«Å allmektige Gud. Hjelp oss. La oss overleve krigen!»

Pakkens innhold gir de to kvinnene sjokk. Den inneholder dagboka til Renia – Marias datter og Elizabeth sin storesøster.

De har aldri ant at den eksisterte. Men boka blir pakket vekk.

Moren klarer ikke å lese sin eldste datters dagboknotater. Det blir for smertefullt. Hun gjemmer den, og først når hun dør, tar datteren over boka med blå håndskrift bleket av tiden, men likevel i perfekt stand. Hun låser den inn i en bankboks.

For Renia overlevde ikke.

Dagboka til Renia Spiegel starter i 1939 – i byen Przemysl. Med sterke følelser kjenner hun den ulmende faren. Etter tre år og nesten 700 sider stanser dagboknotatene brått.

Det går ytterligere over 50 år, så blir dagboka blir gitt ut, først på polsk, så på mange andre språk.

– Etter endelig å ha lest den, så skjønte jeg at dette er et historisk dokument med stor litterær verdi, at den måtte deles med verden, forteller Alexandra Bellak til Vårt Land. Hun er niesen til Renia Spiegel og bruker all sin tid på å spre ordet om tantas dagbok.

– Holocaust-overlevere forlater oss nå. Vi må jobbe enda hardere for at nye generasjoner skal fortsette å lære av hva som skjedde.

Mamma! Min kjæreste, grusomme tider kommer

—   Renia skriver 25. juli 1942. Fem dager senere blir hun drept

Renia skriverdagbok i tre år

31. januar 1939: «Hvorfor bestemte jeg meg for å begynne å skrive dagbok i dag? Har det skjedd noe viktig? Har jeg oppdaget at vennene mine har startet sine egne dagbøker? Nei! Jeg vil bare ha en venn.»

Dette er de første ordene den 15 år gamle tenåringen skriver. Hun og den seks år yngre søsteren Ariana bor sammen med besteforeldrene i byen Przemysl i Polen.

Hun savner foreldrene. Moren er strandet i Warszawa og faren på gården der de bodde­ før. Hun savner epletrærne og blomsterbedene.

Allerede nå, flere måneder før krigen bryter ut, skriver hun som om hun vet at barndomshjemmet bare er et minne, som hun aldri vil oppleve igjen.

Renia skriver at hun alltid skal være ærlig i dagboken, og undrer seg over hvor lenge vennskapet med boken vil vare.

– Kanskje helt til vi dør, spør hun.

Hun vet ikke da at hun har tre år igjen å leve.

En tenårings følelser og krigen som nærmer seg

Dag­boken er side etter side med forelskelse, småkrangler med venninner, dikt og kjærlighetserklæringer. Hun forteller historier om rare venner, besteforeldrene som hun elsker, om skolearbeid og turer, om lillesøsteren Ariana, som var barnestjerne i Polen før krigen og spilte i flere filmer. ­Polens Shirley Temple, ble hun kalt.

Og hun skriver om den jødiske, grønnøyde Zygmunt Schwarzer fra første gang de møtes.

Han er sønn av en lege og en konsert-pianist. Forholdet til ham varer helt til bokas siste side. For Zygmunt varer det livet ut.

Mamma, hvorfor sier du at jeg ikke skal drukne i de grønne øynene hans? Ser du ikke at jeg ­allerede har druknet?

Nedtegnelsene er unike også fordi Renia beskriver hvordan det er å være invadert både av russerne og tyskerne; Sovjet fra øst, tyskerne fra vest.

10. september 1939:

Å Gud! Min Gud! Vi har vært på veien i tre dager nå. Przemysl ble angrepet, vi måtte flykte. Vi rømte: Ariana, bestefar og jeg. Vi dro fra den brennende byen midt på natten. Bestemor ble igjen.­ Beskytt henne, herre!

Guri Hjeltnes, direktør på Holocaustsenteret til hun gikk av ved årsskiftet 2023, mener at vi ikke kjenner til hvordan forholdene i det okkuperte øst var. Særlig de østlige delene av Polen, der Renia bodde.

– At Spiegels hjemby for ­eksempel var okkupert av russiske tropper fra høsten 1939 til det nazistiske angrepet på Sovjet i juni 1941, er ukjent for mange. Dette er også en sentral del av Spiegels dagbok. Dessuten forteller­ hun om dagliglivet i gettoen, et fenomen som heller ikke fantes i det okkuperte vest-Europa, sier Guri Hjeltnes.

Den som skriver dagbok, vet ikke slutten på historien

Deborah Lipstadt skriver i for­ordet hvordan dagbøker skiller seg ut fra annen litteratur fra krigen:

– Dagbøker gir oss noe ­memoarer ikke kan: En emosjonell umiddelbarhet. En som skriver biografi vet slutten på historien. Den som skriver dagbok, vet det ikke.

Lipstadt er professor i moderne jødisk historie og Holocauststudier ved Emory University. Hun er kjent for bøker som Denying the Holocaust (1993) og The Eichmann Trial (2011).

Guri Hjeltnes sier dagbøker og andre nedtegnelser som beskriver Holocaust før man visste hva Holocaust var «har en helt særegen autentisitet som kilde».

---

Ikkeangrepspakten

• Den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten, også kalt Hitler-Stalin-pakten, var en avtale undertegnet i Moskva 23. august 1939. Navnet Molotov-Ribbentrof-pakten viser til de to landenes utenriksministre.
• Avtalen dannet grunnlag for det tyske angrepet på Polen en uke senere og for sovjetisk invasjon av Polen to uker etter den tyske. Paktens hemmelige tillegg innebar at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen, Baltikum og Finland mellom seg. Tyskland fikk store deler av Polen, mens Sovjetunionen ekspanderte vestover i sine nærområder.
• Etter krigen aksepterte Storbritannia og USA at Sovjetunionen beholdt det erobrede territoriet etter krigen.

---

Mamma, hvorfor sier du at jeg ikke skal drukne i de grønne øynene hans? Ser du ikke at jeg allerede har druknet?

—   Renia Spiegel

Krig og hverdag går over i hverandre

Vi følger Renia når de må flykte fra byen, når de kommer tilbake, og når jødene etter hvert tvinges i gettoen. Rykter og angst for å bli ­deportert. Det er matmangel, forfølgelse, usikkerhet og flyangrep. Men samtidig kyss, romantiske turer og forelskelse.

Krig og hverdag går over i hverandre.

Byen hun bor i blir stadig mer ødelagt av krigen, men Renia går med kjæresten Zygo i gatene og skriver dette i parentes:

(«.. en skjebnens ironi: vi vet ikke om vi vil overleve, byen er ødelagt, krig, den grusomme usikkerheten, hvite armbånd), Jeg er lykkelig, det føles bra»

De hundrevis av detaljerte dagbokinnføringene er en blanding av uskyldig ungdom og eksistensiell bekymring for familien. Hun blir mer og mer klar over volden og krigen som omringer henne. Savnet av moren, som hun kaller Bulus, er enormt.

25. juli 1942: Mamma! Min kjæreste, grusomme tider kommer. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Jeg elsker deg; vi vil være sammen igjen. Gud, beskytt oss alle og Zygmunt og besteforeldrene mine og Ariana. Jeg hengir meg selv til deg, Gud. Du vil hjelp meg, Bulus og Gud. Hør, O Israel. Redd oss!

Dette er det siste hun selv skriver i dagboka.

Kjæresten passer på dagboka

De siste ordene som er skrevet i dagboka er ikke fra Renias hånd, men fra kjæresten, som passer på boka. Det er 31. juli 1942. Zygmunt Schwarzer jobber for motstandsbevegelsen og har i ­dagene før kjempet fortvilet for å redde Renia og søsteren Ariana. Han vet nazistene planlegger å deportere tusenvis av jøder fra gettoen til konsentrasjonsleirene.

Samtidig er søstrene blitt skilt fra besteforeldrene.

Zygmunt klarer å gjemme Renia og sine egne foreldre. Men så blir skjulestedet avslørt.

Tre skudd! Tre liv tapt! Det skjedde i går kveld halv elleve. Skjebnen bestemte å ta mine kjæreste fra meg. Livet mitt er over. Alt jeg kan høre er skudd, skudd, skudd. Min kjæreste Renusia, det siste kapittelet i dagboken din er ferdig.

Det skriver Zygmunt Schwarzer, som selv slipper unna.

Renia og foreldrene til Zygmunt er dratt ut i gata og henrettet av nazistene.

Denne fortellingen handler ikke bare om dagboken til den unge, jødiske jenta.

Det er også en fortelling om de som overlevde og hvordan krigen merket dem.

Beretningen om krigen, skrevet i flere skolenotatbøker sydd sammen til én bok, handler dessuten om hvordan boka på et eller annet vis reiste fra en liten by sørøst i Polen til New York etter krigen, og så ble gjemt i en bankboks.

Søsteren Ariana overlever, en kristen venn av faren tar henne med til Warszawa, under dekke av at hun er datteren hans. ­

Faren og besteforeldrene dør, men ingen vet når eller hvordan. Ariana blir etterhvert gjenforent med moren Roza.

Hun skaffer falske papirer med det katolske navnet Maria Leszcynska, lærer seg perfekt tysk, og jobber på et hotell fullt av tyske soldater.

Hun får hjelp av Polens katolske erkebiskop, og snart har også Ariana fått nytt navn.

Begraver sitt jødiske opphav

Nå er hun Elzbieta og begynner på katolsk skole. Hun sier ikke et ord om sin jødiske identitet.

De begraver sitt jødiske opphav.

Detaljene fra årene i Polen forsvinner. Når mor og datter får visum til USA, fortsetter de å leve som katolikker.

Moren gifter seg på nytt, men forteller aldri ektemannen at hun egentlig er jøde.

– Hun glemte sin jødiske fortid for å redde seg selv, og opplevde at katolisismen reddet livet hennes.

Slik beskriver Alexandra Bellak sin mormor Maria/Roza.

Alexandra fikk ikke engang vite at moren egentlig var jødisk før hun var 12 år gammel.

Zygmunt og kjærestens dagbok

– Arianka! utbryter mannen som ringer på Maria og Elizabeths dør i New York en gang på femtitallet. Elizabeth har ikke hørt kallenavnet sitt siden hun bodde i hjembyen Przemysl sammen med søsteren og besteforeldrene.

Det er Zygmunt Schwarzer, Renias kjæreste som står der. Han har overlevd flere konsenstrasjonsleire, også Auschwitz.

Nå er han lege, bor i USA og har klart å spore dem opp.

Fremdeles vet ingen hvordan han klarte å ta vare på dagboka gjennom krigen, eller hvem som hjalp ham med det.

Det var Elizabeths datter, Alexandra, som etter hvert forsto hvor viktig tantas dagboknotater kunne bli.

Hun har alltid vært nysgjerrig på fortiden og tanta hun visste så lite om.

– Mamma var rett og slett for traumatisert til å snakke om fortiden, sier hun til Vårt Land.

Alexandra begynte å få enkelte sider oversatt og oppsøkte den polsk-amerikanske filmskaperen Tomasz Magierski.

Han ble overveldet. Både av kvaliteten, ærligheten og på følelsene hun formidlet.

– Jeg ble bergtatt, sier han. – Jeg ville «gjenopplive» Renia, ta henne tilbake til folks bevissthet så hun kan være her for alltid.

Livet har forandret seg etter dagboka

Alexandra Bellak og Tomasz Magierski fikk dagboka utgitt i Renias hjemland Polen i 2016. Den ble oversatt til engelsk i 2018, og boka er kommet ut i over 20 land. I desember i fjor kom ­filmen om henne og søsteren: Broken Dreams, laget av Magierski.

I bokas etterord skriver Renias søster, og Alexandras mor Elizabeth, at hun ikke vet hvorfor akkurat hun fikk leve. Det er derfor hun så lenge har prøvd å fortrenge sitt jødiske opphav og historie. Elizabeth er snart 89 år. Hun har ennå ikke klart å lese hele dagboka.

Den ble både hennes mest ­verdifulle eiendel og noe hun ikke kunne åpne uten å gråte, skjelve og bli kvalm.

25. mars 1942: De stenger av kvarteret vi bor i. De flytter folk ut av byen, det er ulovligheter og forfølgelse. På toppen av det hele – det er vår, kyss, kjærtegn, som får meg til å glemme hele verden.

I New York har livet til Alexandra Bellak forandret seg helt etter at hun fikk lese sin tantes dagbok.

– Jeg heter Alexandra Renata, og er oppkalt etter en kvinne jeg aldri har møtt, men som står meg så nær. Dagboken har personifisert denne historiske tragedien på en måte jeg ikke trodde var mulig. Den har fått meg til å se på meg selv, familien min – hele verden egentlig – på en annen måte. Dagboka forbandt meg til katastrofen, sier hun til Vårt Land.

Historien om jødetryddelsen er på vikende front i folks minner. Det synes hun er en tragedie «spesielt i dag, i en verden full av intoleranse og splittet verden».

– Alle ismene der ute. Nasjonalisme og populisme minner oss om vår plikt til å stå opp mot hat og fordommer, sier Elizabeth Bellak.

– Holocaust er ikke lenger like mye fremme i folks bevissthet og hva folk tenker på, snakker om, eller lærer om.

– Hva føler du når du leser din tantes egne ord?

Åh, så mange følelser! Kjærlighet til en nær slekting. Hat for hvordan hun ble fratatt en framtid på en så barbarisk måte. Og skyld for å ha trådt inn i hennes private sfære – som vi jo gjør når vi leser hennes mest intime detaljer om sitt liv.

15. juli 1942: Husk denne dagen, husk den godt. Du skal fortelle dette i generasjoner. Siden klokka 8 i dag har vi blitt låst inne i ghettoen. Jeg bor her nå. Verden er splittet fra meg og jeg er splittet fra verden.

Kilder: Opplysningene til denne artikkelen er fra intervjuer med Alexandra Bellak, Tomasz Magierski, artikler i Smithsonian Magazine, The New York Times, The Washington Post, The Irish Times.

Her kan du se en trailer fra filmen «Broken dreams».

Her kan du lese et utdrag på engelsk av Renias dagbøker, først publisert i Smithsonian Magazine.

Husk denne dagen, husk den godt. Du skal fortelle dette i generasjoner

—   Renia, 15. juli 1942