20. mai 1993: Hundrevis av mennesker har samlet seg på kirkebakken foran Hamar domkirke i strålende solskinn. Norsk, dansk og svensk fjernsyn sender direkte fra den historiske begivenheten og bildene viser en flaggprydet by. Tilstede er både konge og dronning, og fra kirkebakken høres høye hurrarop og langvarige klappsalver.

«Det er grunn til å hilse dette skritt med glede», lyder talen fra preses Andreas Aarflot som denne Kristi Himmelfartsdag vigsler Rosemarie Köhn, som Nordens aller første kvinnelige biskop.

Men det er ikke bare hurrarop som høres fra kirkebakken. Ikledd svarte kapper prøver antiabortprestene Ludvig Nessa, Børre Knudsen og Per Kørner å komme seg inn i kirken. De tre aksjonerende prestene blir båret vekk og tilbringer resten av dagen på glattcelle.

Antiabortprestene er på ingen måte alene om å synes at det som foregår i Hamar domkirke denne dagen er sørgelig. Preses Aarflot er klar over at det som for flertallet av de oppmøtte er en seiersdag, for andre er en sorgens dag:

«I vår glede over det som skjer i dag, skal vi erkjenne at det i Kristi legeme også finnes noen nervetråder som kjenner smerte og uro over det vi foretar oss», taler Aarflot.

Ikke akseptert

Spoler vi frem et kvart århundre, er halvparten av biskopene i Den norske kirke kvinner, og aldri før har så mange kvinner blitt uteksaminert fra teologistudiene.

– Jeg husker veldig godt den dagen Rosemarie Köhn ble utnevnt. Det var en stor dag for oss kvinnelige teologistudenter på den tiden. Det var nesten litt sånn uvirkelig i den verdenen vi levde i, selv om det høres ut som jeg er hundre år når jeg sier det, forteller Ingunn Dalan Vik, sokneprest i Søre Ål menighet og tidligere leder av Norsk kvinnelig teologforening.

Men det er ikke mer enn 25 år siden den dagen, og selv om det var begynt å komme en del kvinner til på teologiutdanningene, kjente flere av dem det fortsatt på kroppen at de var «feil» kjønn.

– I veldig mange år av mitt presteliv har jeg jobbet sammen med menn som ikke aksepterte meg som kvinne og prest, sier Vik.

Enda hun var den presten som hadde flest på gudstjenestene sine i Sør-Varanger, fikk hun aldri med seg laks hjem fra menigheten, og hun ble ikke invitert hjem på kaffe til folk, slik som de mannlige kollegene hennes ble.

– Men jeg fikk være et symbol for noen, og det er ofte nok for å holde koken. Da vi stod på TF for 25 år siden så gikk det ikke helt opp for meg hvor stort det egentlig var. Det er så mange ganger man har hørt fra kvinneprestmotstandere: «Det handler ikke om deg». Men det funker ikke når du tar det innover deg. Jeg har fått et kall fra Gud og kirken, samtidig blir jeg ikke trodd. Da er det som livet mitt blir en bløff.

---

Rosemarie Köhn

• Født i Rathenow i Tyskland i1939.
• Kom til Norge som flyktning i 1946.
• Avla teologisk embetseksamen ved Det teologiske fakultet i 1966.
• Ordinert til tjeneste som vikarprest i Borg i 1969.
• Ble den første kvinnelige rektoren ved Det praktisk-teologiske seminar i 1989.
• Utnevnt til biskop i Hamar bispedømme i 1993, som den første kvinnelige biskopen i Norden.
• Var biskop frem til 2006.

---

Ordinasjonen utløser både jubel og sterke motreaksjoner.

Ingrid Bjerkås

Debatten som foregikk rundt bispeutnevnelsen av Rosemarie Köhn var som et ekko av en debatt som hadde foregått mer enn førti år tidligere. Allerede ved en lovendring i 1938 var presteembetene i prinsippet blitt åpnet for kvinner, men stortingsvedtaket hadde et tillegg hvor det het at kvinner ikke burde ansettes som prester der hvor de var uønsket av menighetene. Dette tillegget ble fjernet til stor protest fra kvinneprestmotstandere i 1956.

Plutselig ble det bare et spørsmål om tid før Norge ville få sin første kvinnelige prest. Fem år senere fikk Ingrid Bjerkås ordinasjonstillatelse av Kirkedepartementet, og ble ordinert av Hamar-biskop Kristian Schjelderup.

Ordinasjonen utløser både jubel og sterke motreaksjoner. Seks av landets biskoper avgav en erklæring hvor de ikke bare tok prinsipielt avstand fra kvinnelig prestetjeneste, men også hevdet at prester og lekfolk burde kunne boikotte Bjerkås.

Motstanden mot kvinnelige prester fortsetter å prege kirkelandskapet utover 70- og 80-tallet. I 1979 skriver Vårt Land følgende på lederplass: «Etter en samlet vurdering har vi ikke funnet grunnlag hittil for å ta et annet standpunkt enn kirkens tradisjonelle – nemlig at vi ikke kan gå inn for kvinnelige prester».

Døren som ble høy

Dermed er det kanskje ikke så overraskende at det gikk hele 42 år fra Bjerkås ble ordinert til Norge får sin første kvinnelige evangelisk-lutherske biskop, som land nummer to i verden. Da har allerede Kirkenes Verdensråd dedikert et tiår til å jobbe med kvinners rettigheter, gjennom prosjektet Churches in Solidarity with Women. I tillegg har Kirkemøtet, etter mange diskusjoner, vedtatt at kvinner skal få innta kirkelige lederstillinger – også biskop.

Slik åpnes døra for at Rosemarie Köhn og Irene Wenaas Holte kan nomineres som bispekandidater på Hamar i 1993. Og til Egil Hovlands «Gå gjennom hans porter» er det Köhn som samme år tar det steget, og blir historisk.

Fortsatt er det mange som synes kvinnelige prester er et sårt tema. I den lutherske kirken i Latvia, som de to siste årene har hatt en stadig mer reaksjonær teologisk utvikling, ble det nylig gjort om på loven slik at kvinner ikke lenger kan bli prester.

Her til lands er det ingen tvil om at mye har forandret seg, siden det i 1961 ble åpnet for at kvinner kunne ordineres.

Vårt Land har snakket med seks kvinnelige prester, som alle studerte i hvert sitt tiår, om hva som har preget deres vei til presteyrket.

1960-tallet

Berit M. Andersen: Norges første kvinnelige domprost.  Startet studiene på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (TF) i 1961. Er i dag pensjonert.

Forut for sin tid

Berit M. Andersen tenkte hun måtte trå varsomt for å unngå å ødelegge for kvinnene som kom etter henne.

«Får vi noen gang en kvinnelig biskop, frøken Andersen?» lød spørsmålet fra journalisten i Romerikes Blad, i et intervju med Norges åttende kvinnelige prest, Berit M. Andersen, i 1970.

«Er det noe mål for oss å komme så høyt opp da?» svarte bergenseren kvikt.

– Det avslører hvor lite opptatt vi var av karriere. Det gikk noen år før vi skjønte at skulle dette fullføres, så måtte kvinner inn i alle posisjoner. Det var Rose som gjorde meg oppmerksom på det. Jeg var opptatt av å være alminnelig, å være en av folket. Så sa Rose til meg: «Du kan ikke løpe vekk fra at du alltid vil være en slags symbolfigur. Det må du godta», forteller Andersen.

Buksedress

I dag er hun pensjonert etter over 40 år i prestetjenesten. Hun var Bjørgvin bispedømmes aller første kvinnelige prest. Noe som ble dårlig mottatt.

– Jeg havnet midt i en storm da jeg kom vestover. Prestekollegene der skrev et brev om at de ikke ville samarbeide med meg, og det ble en voldsom debatt. Biskopen i Bjørgvin nektet også å gi meg kollas – kirkens anbefalingsbrev.

– Vi hadde ingen forbilder. Ingen generasjon foran oss. Vi visste ikke hvordan vi skulle forme dette. Da var det godt å ha Rosemarie Köhn og de andre seks kvinnene foran meg, sier Berit M. Andersen.

– Jeg havnet midt i en storm da jeg kom vestover. Prestekollegene der skrev et brev om at de ikke ville samarbeide med meg, og det ble en voldsom debatt. Biskopen i Bjørgvin nektet også å gi meg kollas – kirkens anbefalingsbrev.

Hun forteller om et slitsomt fokus på kjønn, og journalister som skrev om presten som kledde seg i miniskjørt og hadde øredobber.

– Men det gjorde jo alle på den tiden! Jeg husker far ville spandere på meg en ny drakt da jeg fikk min første prestejobb. Jeg hadde drømt om en sjokkrosa en, men skjønte at jeg ikke kunne gå med den i menigheten. Så jeg kjøpte en brun drakt som jeg aldri likte. I dag ville man ikke ofret slikt en tanke. Det er nesten så jeg tenker: Har jeg virkelig opplevd dette her?

Hun visste allerede som 14-åring at hun ville bli prest. Selv om det ikke var mulig da.

– Da jeg studerte på universitetet ga det meg en støtte til å kunne fungere og være meg selv oppe i alt dette. Alle medstudenter og lærere var veldig støttende, mens de på MF opplevde nok veldig motstand innad på studiestedet.

Hemmende

Typisk for Andersen sin generasjon, var at de ikke var så opptatt av kvinnekamp som en kanskje skulle tro.

– I alle fall ikke bevisst. Vi hadde et kall og ville formidle et budskap. For mitt vedkommende fikk det nesten en litt hemmende effekt. Jeg var så opptatt av at jeg måtte oppføre meg på en måte som ikke ødela for de som kom etter meg. De som kom senere har i større grad kunnet vært uenige, utad og innad i teologien. De har kunnet stå på barrikadene.

Hun er stolt av hvor langt Den norske kirke har kommet.

– Samtidig har jeg vært opptatt av at generelt i samfunnet, må vi vinne kamper på nytt og på nytt. Vi må være obs på likeverd og menneskeverd. Når vi har vunnet noen skanser så må vi ikke slappe av og tenke at vi har vunnet en gang for alle.

1970-tallet

Bente Modalsli: Bambles første kvinnelige prost. Startet studiene på MF i 1973.

Lydighetsgenerasjonen

En av Bente Modalsli sine professorer fortalte henne at hun hadde tatt feil: Hun hadde aldri fått noe kall.

Det var over hundre studenter som startet på teologistudiet på Det teologiske menighetsfakultet (MF) i 1973. Bare ti av dem var kvinner. Etter hvert var det bare fem igjen. En av dem var Bente Modalsli.

– Frontene var fryktelig harde på 70-tallet. Det var mye motstand mot kvinneprester, fra både lærere og medstudenter. Jeg husker godt jeg ble kalt inn på en av lærernes kontor, og fikk beskjed om at jeg tok feil om kallet mitt. Jeg skulle ikke bli prest ifølge han, forteller Modalsli.

Fromme

Men han tok feil. Modalsli var aldri i tvil om kallet sitt.

– Det var mange som prøvde å få oss til å tie. Derfor ble kvinnefellesskapet veldig viktig, også med de mennene som var støttende. På 70-tallet var kvinnebevegelsen viktig, og bidro også til å gi oss styrke og mot. Da vi gikk i 8. mars-tog var det som å banne i kirken for mange på MF.

Hun tror mange med henne kom fra en fromhetstradisjon der de var vant til å være lydige.

– Noen av oss var kanskje litt bundet av den ydmykheten og lydigheten. I ettertid kan vi se at det ikke var riktig og sunt å la seg holde nede på den måten for noe vi trodde på. Da jeg nesten hadde fått nok og ville bytte over til TF ba en av professorene oss kvinnene om å bli på MF, fordi MF trengte oss, sa han. Til og med da var vi lydige, og ble. Men støtten fra blant annet denne professoren var svært viktig.

Forenkling

I 1976 blir praktikumsdelen av prestestudiet åpnet for kvinner. Modalsli og de andre kvinnene på MF samlet seg i kantina for å feire med bløtkake.

– Da kom det noen fra administrasjonen og sa at vi måtte dempe oss. For tenk på de som er lei seg, sa de. Det var undertrykkende rett og slett. Vi turte ikke kalle det undertrykkelse da, men i voksen alder har jeg kunnet sette mye tydeligere ord på og bearbeide det som skjedde. Det var fryktelig usunne krefter i sving. For det handlet jo ikke først og fremst om respekt for ulike teologiske syn, men minte mer om å tråkke på noen sin overbevisning, samvittighet, tro og kall, minnes Modalsli.

Hun forteller at kvinnefrigjøring ofte ble forbundet med andre saker som fri abort og likekjønnet vigsel.

– Det blir for enkelt å si at det ene indikerer det andre. Mange har likevel merket seg i striden for de homofiles rettigheter i kirken, at argumentasjon og bibelbruk har minnet mye om kampen for kvinnelige prester. Fortolkning av bibeltekster har til alle tider vært en nødvendighet. For meg er det viktig at alt sees i lys av hva som er Bibelens hovedsak og sentrum, nemlig vitnesbyrdet om Jesus Kristus, hvem han var og hvordan han møtte mennesker.

1980-tallet

Hilde Raastad: Den første presten i Norge som var åpent lesbisk. Startet studiene i kristendom på MF i 1984. Tok mastergrad i USA og resten av teologifagene på TF. Jobbet som vikarprest frem til 2013, da hun frasa seg ordinasjonen sin.

Kampen som ble for tøff

Ingen ville ordinere homofile prester da Hilde Raastad var ferdigutdannet. Så kom Rosemarie Köhn.

– Jeg hadde aldri planer om å bli prest. Jeg pleier å si det var Guds morbide sans for humor som gjorde at jeg likevel endte opp som det.

Hilde Raastad studerte kristendom på MF på midten av 80-tallet. Samtidig hadde hun amerikansk kjæreste, og for å være med henne søkte hun studier i Denver, Colorado. Egentlig ville hun studere økonomi, men siden hun var usikker på om hun ville komme inn måtte hun ha et andrevalg.

– Så jeg søkte på en metodistpresteutdanning, og der endte jeg opp. Det var et radikalt og spennende sted å studere med mye fokus på frigjørings- og feministteologi. I løpet av de årene fant jeg ut av at det var dette jeg ville, og jeg dro tilbake til Norge for å gjøre ferdig graden på TF.

Døråpner

For Raastad var det hele et trosprosjekt. Kjæresten i USA var kvinne, og det var ingen som ordinerte homofile på denne tiden i Norge. Hun ba til Gud om at hvis det var dette hun skulle gjøre, måtte det åpnes noen dører.

– Av alle mennesker som skulle åpne den døra, så måtte det være Rosemarie Köhn. Det ble et tegn i seg selv. Det var utrolig modig gjort av henne. Hun fikk mange flere negative reaksjoner enn meg.

Etter ordinasjonen får Raastad jobb som vikarprest i Kongsvinger. Hun kunne ikke få fast stilling.

– Jeg husker en gang jeg skulle ha en begravelse, og de pårørende ba om en annen prest. Da de ble spurt om det var fordi jeg var lesbisk, svarte de nei, det var fordi jeg var kvinne.

På tross av mye motstand blir Raastad i prestetjenesten noen år til. Det takker hun blant annet Köhn for.

– De som var kvinnelige prester i begynnelsen banet vei for at jeg kunne være både kvinnelig prest og lesbisk. Rose klarte å stå i den stormen, ta imot det hun fikk og var alltid tydelig og modig. Men hun ble aldri sint utad. Jeg kunne høre meg selv bli sint og si ufine ting, men hun klarte å la være. Det må ha kostet veldig mye.

Umulig

For Raastad kostet det hele til slutt for mye. I 2013 ba hun Oslo-biskop Ole Christian Kvarme om å bli løst fra ordinasjonsløftet.

– Jeg syntes ikke det skjedde nok, og da ble det for vanskelig å være prest. Jeg kunne ikke lenger representere kirken med integritet.

Da ble meningen helt umulig. Det å være kvinne og lesbisk spilte så stor rolle for min spiritualitet.

– Mye har skjedd i Den norske kirke siden du ga fra deg ordinasjonen i 2013. Kan du bli prest igjen?

