«Så lite jeg jobber med døden, og så mye med livet»

«Å gravlegge våre døde er en samfunnsoppgave, men også en jobb som bringer oss inn i det aller mest private» skriver Anne Marie Brenne i boka Elsket og savnet – En gravferdskonsulents betroelser som snart er klar for utgivelse.
Gravferdskonsulenten tar imot oss iført svart blazer, svart skjørt og små perleøredobber. Lokalene til Wang begravelsesbyrå på Nordstrand er lyse. På disken foran et utvalg gravsteiner og en samling miniatyrbiler i svart lakk, brenner et telys.

Anne Marie Brenne leder oss inn på et samtalerom. Det ligger brosjyrer på et bord i hjørnet. Foran oss er glass og en mugge vann. Brenne smiler og spør om vi vil ha kaffe. Så langt er ikke mottagelsen særlig annerledes enn den vi ville fått om vi var pårørende som søkte gravferdskonsulentens hjelp til å stede en av våre avdøde til hvile. Men stemningen rundt bordet er nok lystigere enn vanlig.

Vi besøker Anne Marie Brenne i det som er hennes drømmejobb.

Piknik

Når folk spør henne om det ikke er trist å jobbe med døden, har det slått henne: «Så lite jeg jobber med døden, og så mye med livet.»

Da hun var barn, pleide hun og venninnen å ha pikniker på kirkegården sammen. Den lå rett i nærheten av der de bodde.

– Vi plukket blomster i skogkanten for å pynte gravene, smugrøkte, så på bryllupene borte i kirka og drømte om kjærligheten, sier hun.

På sett og vis har kirkegårdene alltid vært der i hennes liv, og ikke bare som en trist påminner om det uunngåelige. Den har vært et sted som rommer mye liv, og historiene til dem som levde.

Sorg og mening

Anne Marie Brenne hadde nok følt en dragning mot denne yrkesveien lenge før hun skiftet jobb, fra å være hjelpepleier til å bli gravferdskonsulent, 45 år gammel. Men dragningen ble mer påtakelig i en periode av livet da hun og mannen, som er prest, opplevde at mange i lokalmiljøet rundt dem mistet noen. Det var mye sorg rundt dem, knyttet til døden.

Anne Marie er allikevel ikke i tvil om at veien inn til yrket hun nå står i, også handlet om en annen type sorg. Hennes egen.

– Jeg vokste opp med en psykisk syk mor, noe som kom meg sterkt i møte i voksen alder, da jeg selv ble mor, sier hun.

Brenne fant i voksen alder fram til noen nøkler i hvordan hun kunne jobbe med seg selv og sin sorg. Disse ble verktøy hun begynte å anvende, også i møte med andre.

– Jeg opplevde at jeg fikk god kontakt, og våget å spørre. Det kjentes veldig meningsfylt. Og hvis jeg var i en begravelse i kirka, kjente jeg hjertet mitt sånn:

Hun klapper seg selv raskt og lett på brystet.

Den gangen så hun gravferden utenfra: kirkerommet, kisten, menneskene, blomstene, og det grep henne. Men hun kjente ikke til arbeidet som lå bak.

– Begravelsessermonien er jo bare finalen, og de mange, små stegene fram mot den er viktige for sorgarbeidet, sier hun nå.

– Den første uka etter et dødsfall er avgjørende for sorgprosessen videre. Den uka er jeg en del av.

---

Eksistens: Gravferd

• Å gravlegge våre døde er en praktisk, samfunnsmessig ordning, men også en symboltung, rituell og i mange tilfeller religiøs ladet handling. Hva er egentlig en gravferd?
• Vi møter Anne Marie Brenne som fant drømmejobben som gravferdskonsulent. I høst gir hun ut boken Elsket og savnet – En gravferdskonsulents betroelser.

---

Det praktiske

Det er et spenn mellom det praktiske ved jobben som gravferdskonsulent, og det sterkt følelsemessige og symbolladede en begravelse kan være for mange.

– Jeg blir veldig lei meg når det skrives om begravelsesbyråer og agentene der, som de kaller oss. Om pris og hvor dyre vi er.

– Kjenner du stadig på spennet mellom det pragmatiske, det som har med penger å gjøre, og det emosjonelle?

– Det ligger der absolutt, men det er ganger du kjenner det sterkere enn andre. Når det kommer til priser og salg så er det en del av oppgaven som de fleste har forståelse for, men noen ganger er det vanskelig.

Begravelsesbransjen er også i endring. I Norge er Verd et alternativ som går kraftig ned i pris, et begravelsesbyrå startet av Askeladden, som blant annet står bak frisørkonseptet Cutters. Brenne mener at det viktige er å være ærlig og redelig med de pårørende om hva ting koster, og gjøre det enkelt for dem å få oversikt over hva sluttsummen blir.

«En gjennomsnittlig gravferd koster fort 50.000 kroner. Vi har prislisten liggende på nettsiden, pluss en minimumspris og en maksimumspris for gravferd som inkluderer de vanligste elementene,» skriver hun i boka.

Wang begravelsesbyrå, som er Norges eldste, opplever også endringer. De er nå blitt inkludert i Fonus, et opprinnelig svensk begravelsesbyrå.

– Vi jobber med å tilpasse oss dette, men samtidig beholde våre Wang-idealer. Det har vært en omveltende prosess, og har utfordret oss på mange måter, sier Brenne.

Jeg må si til meg selv at det ikke er min feil at en person er død.

—   Anne Marie Brenne, gravferdskonsulent

Ikke hellig

Gravferden utføres ulikt i ulike kulturer. I kristendommen regnes den ikke som noe sakrament, heller ikke i Den katolske kirke, der det siste sakramentet i et livsløp er sykesalving. I Elsket og savnet skriver Brenne at hvordan vi begraver våre døde har alltid vært knyttet til en form for tro eller livssyn.

«Selv om samfunn i oldtidens Egypt og Peru lå langt fra hverandre, balsamerte begge sine døde. Begge steder ble bevaring av kroppen sett på som en forutsetning for å kunne oppnå et evig etterliv. Mye senere gravla også vikingene sine døde med personlige eiendeler, som skulle følge med over i dødsriket.»

– Hva er egentlig en gravferd? Kan det være en hellig handling?

– Jeg tenker ikke på begravelsen som en hellig handling. Men det er veldig viktig å avslutte ting i livet. Vi trenger markeringer. I utgangspunktet er begravelsen til for de pårørende, ikke den døde, samtidig er dette en forenkling. Det er jo det levde livet som skal feires, og dermed er den døde ofte veldig nærværende i prosessen fram mot begravelsen.

Hun tenker seg om et lite øyeblikk.

– Jeg tenker at helt enkelt så flytter vi den døde, sier hun.

Som gravferdskonsulent anbefaler Brenne ofte de pårørende å ha dørene så åpne som mulig, selv om det er krevende, slik at alle som kjente den avdøde får mulighet til å ta avskjed.

---

Gravferd i Norge

• Alle har rett på fri grav i Norge, og gravlegging skal skje senest 10 virkedager etter dødsfallet.
• Graven er vanligvis fredet i 20 år før den kan gjenbrukes.
• De to praksisene for begravelse i Norge er kistebegravelse, også kalt inhumasjon, eller kremasjon.
• Ifølge Gravplassforeningen var 43 prosent av begravelsene utført i 2018 kremasjoner, mens 57 ble gravlagt med kistebegravelse.
• 
  Elsket og savnet er skrevet av Anne Marie Brenne i samarbeid med Eva Høydalsvik.
  
  

---

Makelig liv

Sin personlige, kristne tro må hun ofte legge fra seg i møte med de pårørende.

– Men hvis noen spør, eller ett eller annet skjer som gjør at det blir helt naturlig, da kan det være fint. Jeg tror denne jobben har skapt en større undring i meg, uten at det har gjort meg mindre trygg i mitt ståsted. Jeg er blitt veldig oppmerksom og takknemlig for små ting.

– Fordi livet er skjørt?

– Ja, men det er ikke slik at jeg tenker at vi har så dårlig tid, og må utnytte den best mulig. På et vis har jeg blitt mer makelig også, tror jeg.
Brenne ler.

– Jeg kjenner det protesterer i meg når folk sier vi må bruke tiden. Hva betyr det? Jeg kan nyte å sitte på verandaen i tre timer og se på himmelen og skyene.

Tåle sinnet

– Hvordan finner du rett distanse, for ikke å gå for mye inn i andres sorg?

– Noen ganger får du bare godhet og varme, men det oppstår også situasjoner der du blir rammet av andres sorg tatt ut i sinne, angrep og mistenksomhet.
Når man er redd, blir man sint. Brenne har opplevd å være mottaker for slikt sinne mange ganger, og å legge det vekk er ikke alltid lett.

– Jeg må si til meg selv at det ikke er min feil at en person er død. Men jeg kan våkne om morgenen med dette i meg, og virkelig måtte kjempe for å fri meg fra det.

– Hva gjør du konkret i situasjonen, hvis du føler deg angrepet?

– Tåler.

– Hvis det er uenighet mellom andre, så er det også fredsmekling. Men hvis det går på meg som person må jeg tåle det og ta imot det.
Hvis hun skal sammenligne arbeidet som gravferdskonsulent med et annet yrke som kanskje er mer kjent for oss, vil Brenne si at hun ofte opplever rollen sin litt som en psykolog.

– Jeg har ikke papirene og fagligheten til en psykolog. Men jeg må forsøke å stille spørsmål som forløser svar. Jeg møter folk som er i en lignende situasjon som når de oppsøker terapi: de er veldig sårbare.

Sommerfuglen

Brenne har sagt til mannen sin at hvis hun skal ønske seg noe for sin egen begravelse, så er det at en sommerfugl skal pryde gravsteinen. Små sommerfugler bryter også opp teksten i boka hennes.

– Det er et så sterkt symbol for meg. De som kjenner meg, tenker på meg hvis de ser en sommerfugl, sier hun.
For Brenne er sommerfuglen et bilde på Jesu oppstandelse, samtidig som den er et personlig symbol som har møtt henne flere ganger i livet.

Da faren til Anne Marie Brenne lå for døden, besøkte hun ham på sykehuset. Hun skulle være der over natten.

– Jeg satt i en stol, og det var mørkt i rommet. Men det var en glipe i døren inn mot toalett og bad, en liten lysstripe. Jeg så noe bevege seg i lysstripen, og en sommerfugl kom fram, ut i rommet.

Faren hennes var ikke en person som snakket mye om troen sin. Men dagen etter episoden med sommerfuglen, hadde han reiste seg litt opp i sengen, for å peke på noe. Brenne hadde skjønt at hun bare måtte stille ham enkle ja-nei spørsmål.

– Jeg spurte ham: Så du noe? Og han nikket. Så sa jeg: Så du Jesus, kanskje? Og han sa ja.

For Brenne ble de to hendelsene en bekreftelse på gudsnærvær i rommet.

– Vil sommerfuglen være viktigere for deg enn ord på gravsteinen?

– Det kan godt stå «Takk», sier Brenne.