Nyheter

20 år siden underet i Sør-Afrika

Søndag var det 20 år siden Nelson Mandela for første gang kunne avgi stemme i sitt eget hjemland. Da hadde 75-åringen tilbrakt mer enn tredjedelen av livet i fengsel.

– Det som skjedde var intet mindre enn et politisk under! Oppdraget som valgobservatør i 1994 ble noen av de mest fantastiske dagene i mitt liv, sier Per Anders Nordengen.

Som prest utsendt fra Det Norske Misjonsselskap i en farget menighet i Durban fra 1985 til 1987, opplevde Nordengen det hvite apartheidstyret på sitt hardeste. Det var unntakstilstand, drap, massearrestasjoner og daglig trakassering av den svarte flertallsbefolkningen.

– Som hvit var jeg privilegert og aldri i fare, men jeg så jo hvor nedverdigende politikken med apartheid – atskillelse – virket i dagliglivet. Det var for eksempel umulig å ta med ungdomsgruppen i kirken på kino, den var enten bare for hvite eller bare for fargede. Det samme med badestranden, sier Nordengen.

LES OGSÅ: Høvdingen Nelson Mandela

Sensur. Han blar ivrig i en bunke historiske dokumenter fra oppholdet i apartheidstaten. I en slitt bok om landets nyere historie er Nelson Mandelas navn og bilde strøket over med tjukk, svart tusj. Det samme i nyhetsmagasiner som Newsweek og Time.

– Se her – et Time fra 1985 der innholdsfortegnelsen viser til en bred artikkel om borgerkrigen i Sør-Afrika. Inne i bladet er de tre sidene med reportasjen blanke, sensurert bort av myndigheter som nektet å vise fram virkeligheten og den internasjonale fordømmelsen.

Kontrasten er slående til den historiske avisforsiden Nordengen bretter ut fra valget for 20 år siden, der Nelson Mandela smiler bredt foran det nye flagget som ble tatt i bruk 27. april 1994. Regnbuenasjonen var 
endelig en realitet, med stemmerett også for den svarte flertallsbefolkningen.

SE BILDESERIE: Se bildene: Hyllet Nelson Mandela

Fredspris. Da Nordengen i 1984 takket ja til å ta med familien og virke som prest i Sør-Afrika var han forberedt på raseskillepolitikken, men ikke på at konflikten skulle eskalere så til de grader.

Heller ikke på at han skulle bli aktivist i kampen for å avvikle det forhatte systemet som undertrykket og hindret mulighetene til et stort flertall av befolkningen.

– Jeg kom ned dit midt i rushet etter at biskop Desmond Tutu fikk Nobels fredspris i 1984. Jeg trodde hele verden elsket Tutu, men der nede var han jo tabu. Jeg og familien fikk ikke bo i vår fargede menighet, vi måtte bo i et hvitt strøk. Det var en nydelig og trygg fasade, totalt skjermet fra den brutale konflikten, sier Nordengen.

Farlig velstand. Snart 30 år senere sier han at familien aldri har levd så godt som i det velbeslåtte villastrøket med utsikt til Det indiske hav. Barna gikk på hvit skole, uendelig langt fra elendigheten i townships og bantustans der de svarte var tvunget til å leve.

– Det var et behagelig liv som det kunne blitt farlig lett å venne seg til, med de holdningene det kunne påført både barn og voksne.

Derfor sa Nordengen nei til å forlenge oppholdet i to nye år etter 1987.

– Jeg kan lett forstå hvordan mange hvite sørafrikanere som bare fikk høre de hvites versjon av historien på skolen og i mediene, valgte å forsvare systemet de levde så godt i. Jeg er nesten redd for hvor jeg hadde stått selv, hvis jeg var født og vokst opp med hvite foreldre i disse vakre og isolerte omgivelsene, erkjenner Nordengen.

Soweto. Men hverdagen ble fort brutal. Spenningen steg kraftig fram mot den varslede 10-årsmarkeringen for opprøret i Soweto i Johannesburg 16. juni 1976, da flere hundre skole­barn ble skutt og drept av politiet. Nordengen havnet midt oppe i dramaet da unntakstilstanden ble innført.

– 12. juni 1986 strammet regjeringen jerngrepet. Kirkesenteret vårt ble beleiret av tanks og politi. For første gang fikk jeg fysisk følelsen av hvordan folk måtte oppleve undertrykkelsen i de svarte bydelene, med brutale politistyrker, tåregass, pisk og våpen. Slik hadde de svarte det hver uke, i en evig ydmykelse fra det militærstøttede apart­heidregimet, sier Nordengen.

«Forræderi». Selv kastet han seg inn i kampen ved å samle informasjon om politiske fanger og brudd på handelsboikotten. Han kunne ikke bruke telefonen i kirken eller hjemme som var avlyttet, men stakk innom en pub for å ringe opplysningene hjem til Norge.

Over en hel forside i Vårt Land i desember 1995 lød tittelen: «Norsk prest støtter væpnet opprør i Sør-Afrika».

– Da hadde jeg undertegnet det kirkelige Kairos-dokumentet som tok et grunnleggende oppgjør med apartheidsystemet. Det var såpass radikalt at president Botha på TV hevdet det var det største høyforræderi noen gang, sier Nordengen.

For noen kunne det virke overraskende at sønnen til Høyre-ordføreren i Oslo nærmest skulle framstå som en radikal aktivist mot apartheid.

– Nei, min innsats var bare en bitte, bitte liten del her, og jeg var godt innenfor det dominerende synet på apartheidregimet både i Norge og store deler av verden.

Oljeboikott. Til sin skuffelse så Nordengen norske tankskip som anløp med oljelast.

– Jeg opplevde det som ganske forferdelig at norske redere ankret opp i skjul utenfor Durban og forsynte militærregjeringen med livsviktig olje som bidro til å smøre apartheidsystemet. Jeg anså det som en kirkelig plikt å rapportere hjem om dette og få fram sannheten.

I Dagbladet gikk Nordengen ut med kritikk mot Kristiansand-rederiet Mosvold. Han syntes det var særlig skuffende at et rederi som ofte markerte sine kristne verdier, brøt oljeboikotten.

– Det var en dobbeltmoral. At penger gikk foran humane verdier var det viktig å rapportere om. Personlig risikerte jeg ikke mer enn å bli utvist, i motsetning til svarte kolleger som virkelig tok risiko i motstandskampen.

Seieren. Botha-regimet falt mye raskere enn Nordengen hadde ventet, drevet fram av internasjonalt press, sanksjoner og bred motstandskamp, samt Jernteppets fall i Europa.

– Dagene som valgobservatør for 20 år siden ble noen av de sterkeste i mitt liv. Bare det å få lov å se kilometerlange køer der folk stod og gråt av glede for å kunne stemme for første gang i sitt liv. Det hele var et fantastisk under, sier Nordengen.

Som alle andre gir han Nelson Mandelas rause forsoningsvilje mye av æren for at valget kunne gjennomføres uten vold. Men euforien ble avløst av en dystrere hverdag.

– Tragisk nok var Mandela så gammel at han bare kunne være president i én periode. Hans etterfølgere har dessverre­ i stor grad sviktet de idealene de kjempet for. Vi ser utstrakt korrupsjon, vold og manglende fordeling mellom rike og fattige. Nå er det dagens ANC-regjering som må tåle vårt kritiske søkelys, sier Per Anders Nordengen.

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter