Vi har ingen å miste - men til hvilken pris?

Fem samfunnsdebattanter om de etiske valgene vi står overfor under koronakrisen.

Reportasje

Se for deg at du står på en sporvognstasjon. Du ser en vogn kjøre i rasende fart mot en gruppe mennesker.

Du har muligheten til å endre sporvognens kurs over til et sidespor, der det kun står ett menneske.

Du må velge: Lar du sporvognen treffe gruppen med uskyldige mennesker? Eller tvinger du sporvognen til å bytte spor, slik at kun ett menneskeliv går tapt?

I moralfilosofien kalles dette tankeeksperimentet sporvognproblemet.

Dilemmaet berører flere viktige moralfilosofiske spørsmål: Er det riktig å ta livet av et menneske for å hindre at noen andre dør?

Og er det forskjell på å la noen dø, og på det å ta liv?

‘Ingen å miste’

I ukene som har gått siden alvoret i koronaepidemien for alvor slo inn over Europa, har politikere og vanlige samfunnsborgere på ulikt vis reflektert etisk rundt tiltakene som gjøres for å stanse epidemien.

I dagligdagse politiske diskusjoner har man diskutert dilemmaer som har mye til felles med sporvognproblemet:

Hvor mange dødsfall er for mange dødsfall? Kan man godta at en gruppe mennesker utsettes for ekstra fare for at arbeidsplasser, økonomi, psykisk og fysisk helse – ja, selve samfunnet – skal kunne opprettholdes?

Da statsminister Erna Solberg introduserte «de sterkeste og mest inngripende tiltakene» Norge har sett i fredstid sa hun at hun gjorde det «i solidaritet med eldre, kronisk syke, og andre som er spesielt utsatt for å utvikle alvorlig sykdom».

Joe Biden, kandidat i Demokratenes primærvalg, var inne på noe av det samme etter at president Trump sa at tiltakene i USA var for strenge og at økonomien måtte beskyttes.

«La meg være veldig tydelig: Vi har ingen å miste. Uansett hvilken alder, rase, kjønn, religion, etnisitet, seksuell orientering eller handikap du måtte ha. Ingen liv er verdt å tape for å legge til et poeng på børsen», skrev Biden på Twitter.

Går på bekostning av yngre

Men noen stusser over disse vurderingene. En av dem er Vidar Gjersrud, som for noen dager sider skrev en kronikk i Dagens Næringsliv.

«Jeg er både eldre og syk og vet at jeg kanskje ikke overlever om jeg blir smittet nå. Men det er grunnleggende feil å skulle beskytte meg på bekostning av kommende generasjoners trygghet», skrev Gjersrud.

«Hvor kommer krisen fra?» spurte Gjersrud videre.

«Jo, fra tiltak som er innført av myndighetene. Fra spredning av skremsler om at «mange vil dø». I alle disse setningene bør det legges til «syke og gamle». For det er de syke og gamle som dør – og med all respekt; om vi dør en måned eller et år tidligere enn vi skulle, er ikke det noen katastrofe for samfunnet.

Jeg mener det er grunnleggende feil å skulle beskytte meg på bekostning av kommende generasjoners trygghet».

– Prisen er uakseptabel

88 år gamle Fredrik H. Fladmark berørte den samme tematikken i et leserinnlegg i Bergens Tidende.

«Så, hva er det vi står overfor? Denne sykdommen, som så mange andre, tar livet av de eldste og svakeste blant oss. Det er verdens mest naturlige ting.

Jeg fyller som sagt 89 år om noen måneder, og vil jo gjerne ha enda noen år. Men til hvilken pris?

Sykdommen kan også ta noen unge liv. Det er uendelig trist, men dette er det da mange sykdommer som gjør.

Prisen vi betaler for denne sykdommen er for meg helt uakseptabel».

Eksperter

Disse eksemplene viser at hvor mange og hvem som skal få leve – og til hvilken pris – diskuteres i samfunnsdebatten direkte og åpent.

Vi har intervjuet fem eksperter om hvilke etiske avveininger de mener er riktige under koronakrisen:

Morten Magelssen: – Oppslutningen om tiltakene viser at menneskeverdet står sterkt i befolkningen

Morten Magelssen er førsteamanuensis på Senter for medisinsk etikk på Universitetet i Oslo.

– Jeg tenker at responsen på koronaepidemien viser at vi setter menneskeverdet høyt i Vesten. Samfunnet setter store ressurser inn på å beskytte liv og helse til de mest sårbare blant oss, sier Magelssen.

– Det vi gjør nå er en solidaritetshandling der vi er mange som ofrer noe for å minske risikoen for de som er i faresonen. Den store tilslutningen til dette tyder på at tanken om likt menneskeverd står sterkt i befolkningen.

Men tiltakene som settes inn for å hindre spredning av smitte kan også ha påvirkning på liv og helse, påpeker han.

– Tap av arbeid og inntekt kan også gi helseskade, det vet vi. Men det er mer abstrakt for oss enn et scenario der helsetjenesten blir overbelastet og pasienter dør fordi det ikke er kapasitet. Fordi vi for alt i verden vil unngå en slik utvikling, har vi strenge smitteverntiltak.

– Alder ikke etisk relevant

For Magelssen er det et viktig prinsipp at alle borgere blir likebehandlet av helsevesenet, uavhengig av hvem de er.

– Helsetjenester er et fellesgode som må fordeles ut i fra objektive kriterier, uavhengig av kjønn, legning eller alder, for eksempel, sier han.

Men akkurat dette siste kriteriet, alder, er det ikke alle som er enig om. Da koronaepidemien slo for fullt inn i Italia, ble yngre pasienter prioritert over eldre.

Magelssen sier at det er ulike oppfatninger av om alder er etisk relevant i prioriteringsetikken. I Norge har det til nå vært ganske stor konsensus om at alder ikke skal være et selvstendig kriterium for helseprioritering.

Tap av arbeid og inntekt kan også gi helseskade, det vet vi. Men det er mer abstrakt for oss enn et scenario der helsetjenesten blir overbelastet og pasienter dør fordi det ikke er kapasitet.

—   Morten Magelssen

– Så nå har vi tre kriterier: nytte, alvorlighetsgrad og ressursbruk. Alder kan komme inn indirekte, for eksempel fordi en 30-åring har større nytte av respiratoren enn en 80-åring. Men man prioriterer ikke direkte ut fra kronologisk alder.

Magelssen påpeker at helsepersonell prioriterer ut ifra disse kriteriene daglig, ikke bare under koronakrisen.

– I Norge er det slik at den legen som til enhver tid har ansvar for intensivavdelingen, tar beslutningen om hvem som skal få plass. Deres rolle kan bli veldig krevende under koronakrisen, særlig hvis de må si nei til pasienter som ville fått behandling i en normalsituasjon.

Steinar Juel: – Vi står ikke i et valg mellom det gode og det onde her, vi balanserer to onder opp mot hverandre

Steinar Juel er samfunnsøkonom og tilknyttet den liberale tankesmien Civita.

De siste ukene har han vært en av de relativt få som har uttalt seg kritisk om regjeringens koronatiltak i samfunnsdebatten.

Juel sier til Vårt Land at han savner vurderinger om hvorvidt kostnaden av tiltakene – og da i vid, og ikke kun økonomisk, forstand – er for store.

– Hvis vi skal holde samfunnet såpass nede som nå over lang tid, vil det få store konsekvenser for enkeltpersoner, familier og samfunn på lang sikt. Vi kan få sosial uro og en arbeidsledighet opp mot 30 prosent.

Dette vil skape store sosiale problemer som igjen kan forårsake medisinske problemer, mener han.

– Selvmordstallene kan gå opp, og flere kan få andre typer sykdommer. Vi står ikke i et valg mellom det gode og det onde her, vi balanserer to onder opp mot hverandre, sier Juel.

– Helse henger sammen med økonomi

Han mener det blir for snevert å si at man nå må prioritere helse først.

– For helsen påvirkes jo i aller høyeste grad av samfunnsutviklingen. Her i Norge kan vi fortsette å holde liv i alle med å pøse ut milliarder i et halvt år. Det er mulig. Men hva med Spania og Italia, som er land med stor statsgjeld?

Hele samarbeidssituasjonen i Europa kan kollapse. Vi kan komme til å ødelegge hele samfunnsveven. Politiske systemer kan komme til å kollapse. Det vil få skadevirkninger vi ikke aner konsekvensene av.

Juel viser til konsekvensene den økonomiske kollapsen i Tyskland på 30-tallet fikk.

