Nyheter

130 år siden Afrika ble delt opp

Målet var å dele Afrika mellom seg i fredelige og ordnede former. Det endte med tallrike blodige konflikter.

Midt i november 1884 samlet den tyske kansler Otto von Bismarck representanter fra 13 europeiske stater samt USA og Det ottomanske rike rundt et konferansebord i Rikskanselliet i Berlin. Også Sverige-Norge var med. Afrika-kartet på veggen bak ham var fem meter høyt og fullt av uoppdagede områder. Det var likevel godt nok til å dele kontinentet mellom europeiske makter.

Målet var å unngå et krigersk kappløp for å kolonisere det veldige, afrikanske kontinentet. I stedet skulle man dele Afrika mellom seg i fredelige og ordnede former. Og etter tre måneders forhandlinger kunne partene 6. september 1885 signere generaltraktaten som regulerte den videre koloniseringen og handelen i Afrika.

Ingen afrikanere

Uten en eneste afrikansk representant med i forhandlingene, la Europa denne februardagen for 130 år siden grunnlaget for det som senere skulle bli selvstendige afrikanske nasjonalstater, men som fram til den afrikanske frigjøringen rundt 1960 i all hovedsak var europeiske kolonier.

– Sett fra Europa var konferansen en suksess, ikke minst for Bismarck som gjennom initiativet satte Tyskland på kartet som stormakt. Gjennom avtalen klarte man å hindre en europeisk rivalisering om statsbyggingen i Afrika og unngikk at stormaktene gikk i strupen på hverandre, sier professor emeritus Jarle Simensen ved Universitetet i Oslo.

Samlingen i den tyske hovedstaden var den første europeiske konferansen i sitt slag siden Wienerkongressen i 1814–1815, da Europa regulerte og restaurerte sine politiske forhold etter napoleonskrigene.

Kongo-strid

Mest betent i kappløpet om Afrika var området ved den nedre Kongoelven. Konferansen i Berlin ble enig om å anerkjenne den såkalte Kongo-fristaten som en privat besittelse tilhørende Kongoselskapet og Belgias kong Leopold.

Der ble plyndringen av verdifulle gummiressurser og elfenbein rundt århundreskiftet så blodig at de andre europeiske kolonimaktene til slutt grep inn for å omgjøre kong Leopolds private eiendom Kongo til en ordinær, belgisk koloni i 1908.

Både Belgia, Tyskland, Nederland, Portugal, Spania og Italia skaffet seg afrikanske kolonier, men Storbritannia og Frankrike sikret seg flest. Danmark hadde solgt sin koloni på Gullysten til Storbritannia i 1850. Spesielt gjennom ørkenstrøkene ble grensene streket opp med linjal, ofte på en måte som splittet stammer. I Vest-Afrika lå koloniene stablet som smale dominobrikker langs kysten. Men hovedproblemet var at så mange etniske grupper eller stammer nå ble samlet innen grensene til den enkelte koloni.

Kriger

I mer enn 100 år etter Berlinkonferansen har disse etniske motsetningene bidratt til tallrike blodige konflikter på kontinentet. Ikke minst etter den afrikanske frigjøringen på 1960-tallet skjøt krigene fart. Den nigerianske borgerkrigen om Biafra på slutten av 1960-tallet var en av de første og verste, med en sultkatastrofe som gjorde voldsomt inntrykk.

På 1990-tallet var borgerkriger i Kongo, Sudan, Liberia og Sierra Leone blodige eksempler på konflikter med røtter i etniske motsetninger innenfor samme grenser, på samme måte som folkemordene i Rwanda og Darfur.

– Det er ikke tvil om at mange afrikanske kriger og konflikter delvis henger sammen med utgangspunktet som ble skapt i 1885. På den annen side vet man ikke hva som ville skjedd uten kolonihistorien, sier Simensen.

Han påpeker at det som ble 56 afrikanske land, ville blitt et enda mer oppsplittet lappeteppe dersom man skulle basere seg på deling langs etniske grenser. Bare i Nigeria er det rundt 250 etnisiteter, og på hele kontinentet er det over 1.000 stammer eller etniske grupper.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Imperialisme

Konferansen i Berlin foregikk midt i den vestlige imperialismens storhetstid, som varte fra 1870 til 1. verdenskrig. Da skapte en rask industrialisering, nye transportmidler og bedre våpenteknologi grunnlag for det europeiske kappløpet om å skaffe seg politisk, kulturelt, økonomisk eller militært herredømme utover sine egne grenser.

I denne rivaliseringen ble afrikanske råvarer attraktive, og koloniene fungerte dessuten som nasjonale statussymboler. Parallelt skapte tidens utviklingstenkning aksept for at det var riktig å «sivilisere» de primitive og svake, og Berlinkonferansen vedtok forbud mot slavehandel. Det humanitære motivet for kolonisering var sterkere i Afrika sør for Sahara enn noe annet sted, og Afrika ble viktig misjonsmark for europeiske kristne.

– Under koloniseringen av Afrika brukte europeerne for alt det var verd argumentet om at man ville stanse den arabiske og indre afrikanske slavehandelen. Den skotske oppdageren og misjonæren David Livingstone hadde gitt rystende skildringer av slavehandelen, og mente man måtte innføre direkte styre for å hindre uvesenet, sier Simensen.

Utbytting

Koloniseringen er intet vakkert kapittel i europeiske makters historie, men Jarle Simensen mener det er grunn til å se nyansert på epoken, spesielt etter den mest brutale etableringsfasen før 1. verdenskrig.

– Mellom verdenskrigene ble «utvikling» den viktigste begrunnelsen for kolonistyret, selv om den økonomiske verdenskrisen slo inn. Den første engelske lov om utviklingshjelp kom i 1929. Frivillighet i det økonomiske samkvemmet ble mer vanlig enn tvang. Fram mot avkoloniseringen var det sterk økonomisk vekst på kontinentet, stimulert av overføringer fra Europa til koloniene, sier Simensen.

Lederne i de frigjorte koloniene valgte å beholde grensene som europeiske makter hadde bestemt. Og i likhet med kolonimyndighetene lyktes få av de nye regjeringene med å skape vellykkede nasjonalstater av disse ofte irrasjonelt oppdelte enhetene.

Råtne ledere

– Grunnproblemene i Afrika ligger ikke i grensene, men i en teknisk tilbakeliggenhet og politisk splittelse fra førkolonial tid, som langt på vei har vedvart til våre dager. Afrikanske land har fått for mange råtne lederskap og har i for liten grad lykkes med å innføre en utviklingsdyktig styreform, sier Simensen.

Han ser likevel klare framskritt. Økonomien vokser og regionale organisasjoner bidrar til mer handel, bedre politisk samarbeid og økt vekt på felles sikkerhet og rettsordninger. Kina er kommet inn som en tung investor og aktør, slik at afrikanske land kan spille på flere «friere». Et lokalt firma i Kongo produserer i dag mobiltelefoner med utstyr fra Kina for det vestafrikanske markedet.

– Befolkningen får bedre utdanning, og det er vokst fram en ny klasse i næringslivet som i egen interesse ser behovet både for mer effektive stater og mer samarbeid og handel over grensene. Afrika er et kontinent med store muligheter framover, sier historiker Jarle Simensen.

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter