– Tenk om jeg er alvorlig syk?

I fjor sommer nektet Svein Inge Olsen tre sykehusleger å operere skulderen han hadde skadet stygt i en fallulykke. Lederen for Protestfestivalen i Kristiansand er livredd for sykehus. Pulsen går i været når han ser hvite frakker.

– Legene sa jeg ville få varig mén hvis jeg ikke opererte skulderen. For meg var dét et bedre alternativ enn å dø. For la jeg meg først under kniven, med narkose – da var jeg skråsikker på at jeg aldri ville våkne igjen.

Til slutt ble Olsen så sliten av å protestere mot legene, at han resignerte og ba en «siste bønn».

– Det er fryktelig slitsomt å være så redd for helsa si. Det er som å sitte på en flåte og bare vente på kjempebølgen, sier 55-åringen.

Trøstet av Fugellie og Bye

Den selverklærte hypokonderen skriver nå side på side om helsefrykt-spøkelset som har tittet over skuldra hans siden han var tolv år. Kanskje blir det bok? Uansett synes han det hjelper å sette ord på frykten. Det hjelper å tenke på andre ting enn litt murring i leggen. En anelse kvalme, fra magen? Litt hodepine, kanskje fra en svulst? I så fall ondartet, det er han sikker på.
Olsen syntes også det hjalp litt å være med i TV 2s program om helsefrykt for 10 år siden. At folk som hadde sett ham på skjermen, visste hva han var plaget av, ufarliggjorde det litt. Også gjester på Protestfestivalen, som han opp gjennom årene har invitert, har prøvd å hjelpe ham.
– Per Fugelli ga meg en bamseklem, kort tid etter at han fikk dødsdommen sin. Han visste at han skulle dø, og smilte fra øre til øre. Jeg visste bare at det måtte vel være farlig å klemme en så syk mann.
En uke før Erik Bye døde, ringte han Svein Inge Olsen.
– Han ville bare høre hvordan jeg hadde det. Prate litt, om meg, selv om han var i veldig dårlig form selv.
Skuespiller Lars Andreas Larsen besøkte også Protestfestivalen. Han ga Olsen en diktbok om døden, Regnbuen er en bro. Den var signert, med hilsenen «Vennskap i evighet».
– Jeg syntes den hilsenen var litt nifs, og har aldri turt å åpne boka. Ikke før nå i det siste.

Ekstrem fantasi

Årene Svein Inge Olsen ikke greide å la være å lese om sykdommer i avisene, for eksempel i Dagbladets «10 tegn på at du kan ha kreft», kunne han være psykisk og fysisk utenfor i ukesvis etterpå. Han hadde jo alle symptomene.
– Fantasien kunne være helt ekstrem. Små sykdomstegn kunne komme ut av alle proporsjoner. Det skjer fremdeles, men ikke fullt så ille. Fremdeles dusjer jeg i mørket. Jeg ser aldri ned i toalettskåla etter å ha vært på do. Frykten for å oppdage noe unormalt er omtrent lammende.
– Har du prøvd å snakke med psykolog om dette?
– Ja, flere ganger. Først da jeg kom i kontakt med Ingvard Wilhelmsen ved Hypokonderklinikken, fikk jeg råd som hjalp. Likevel har jeg avfunnet meg med at jeg aldri blir kvitt denne lidelsen.

---

Eksistens: Frykt

• Dette er den tredje i en serie artikler om frykt.
• Les de andre her:
• Troens frykter
• Etter katastrofen

---

Svelget og svelget

Første gang han opplevde slik angst, var han på besøk hos besteforeldrene. Han hadde nettopp fylt tolv år. Faren, som Svein Inge var sterkt knyttet til, hadde flyttet ut. Verden falt sammen for ham.

– Jeg husker jeg lå i senga hos bestemor og bestefar og svelget og svelget. Jeg ble livredd for å bli kvalt. Deretter ble jeg redd for å besvime.

Få år senere døde besteforeldrene med et halvt års mellomrom. Da rykket redselen for døden enda nærmere.

– Jeg skjønte at jeg skulle dø. Det virkelig gikk opp for meg, og det var en uutholdelig tanke. Jeg ble enda mer på vakt for alt jeg trodde kunne fremskynde døden.

Kunne ikke sitte

Svein Inge Olsen elsker musikk, særlig amerikansk country-folk-rock. Musikk kan få ham til å glemme helsefrykten. Men bare å høre musikk. Da han så en dokumentar om sangeren Eva Cassidy, som hadde dødd av kreft i hofta, ble han akutt invalidisert.

– Jeg greide ikke å sitte på ukevis. Jeg hadde fått kreft i hofta, det var jeg sikker på.

– Hva gjør du når slikt skjer?

– Lar tiden gå. Jeg lider meg igjennom dagene. Lege er uaktuelt. Heldigvis er min finske kone forståelsesfull. Det var ekskona mi også, og det var ikke hypokondrien i seg selv som gjorde at forholdet sprakk. Men det er klart den preger personligheten min.

Troende tviler

Hypokonderen regner seg som en troende tviler. Likevel tviler han mer på egen helse, enn på Gud.

– Jeg lurer på hvorfor han kunne skape meg så skjør og engstelig, i sitt bilde.

– Men, det er klart, må Olsen likevel innrømme: – Jesus hadde atskillig større grunn til å grue seg for det han måtte igjennom, enn det jeg går og bekymrer meg for.

Går ikke til lege

I flere år har Protestfestivalen balansert på en økonomisk knivsegg. Svein Inge Olsen har stått tilsynelatende fryktløs ved roret, selv når det har stormet som verst. Konstruktive løsninger og strategier for videre festivaldrift har trumfet frykten for økonomisk fallitt. Sin egen helsefrykt, derimot, har han ikke kontroll på. Bare tanken på at det kan være kreft, får ham til å skjelve som et aspeløv.
– Jeg er livredd for kreft. Livredd! Jeg har mareritt om at en lege skal gi meg diagnosen. Derfor går jeg ikke til legen. Jeg risikerer jo å gå inn frisk, og komme ut dødssyk.
Sist han tok blodprøver og sjekket helsa var i 1983. Da var han var i militæret. Han husker han fikk hjertebank og pusteproblemer.
– Jeg måtte legge meg ned på plenen etterpå. Det orker jeg ikke oppleve igjen.

Slutt å lytte! 

Ingvard Wilhelmsen husker godt samtalene med Svein Inge Olsen. Sistnevnte har sagt at det er greit at bergenseren, som er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri, refererer til dem.
I 1995 etablerte Wilhelmsen Hypokonderklinikken, en seksjon av Medisinsk Poliklinikk ved Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen.
– Jeg ba Olsen om å slutte å lytte til kroppens signaler. Lytter man så intenst som han gjør, etter dødelige symptomer, da får man fysiske symptomer. Alle som har det slik, bør tenke nøye over hva de bruker livet til. Vil de fortsette å prøve å kontrollere det ukontrollerbare, som døden jo er? Eller vil de holde seg til det som er kontrollerbart?
Wilhelmsen sier det er helt normalt å ha et negativt syn på døden.
– Men vi trenger ikke å ta den på forskudd.

Jeg lurer på hvorfor Gud kunne skape meg så skjør og engstelig

—   Svein Inge Olsen

Jesus ber oss om å ikke bekymre oss for livet og morgendagen. Han var imot unødvendig grubling og bekymring.

—   Ingvard Wilhelmsen

Tenk om? 

68-åringen har pensjonert seg som lege ved Hypokonderklinikken. Fremdeles farter han Norge rundt for å forelese for mennesker som tror de er syke. Han forteller dem hva de kan gjøre med det. I fjor holdt han over 200 slike foredrag.

Vi treffer ham på telefon tirsdag denne uka, dagen etter et foredrag i Brattvåg på Sunnmøre. Senere på dagen skal han fly til Tromsø og holde et nytt foredrag.

– Tenk om flyet mitt ramler ned? humrer han. – Slike tanker er unødvendig frykt. Når foreldre sier: «Tenk om jenta vår blir syk?», er det samme sak. Hva som kan skje i framtiden, vet vi ingenting om. Meningsfull frykt hjelper oss å unngå farer, meningsløs frykt gjør oss bare fortvilet.

– Hvorfor er du så engasjert i dette?

– Jeg har et kall til å hjelpe folk å få kontroll på det ukontrollerbare, og vise dem en vei ut av problemene. Som kristen henviser jeg ofte til Jesus. I Matteusevangeliet ber han oss om å ikke bekymre oss for livet og morgendagen. Jesus var imot unødvendig grubling og bekymring.

Psykiateren og legen fra Bergen har funnet ut at han trenger å be.

– Det gir en ro over livet, som hjelper meg å ikke ta meg selv så høytidelig.

Bortkastet med tupé

Rundt 50.000 nordmenn regnes som hypokondere. Noen gjør som Svein Inge Olsen, de holder seg langt unna legekontorene. Andre løper ned dørtersklene på de samme kontorene.

– At Olsen ikke har oppsøkt lege på 34 år, synes jeg er litt lenge. Mens hypokondere som får frikort for helsetjenester allerede i februar, er for opptatt av å sjekke seg.

De fleste hypokondere Wilhelmsen treffer, er først og fremst redd for å få kreft. Han forteller dem at bare 30 prosent av Norges befolkning får kreft. Og at halvparten av dem overlever.

De som i møte med Wilhelmsen sier de er redde for å ikke oppdage kreften tidlig nok, får høre at noe som er mye mer avgjørende, er hva slags krefttype det eventuelt dreier seg om.

– Det siste kan de ikke gjøre noe med.

Dødelige

Ingvard Wilhelmsen bruker stokk. Det skyldes ikke kreft, det har han aldri hatt. Haltingen er etterdønninger fra 1984, da han 35 år gammel ble lam fra livet og ned. Diagnosen var transvers myelitt. To av tre som får det, forblir lamme. Wilhelmsen var heldig, han ble så bra at han kunne gå tilbake til full jobb. Men han ble aldri helt bra.
– Tenk om jeg i tiden før jeg fikk transvers myelitt, hadde forberedt meg på å få kreft? Kanskje til og med anskaffet meg tupé? Det ville jo vært helt bortkastet. Det var en rullestol jeg hadde trengt.
Det første han spør pasientene sine om, er om de er villige til å være dødelige. Dernest om de forventer at de skal være friske hele livet.
– Kong Harald har sagt at han er frisk til det motsatte er bevist. Hos hypokondere er det motsatt.

Trigget av mediene

Fastlege og spesialist i allmennmedisin, Arnulf Heimdal, har ikke hatt mange hardt rammede hypokondere innom kontoret sitt de 24 årene han har jobbet ved Kjelsås legesenter i Oslo. For tiden anslår han at det bare er fire-fem av dem på pasientlisten hans.

– Dette er pasienter med ulike grader av helsesangst, og det er ikke unormalt å bekymre seg litt når man skal til legen. Da må jeg vurdere plagene de har ut i fra et medisinsk skjønn, før jeg spør hvordan de opplever at denne vurderingen stemmer overens med deres egen oppfatning. Ofte blir vi da enige om at de ikke er så syke som de hadde fryktet.

Heimdal mener det er flere årsaker til at noen har mer helseangst enn andre. En del tror han blir trigget av medienes helsestoff, som ofte handler om alt som kan være farlig. Han er skeptisk til hvorvidt nettleger kan være gode nok veiledere for de som blir engstelige.

– Nettlegene får ikke undersøkt folk, og dermed har de liten mulighet til å ta dem på alvor. For de med helseangst, er nettopp tilliten til legen den viktigste helbredende effekten. Og det får man ikke på nettet. Det får man ved å ha kontakt med en fast lege over tid. Det er fastlegeordningens store fortrinn.

Redd for fakta

Arnulf Heimdal har til daglig flere kvinnelige enn mannlige pasienter. Han tror det gjelder de fleste fastleger.

– Jeg tror menn i større grad enn kvinner er redde for å få fakta om sin egen helse på bordet.

Kjelsås-legen avviser ikke Ingvard Wilhelmsens oppfordring om å ikke lytte så mye til kroppens signaler.

– Det avhenger av hvordan den enkelte tolker signalene. Tolker man dem i verste mening, og lar dem styre livet sitt, bør man helt klart lytte mindre. Får man hodepine, kan man som oftest vente et par dager for å se om det går over av seg selv.

Spør mer

For noen år siden utførte Arnulf Heimdal studien «Siden jeg først er her...» Den handlet om i hvilken grad pasienten tar opp flere ting med fastlegen sin enn den de egentlig kom for. Studien omfattet Oslo og Lofoten. Han kom fram til at gjennomsnittet var 1,8 begge steder. Lofotingene og hovedstadsinnbyggerne la fram nesten to ulike problemstillinger hver gang de oppsøkte legen sin.
– Det er ikke usannsynlig at økt helseangst gjør at folk nå spør om flere ting. Tidligere var det vanlig å forholde seg til bare én ting. Unge leger i dag har en mer utfordrende hverdag enn den jeg og min generasjon leger opplevde som nyutdannede.