– Det er ikke like umulig nå som det var for fem år siden. Jeg kjenner at det ligger et kall der, men jeg vet ikke helt hva som ligger i det, og jeg vet heller ikke om noen vil ordinere meg igjen.

1990-tallet

Anne Berit Mathisen: Vikarprest i Oppegård menighet. Begynte på studiene i kristendom på MF i 1995. Har jobbet som både offshoreprest, militærprest og menighetsprest.

Mannesakskvinnen

Anne Berit Mathisen vil like gjerne drive mannekamp som kvinnekamp i kirken.

– At jeg ble prest er noe jeg pleier å kalle en «gudfeldighet». Det var egentlig en venninne som mente jeg passet til det og meldte meg opp på MF, forteller Anne Berit Mathisen.

Mens hun studerte kristendom var Mathisen helt overbevist om at hun ikke skulle bli prest.

– Jeg ville ha en skikkelig karriere og anså ikke prestejobben som det. Egentlig hadde jeg opplevd et kall siden jeg var 20, men jeg takket bare høflig nei. Men kallet forsvant aldri, så til slutt gikk jeg for det.

Ikke først

Etter ordinasjonen blir Mathisen først offshoreprest, senere feltprest i militæret. Selv i de mannsdominerte bransjene har Mathisen reflektert lite over at hun er kvinnelig prest.

– Av og til får jeg meg et lite sjokk når jeg kommer på at det er en faktor. Jeg er jo bare en prest. Det at jeg har vært dame har åpnet noen dører, mens det har stengt andre. Da jeg jobbet i disse mannebransjene var det noen som syntes det var lettere å prate med meg fordi jeg var dame, mens andre sikkert lot være.

Mathisen er takknemlig for at kvinner som Rosemarie Köhn har gått foran, slik at hun slapp å være den første.

– Det store pusterommet jeg har, har jeg fordi jeg slipper å bruke energien min på å fokusere på at jeg er dame. Hadde jeg vært den første hadde folk brydd seg bare om det, så det er deilig å slippe.

Heier på begge

Hun understreker grunnen til at hun ble prest i utgangspunktet.

– Jeg er jo prest fordi jeg vil snakke om Jesus. Ikke fordi jeg vil snakke om kvinnelighet eller drive kjønnskamp. Det er virkelig ikke mitt mål.

Mathisen har i stedet tatt opp kampen for å gjøre kirken mer tilgjengelig også for gutter og menn. Blant annet har hun tatt til orde for å endre pedagogikken i kirken, som hun mener er skreddersydd for jenter. Hun kaller seg både kvinnesakskvinne og mannesakskvinne.

– For meg har det betydd veldig mye at også menn har heiet meg frem, slik som min veileder på MF Jan-Olav Henriksen. Det er noe vi noen ganger fort kan glemme, som har gjort at jeg også har lyst til å heie dem fram. Vi må heie på hverandre.

2000-tallet

Mari Saltkjel: Sokneprest i Vågsøy. Startet teologistudiene på Uppsala universitet i 2002. Har skrevet boka 'Som en krone på hodet' om kvinners prestekall.

Feminist, javisst

For Mari Saltkjel har feminismen alltid vært like viktig som teologien. Det ble overraskende godt mottatt i Nordfjord.

– Da jeg var liten samlet jeg inn takkeoffer på badet vårt. Jeg fant meg hjemme i den liturgiske leken selv om jeg hadde liten erfaring med det, minnes Mari Saltkjel.

På tross av barneleken utdanner hun seg først som lærer. Når hun er ferdig som 25-åring er hun likevel ikke helt fornøyd. Hun vil studere teologi, men ikke i Norge.

Svenske tilstander

– Jeg valgte Uppsala for å få et tydelig feministisk perspektiv. I Sverige hadde man tatt stilling til kvinnelige prester. Ville du ikke samarbeide med kvinnelige prester der, så måtte du slutte. Man kunne ikke leve med to syn, slik som i Norge.

Hun var klar over at det ikke var lenge før henne at virkeligheten var radikalt annerledes for kvinnelige teologistudenter.

– For meg var det viktig at dette med teologi og likeverd ikke skulle være for dem med spesielle interesser. Jeg trengte den erfaringen av å være selvstendig som feministisk teolog. Det var like viktig for meg med feminisme, som med teologi.

Saltkjel hadde aldri sett for seg at hun skulle tilbake til vestlandsbygda Nordfjord, men da prosten spurte, klarte hun ikke si nei.

– Jeg var nysgjerrig på hvordan det ville være, om jeg ville bli oppfattet som for radikal. Men det har gått veldig fint, med gode kolleger her. Det er visst ikke bare ute i verden det er rom for feministisk teologi.

Teologi

– Hva er feministisk teologi?

– Det er en teologi som er bevisst makt og over- og underordningens konsekvenser, både i Bibelen og i vårt hverdagsliv. Det er et viktig verktøy for meg for å forstå det radikale evangeliet.

Hun tror samfunnet har en tendens til å forminske og bagatellisere i spørsmål om kvinners rolle.

– Det handler nok om tradisjon. Forandring er alltid utfordrende. Metoo-bevegelsen har vist oss at dette er et spørsmål som ikke bare gjelder kirken, men hele samfunnet.

Saltkjel er takknemlig for å ha fått gå i andre sine fotspor.

– Jeg har fått et mye enklere liv enn andre kvinnelige prester. Det å kunne slippe å måtte tråkke opp veien selv er et privilegium vi som har kommet etter har kunnet nyte av. Jeg kan stå her nå og kjøpe genser til sønnen min, det kunne ikke alle før meg. De har måttet tåle mye og gitt avkall på mye.

2010-tallet

Camilla Osnes. Hemsedals første kvinnelige prest. Jobber fortsatt der i dag. Startet studiene i 2009 på MF.

En ny epoke

At hun på et tidspunkt ikke kunne ha blitt prest fordi hun var kvinne, høres for Camilla Osnes helt banalt ut.

Da Camilla Osnes gikk andre året på teologistudiet på MF i 2010, var det en av de kvinnelige medstudentene som fortalte at hun syntes det var vanskelig å være kvinne og teologistudent, fordi hun kom fra en bakgrunn der det ble sett som problematisk.

– Jeg husker jeg ble rasende og tenkte: Hva i alle dager? Jeg hadde selv vokst opp i et miljø der det aldri var noen som hadde stilt spørsmål ved at jeg kunne bli prest, forteller Osnes.

Nærhet

Hun blir lei seg og provosert av å tenke på hva de kvinnelige teologistudentene før henne har vært gjennom.

– At jeg ikke kan være prest fordi jeg ikke har utovertiss, høres helt banalt ut. At man bruker religiøse tekster til å binde og undertrykke kvinner og mennesker er utrolig trist. Jeg er veldig takknemlig for de som har gått foran og banet vei. De har hatt noen skikkelig tøffe kamper og oppgjør.

Selv ble hun Hemsedals første kvinnelige prest for bare tre år siden, i 2015.

– Det har vært kjempeflott. Det er noen som er imot kvinnelige prester, men jeg har ikke opplevd noen ubehageligheter ved det. Mange er takknemlige over å få at jeg kommer med litt andre vinkler, og kanskje er mer åpen enn det de har erfart tidligere. Det handler i stor grad om at prester i nåtiden har en mye større nærhet til samfunnet generelt, det gjelder ikke bare kvinner.

Arven fra farfar

Osnes kaller seg en feminist, selv om hun vet at det er et ord som fortsatt er ladet for mange i kirken.

– Farfaren min var engasjert i Misjonssalen i Oslo. I sin tid var det slik at kvinnene der ikke hadde stemmerett på generalforsamlingene. Da skrev farfaren min 50 sider om hvorfor kvinner nettopp skulle ha dette. Jeg rakk ikke å møte han, men det å sitte og lese dette i senere tid har hatt sterk betydning for meg. Jeg tror han hadde vært stolt av at jeg ble prest.

Likevel er hun klar over at kampen ikke er ferdig.

– Historien løper fort fra oss, og mange på min alder glemmer nok fort hva kvinnene før oss har gjort. Vi, både kvinner og menn, har et ansvar til å hjelpe dem som er i miljøer der kvinner opplever undertrykkelse eller ikke får den plassen de har rett til.