motspiller i VM.

Skiløperen Petter Northug forbereder seg til VM på ski, men skal i fengsel for å sone for fyllekjøring og falsk forklaring etter mesterskapet.

Fotballproffen Chad Evans er nettopp løslatt fra fengsel etter å ha sonet en voldtektsdom, og flere engelske klubber har fått opinionen mot seg når de har forsøkt å signere ham.

Svømmeren Michael Phelps fyllekjørte og ble utestengt fra idretten i et halvt år. Nå ønsker han å sette nye olympiske rekorder i Rio.

Sprinteren Oscar Pistorius er dømt til fem års fengsel for å ha drept kjæresten sin, men har antydet at han sikter seg inn på å være med i OL i Tokyo i 2022.

LES MER: «Northug er en helt som svikter»

Følg oss på Facebook og Twitter!

Dobbeltmoral

Hvordan skal vi som publikum reagere på slike comeback? Kan vi heie på noen som har gjort ting vi tar avstand fra?

Spørsmålet er kanskje enkelt for noen, men ikke for alle. Det som står fast er at alle mennesker begår feil. Noen feilsteg er større enn andre – og noen mennesker er mer synlige enn andre.

Men synlighet alene er neppe avgjørende for hvilke forventninger vi har til hverandres evne til å være forbilder.

Politikere bedømmes strengere enn andre når de ikke lever opp til de lovene de selv lager.

Religiøse ledere som bryter med den moralen de selv forkynner, må også finne seg i å bli betraktet som dobbeltmoralske.

Sportshelter som blir tatt for juks blir gjerne sett på som bedragere fordi de har lurt oss alle til å heie på falske premisser.

Har de drept noen i stedet for å dope seg, blir det for mange enda vanskeligere å være på lag med dem.

Noen ser nok likevel doping som den største synden innen sporten, ettersom det er en synd mot den sanne konkurransen.

LES MER: Idretten belønner bedragere

Badboy

Så kan man spørre: Hvorfor stiller vi større krav til sportsfolk enn til rockestjerner og skuespillere? De driver jo alle med showbiz. Er det ikke et premiss i underholdningsindustrien at mange av de største navnene har bygget seg opp ved å opptre tvetydig i forhold til autoriteter, lover og regler?

Mens en badboy i et rockeband ikke tillegges ansvar for hva unge gutter som spiller gitar vil adoptere av holdninger, vil en skiløper eller fotballspiller ofte tillegges en forbildefunksjon for den yngre generasjon.

Dette skjer fordi mange fortsatt ser på toppidretten og breddeidretten som et hele, selv om de to størrelsene bygger på ganske forskjellige verdigrunnlag.

Kynisme og grådighet er dårlige verdier å sosialisere barn etter.

Men å be om tilgivelse for feil, er noe vi alle trenger å trene på.

LES OGSÅ: Fortapt vinner