– Det er et ekstremt eksempel, jeg forstår det, men det viser hvor alvorlige konsekvenser en samfunnskollaps kan få.

– Men sier du egentlig da at vi må tåle litt svinn for å opprettholde samfunnsordenen? At vi må godta at en del av dem som er i risikogruppen må dø?

– Det er en avveining. Og den avveiningen ble også gjort før koronakrisen. Man velger at en person ikke skal få livsbevarende behandling og dyre medisiner fordi prisen er for stor. Det er tøffe beslutninger, men vi kommer ikke unna dem.

Sverige håndterer korona annerledes

 – Tror du det er politisk gjennomførbart? Hva ville skjedd hvis Erna på en pressekonferanse i morgen sa at «vi må la bestemor dø for å holde samfunnet sammen»?

– Slik du formulerer det er det ikke politisk mulig. Men Sverige har tatt en annen tilnærming enn Norge, og det har blitt godtatt av opinionen. Helsetoppene der har sagt at vi må regne med noe flere dødsfall i år enn andre år, og at en del mennesker vil dø av denne sykdommen i stedet for andre sykdommer. Det går an å forklare dette på en måte folk kan forstå.

Eivor Oftestad: – Dette handler det ikke bare om antall; men om måte. Å dø alene omgitt av smittevern unner vi ingen

Eivor Oftestad er kirkehistoriker, og er en av forfatterne av boken «Å minnes de døde. Døden og de døde i Norge etter reformasjonen».
Oftestad sier til Vårt Land at tiltakene regjeringen har satt inn mot koronaviruset sier noe om plikten samfunnet opplever å ha for å redde menneskeliv.

– Den oppleves absolutt i dette tilfelle, myndighetene gjør det de må gjøre, koste hva det koste vil, og det sier mye om menneskets verdi. Men de strenge tiltakene sier kanskje enda mer om den frykten vi har for døden i vår tid, og illusjonen av å kunne kontrollere tilværelsen. Når et virus truer kontrollen over liv og død, er vi villige til å sette hele samfunnet over styr for å opprettholde kontrollen.

– Noen eldre sier de er klare til å dø, og at de er mer bekymret for konsekvensene tiltakene har for yngre generasjoner. Hvordan veier du disse to etiske hensynene?

– Hvis eldre mennesker er klare for å dø, så er det kanskje ingen ulykke om flere dør og arbeidsplasser, familier og utdannelser blir reddet. Hvis den kampen vi står oppi nå utelukkende hadde handlet om sykehjemsbeboere eller mennesker over 80 år, så hadde vurderingene antakelig vært annerledes. Men dette handler jo også om den usikkerheten vi har i møte med sykdommen. Det er jo ikke slik at de eldre kan «melde seg» for å ta støyten. Vi vet jo at det er flere enn de eldste som vil bli rammet hvis sykdommen får fare frem uten kontroll. I tillegg handler det ikke bare om antall; men om måte. Å dø alene omgitt av smittevern unner vi ingen, svarer Oftestad.

Karen Helene Ulltveit-Moe: – For en familie er det like trist om de mister pappa'n sin til lungebetennelse, influensa eller korona. Men vi stenger ikke ned samfunnet hver gang det er influensasesong likevel

Karen Helene Ulltveit-Moe er professor i samfunnsøkonomi ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo.

Hun er også blant dem som har uttalt seg kritisk til regjeringens koronatiltak.

– Jeg er ikke uenig i regjeringens tiltak, men jeg merker meg at de ikke har fulgt Folkehelseinstituttets (FHI) anbefalinger. FHI anbefalte ikke nedstenging av barnehager og skoler den 12. mars, for eksempel, sier hun til Vårt Land.

Ulltveit-Moe viser til at FHI har anbefalt en såkalt bremsstrategi – der målet er å flate ut smittekurven – mens regjeringen nå har lagt seg på en undertrykkelsesstrategi, som innebærer mye strengere tiltak.

I Sverige, der det er folkehelsemyndighetene som har hatt førersete i krisehåndteringen, har man lagt seg på en annen strategi enn i Norge, sier hun.

– Ekspertene vet faktisk ikke om de tiltakene vi har i Norge fungerer. Jeg synes det er rart at vi setter inn så strenge tiltak som vi ikke vet om fungerer, når vi vet veldig godt at skadeeffektene av tiltakene vil være veldig utfordrende.

– Samfunnet tillater mye som er farlig

Ulltveit-Moe peker på at tiltaksbyrden nå faller tungt på barn og unge, og mindre på eldre.

– Det er en etisk utfordring at byrden faller så ujevnt. Vi må heller ikke miste av syne at rundt 800 mennesker mister livet av influensa i Norge hvert år. De kommer ikke i avisen. Det bør ikke være slik at dødsårsaken avgjør om det blir avisoppslag eller ikke.

Hun sier også at vi ikke må glemme at samfunnet i realiteten tillater mange ting som vi vet er farlige.

– Vi har fartsgrenser på veiene, for eksempel, og har lavere grenser i nærheten av skoler og tettbygde strøk. Vi kunne hatt fartsgrense 20 kilometer i timen i hele Norge. Da hadde kanskje ingen dødd i trafikken. Vi kunne forbudt folk å klatre i fjell eller reise på hytten, slik at ingen brakk benet på skitur. Vi godtar mange aktiviteter som vi vet kan føre til skade og død. For en familie er det like trist om de mister pappa'n sin til lungebetennelse, influensa eller korona. Men vi stenger ikke ned samfunnet hver gang det er influensasesong likevel.

Erik Lunde: – Det er fint å se at vi gjør så mye for å opprettholde retten til liv for de mest sårbare, selv om det har en høy økonomisk kostnad

Erik Lunde er teolog, KrF-politiker og samfunnsdebattant. Han har blant annet skrevet boken «Uønsket. Mennesket i sorteringens tid», som handler om menneskesyn og likeverd. Han tar utgangspunkt i den store mengden avbrutte svangerskap på grunn av kjønn, og drap på nyfødte jentebarn i India.

Lunde sier til Vårt Land at han synes samfunnets respons til koronaepidemien er oppløftende.

– Det er fint å se at vi bruker så store ressurser til å opprettholde retten til liv for de mest sårbare, selv om det medfører store økonomiske utgifter. Så høy status har mennesket og menneskeverdet i vårt samfunn og i vår verden.

– Er du overrasket over at denne tilnærmingen har møtt så lite motstand i Norge til nå?

– Nei, egentlig ikke. Når liv og helse til personer kjenner en tilknytning til blir truet, så vekker det noe i oss. De fleste av oss kjenner noen som er i en risikogruppe, og da er det naturlig at vi strekker oss veldig langt.

Det er fint å se at vi bruker så store ressurser til å opprettholde retten til liv for de mest sårbare, selv om det medfører store økonomiske utgifter.

—   Erik Lunde

– Responsen er et sunnhetstegn

Lunde påpeker imidlertid at vi mennesker har en lang historie med ikke å være så opptatt av å beskytte mennesker som ikke bidrar til å holde produktiviteten i samfunnet oppe.

– Vi skal ikke langt tilbake i norsk historie før vi betraktet mennesker som er syke og sårbare som en byrde, mer enn som noe vi skal beskytte. Når vi nå stenger ned samfunnet for å beskytte dem, tenker jeg det er et sunnhetstegn, sier han.

– Hva om tiltakene rammer alvorligere og hardere enn selve sykdommen? Er det likevel rett å beskytte den relativt lille risikogruppen?

– Den mest grunnleggende menneskerettigheten er retten til liv. Den retten forplikter alle stater å opprettholde. Det er det aller mest fundamentale. Det er betryggende at samfunnets moralske kompass peker på at vi skal hegne om menneskelivet, sier Lunde.

Etiske dilemmaer

Men denne retten til liv skal opprettholdes i en verden fylt av usikkerhet og etiske dilemmaer, legger han til.

– Vi vet at tiltakene mot koronaviruset vil få store konsekvenser. Økonomisk krise, fattigdom og isolasjon er indirekte en risiko mot liv og helse. I Norge er vi så heldige at vi har nok penger på bok til å sprøyte milliarder inn i krisepakker og et stabilt velferdssamfunn. Men dette er etiske dilemmaer vi må tenke over.

– Men du mener de strenge tiltakene er etisk forsvarlige?

– Det er vanskelig å kritisere at man prøver å beskytte sårbare mennesker for å bli direkte ofre for dette viruset. Hvis vi som samfunn hadde møtt denne krisen med å akseptere at en stor mengde dør for å bevare samfunnet som helhet, ville det vært et uttrykk for en konsekvensetikk som jeg mener er svært problematisk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje