Det store, splittende spørsmålet

Katolsk samvittighet kolliderer med liberale verdier når irene skal stemme over om de vil beholde sin strenge abortlov. På lands­bygda er skillelinjene sterke.

Reportasje

Et hvitt tøystykke legges forsiktig over nattverdskalken. Siveen­ Bradley (bildet) gjør i stand til kvelds­messe i St. John-kirken i Ballinasloe, et par timers kjøring vest for ­Dublin.

Tre uker før folkeavstemningen­ der irene skal stemme over om de vil beholde abortloven, er den lille byen tapetsert med laminerte plakater. De henger på lyktestolper, oppslagstavler, gjerder og vegger:

«En av fem babyer drept i England. Stem nei.»

«Noen ganger trenger en privatsak offentlig støtte.­ Sammen for ja.»

Før var Bradley frivillig sju kvelder i uka. Nå har hun kuttet ned. Det er så mye fælt som har skjedd i den katolske kirka, men hun er nå her likevel. Mest for å hjelpe de gamle og ensomme som kommer hit.

– De trenger noen å snakke med, stakkars folk.

25. mai skal hun stemme nei til å endre abortloven i Irland.

– Det er på grunn av samvittigheten, jeg er ­katolsk oppdratt, vet du. Jeg har en niese som er funksjonshemmet, tenk om hun hadde blitt abort­ert bort, sier Siveen Bradley.

Både mannen og alle de fire barna hennes kommer derimot til å stemme ja. I folkeavstemmingen skal irene avgjøre om de vil oppheve eller beholde det åttende tillegget i den irske grunnloven. Det ble vedtatt i 1983 og skal «forsvare både moren og det ufødte barns liv». Loven er den strengeste i Europa, etter Malta, hvor abort er forbudt. I Irland er det kun lov med abort når mors liv står i fare.

Verdispørsmål

Abortsaken har splittet Irland­ i tre tiår. Årets folkeavstemning er den mest ­omfattende hittil, og hvis det blir ja, vil Irland gå fra å nærmest ha totalforbud mot abort, til å bli som de fleste europeiske land, med selvbestemt abort opp til tolv uker. Også her er by mot land.

Ingen under 52 år har noen gang vært med på stemme over abortloven. I 1996 ble forbudet mot skilsmisse fjernet, og i 2015 stemte Irland et klart ja til likekjønnet ekteskap. I samme periode har kirkens innflytelse over folk og samfunn stadig blitt svakere.

Det er store verdispørsmål som står på spill. Nei-velgerne vil beholde det åttende grunnlovstillegget for å beskytte de ufødte barnas liv. De kaller avstemningen det største menneskerettsspørsmålet i vår tid. Ja-velgerne vil ha en moderne lov hvor kvinner bestemmer over sin egen kropp. Det handler om trygghet for kvinnenes reproduktive rettigheter.

Meningsmålinger før folkeavstemningen viser at hver femte velger fremdeles er usikker på hva de skal stemme.

By og land

I redaksjonslokalene til lokalavisa­ Roscommon Herald, ligger gamle avisutgaver ­stablet opp langs veggene. De har liten plass, men avisa kommer bare ut én gang i uka.

Assisterende redaktør Ciara McCaughley er syv måneder på vei med sitt første barn, og straks på vei for å dekke den årlige lammefestivalen i den stille byen, som har rundt 5.000 innbyggere og ligger en halvtimes kjøring fra Ballinasloe. McCaughley prøver høflig å skjule at hun har hørt det før: At området hun bor og jobber i er selve symbolet på gammeldags og bakstreversk.

---

Abortlov i Irland

  • Irene skal stemme over om de vil oppheve eller beholde det åttende tillegget i den irske grunnloven. Det ble vedtatt i 1983 og skal «forsvare både moren og det ufødte barns liv».
  • Loven er den mest restriktive i Europa, etter Malta.
  • I Irland er det kun lov med abort når mors liv står i fare. De stemmer altså over om utøvende myndigheter skal lage en ny abortlov, som kommer til å ligne på den norske, med selvbestemt abort opp til tolv uker.
  • Meningsmålingene tyder­ på at det blir ja. Det er stor forskjell på det urbane Irland og landsbygda.
  • I 2013 ble loven endret. Abort ble tillatt dersom det er alvorlig fare for kvinnens liv. ­
  • Maksimumsstraffen for å ta ulovlig abort i Irland er 14 år i fengsel.

---

Dette er en personlig avstemning – fordi abort er et så personlig spørsmål

—   Ciara McCaughley.

Innbyggerne her er fullt klar over at de ble kjent for resultatet av en annen folkeavstemning. I 2015 sa alle landets 26 regioner ja til likekjønnet ekteskap, unntatt Roscommon. At de ble latterliggjort på sosiale medier, såret noen, forteller hun, og ­legger til at resultatet var helt jevnt: 51–49.

Nei-siden står mye sterkere på bygda enn i Dublin­ og andre irske byer. Skillelinjene er klassiske: Kvinner, yngre, utdannet, som bor sentralt har større sannsynlighet for å stemme ja, enn eldre som bor på landsbygda. Kirkas innflytelse er også større her, selv om den har minsket kraftig. Særlig på grunn av alle overgrepsakene.

Området har den eldste befolkningen i landet. Folk flytter når de fyller 18 – til Dublin, Galway, faktisk en del til Australia – fordi det ikke finnes jobber.

– Roscommon vil nok havne på nei-sida nå også, men ikke alene denne gang, sier Ciara McCaughley.

Her vest i Irland går folk til messe, de er religiøse. McCaughley er overbevist om at flere vil stemme nei til ny abortlov enn nei til likekjønnet ekteskap.

– Dette er dessuten en veldig personlig folkeavstemning – fordi abort er et så personlig spørsmål. Uansett er det ikke noe man prater mye om med letthet, selv om jeg synes det er flere på ja-sida som snakker åpent om standpunktet, enn de på nei-sida.

Det fine språket

– Her blir det nok nei. Men det blir jevnt, 54-46, tipper jeg.

Bonden Harry Crowly slår av en prat med kolleger på husdyrmarkedet i Roscommon. Årets lamme­festival har nettopp åpnet, og borgermesterens hilsningstale unngikk så vidt regnskyllet. ­Under et stort tak står sauer i ­båser, dyra er merket i ulike farger. De skal selges.

Paddy Lohan har 200 sauer på gården sin, og er her for å selge noen av dem. Når folk samles, snakker de om avstemningen, selv om ikke alle vil si hva de stemmer. Det er sterke meninger, sier han. Lohan selv går for nei.

– Det er jo drap, når du tar vekk alt det fine språket. Det er ikke til å komme fra. Men vi kjenner jo alle saker, tragiske ­saker. Stakkars­ jenter. Enhver må ­bestemme selv hva som er rett, sier han, før han raskt legger til:

– Jeg er katolikk. Jeg tror også på tilgivelse. For meg er abort galt.

Harry Crowly er mer usikker, men heller mot et ja. Kona er fast på nei.

– Skal vi eksportere problemene over grensa? Det er ikke riktig, det heller, sier Crowly og viser til kvinnene som drar til utlandet, for det meste til England, for å få utført abort.

Orla Leyden er borgermester, de blir utpekt for et år av gangen. Hun er her på lammefestivalen på jobb. Først var det talen, så se på den lokale teatergruppa, som spiller farsen The Nightmare of a Roscommon Sheep Stealer. Leyden er som borgermester nøytral i spørsmålet, men synes byen og området har fått et altfor dårlig rykte for å være full av trangsynte, eldre beboere.

– Det er urettferdig. Roscommon har for ­eksempel tatt i mot mange syriske flyktninger, som de eldre her har tatt i mot med åpne armer. Det er også en del av vår historie, sier hun.

Dør til dør 

– Si takk og gå hvis de ikke er interessert. Vennlighet, ha fakta og å lytte, er det viktigste.

Seks kvinner og én mann er på kurs på Gullanes hotell, et par hundre meter fra kirka i Ballinasloe. Det handler om canvassing – å gå dør til dør. I gule refleksvester og med sekken full av brosjyrer skal de banke på hos folk og spørre om de kan ta en prat. Aktivisten Siobhan Cawley er kursleder. Hun er med i «Together for Yes», en sammenslutning av ulike ja-organisasjoner.

– Irene elsker å gå dør til dør. Vi gjør det i alle slags valg. Det er mange sterke fortellinger vi får høre på dørterskelen, sier hun.

Det beste hun vet er de faste håndtrykkene hun får fra de gamle hun snakker med, de som takker henne for jobben, og stemmer ja.

– De trenger å bli beroliget. Spesielt her på landsbygda. At saken handler om sikkerhet og helse. At kvinnene trenger støtte, ikke fordømmelse. Ingen vil jo ta abort, sier Siobhan Cawley.

Den katolske skylden

Hun får støtte av 71-årige Sean Dermody. Han er pensjonert elektriker og fembarnsfar, og har alltid vært på kvinners side, som han sier. Derfor er han engasjert i «Together for yes»-kampanjen. Han har gått dør til dør mange ganger før, og er med på kurset for å støtte de nye.

– Abort er ekstra vanskelig å snakke om. Den katolske skyldfølelsen ligger alltid i bakhodene våre, sier Dermody.

Han har snakket med mange­ mellom 50 og 70 år som vil stemme­ ja.

– Det er fordi de husker tida da de dødfødte, eller de som døde rett etter fødselen, ble begravet i egne graver som ikke var i vigsla jord fordi de ikke var døpt. Alle syntes det var helt forferdelig. Men dette var i 1950- og 60-årene, og man kunne ikke snakke om det.

Skal vi eksportere problemene over grensa?

—   Harry Crowly

Begge sider trapper opp kampanjen før 25. mai. Ja-siden har hele tiden ledet på menings­målingene. Men uansett hva folk skal stemme, sier det samme­ som Sean Dermody: Det blir jevnt. ­Ingen tar en seier for gitt.

Troa på de gamle

Kursleder Cawley ber alle fortelle hvorfor de har kommet til hotellet denne kvelden. Sarah Reilly er her for å få mest mulig kunnskap, slik at hun er forberedt. Det er en terskel – å banke på hos folk.

– Jeg trenger tips og råd, jeg må ha kontroll og ha de rette ordene, hvis dere skjønner.

– Når du først har banket på to-tre dører og snakket­ med folk, går det bra. Da er du over kneika. Det er nesten alltid en vennlig tone, sier Siobhan Cawley.

En dag, da hun var ung og kom hjem fra skolen, fjernet mora en pins fra jakkeslaget på skoleuniformen hennes.

– Den skal kontrollere kvinner, sa mora til ­datteren.

Nåla, eller pinsen, med et bilde av en baby, hadde hun fått av de katolske religionslærerne. Siden da har hun vært engasjert i abortsaken. Og hun har troa på de gamle, uansett hva folk og meningsmålinger sier.

– Det var jo enda verre før. De som er gamle i dag, har sett og hørt så mange historier. Gamle er så konservative, sier alle. Jeg sier det motsatte.

Úna Ní Bhroin husker at ei venninne hadde jakke­merket, som skulle vise fotavtrykket til et foster.

– Jeg var indoktrinert, sier hun.

Firebarnsmoren driver Beechlawn Organic Farm, og sier hun ikke ble klar over konseptet abort før hun gikk på gymnaset. Hun var overbevist om at det ikke gikk an å være noe annet enn pro-life. En dag, da hun og noen venner diskuterte abort, var det en jente som sa hun var pro-choice.

– Jeg ble helt sjokkert. Hun var jo så grei. Etter det tenkte jeg at det faktisk var mulig å være for selvbestemt abort.

– Vi er jo alle pro-life, skyter 71-årige Sean ­Dermody inn.

De andre nikker, de liker ikke at nei-bevegelsen har hevd på uttrykket.

På gjerdet

Susie Comer forteller at hun i årevis var mer på nei-siden enn ja. Da hun for en ti års tid siden traff noen som hadde tatt abort, tenkte hun: Hadde jeg vært i hennes sko, hadde jeg kanskje gjort det samme.

– Da begynte jeg å fundere, det gjorde noe med meg, forteller hun.

Comer tror hun kan forstå folk som sitter på gjerdet, som er usikre på hva de skal velge, fordi hun har sittet på gjerdet og vært usikker selv.

Vi får høre mange sterke fortellinger på dørterskelen.

—   Siobhan Cawley

---

JA og NEI

  • JA: Together for Yes er en paraplyorganisasjon for mer enn 70 grupper i Irland som vil endre grunnloven, og vil ha rettigheter til abort for de som trenger det.
  • NEI: Pro Life-kampanjen ble grunnlagt i 1992, som kjempet for å få inn det åttende grunnlovstillegget i 1983. De er en uavhengig, ikke-religiøs organisasjon. Herunder Love Both, som er en nasjonal bevegelse for å beholde abortloven.

---

Clara Mc Donnel ble gravid da hun var 19 år, og er lei av å bli brukt som et eksempel av venner som skal stemme nei: Du klarer deg jo så godt, selv om du ble mor så tidlig.

– Nei-siden beskriver kvinner som tar abort som om de skal på handletur. Det er ikke rart folk føler seg som kriminelle. De ser bare én side. Men det handler jo om helse. Loven har ikke stoppet abort, bare gjort det mer farlig. Vi må få rett til å bestemme over egen kropp, sier hun.

Kurslederen Siobhan Cawley snakker om et stemningsskifte i den irske debatten. Vendepunktet­ kom i 2012 da tannlegen Savita Halappanavar (31) døde av blodforgiftning i forbindelse med en spontan­abort da hun var 17 uker på vei, fordi legene nektet å ­utføre abort så lenge det ­døende fosterets hjerte fortsatt slo. Saken skapte et voldsomt sinne i Irland og førte til en endring i abort­loven året etter.

– Jeg får tårer i øynene hver gang vi snakker om henne. Det handler ikke om å være for eller mot abort, men om det skal trygt eller utrygt for kvinner. Rett og slett. Det er sinne som har brakt oss hit, sier Cawley.

Generasjonsskifte

Siveen Bradley i St. John-kirka setter seg inn på et tilstøtende rom under messen. Hun legger ikke skjul på at kirka hennes har hatt ­ekstremt stor makt, og at folk er blitt «hjernevasket». Hun setter ordet i anførselstegn.

– Denne folkeavstemningen blir første gang hvor kirken ikke er en «fear-factor». Jeg vokste opp med kirkens sterke makt. Hvis noen snakket om abort, så jeg en nyfødt baby. Men hvis datteren min hadde blitt voldtatt, ville jeg støttet henne hvis hun ville tatt abort, sier hun.

Hvor involvert den enkelte kirken er, kommer an på presten. Her i Ballinasloe er det ingen synlige brosjyrer eller plakater. Her har heller ikke prest­ene lest opp brev fra biskopen, som oppfordrer kirkegjengerne til å stemme nei.

I Roscommon ligger det flere bunker med «Vote no». Det henger plakater på veggen i våpenhuset. Presten John Cullen sier at for ham handler det om å «verne om livet og å feire det å velge livet, spesielt de mest sårbare».

– Det er det mest radikale å gjøre, å beskytte de stemmeløse, sier han.

Siveen Bradley er blitt så gammel at hun gjør hva hun vil. Siden hun selv ble tvunget til å gå i kirka, skrifte og neie før hun knelte da hun var liten, har hun latt sine egne barn velge fritt om de vil gå i kirka eller ei.

Hun sier abort er lettere å prate om enn før. Men de prater ikke om det i kirka.

– Det er som i politikken. Noen vil ha det som det alltid har vært. Irland beveger seg sakte.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje