Kandidatenes vandring

Les intervjuer med hver bispekandidat nederst i saken!

Det er mandag morgen. Fem mennesker vandrer oppover de gjørmete bakkene på vei til Slottsfjellet i Tønsberg. Merete Thomassen, Øystein Magelssen, Sølvi Lewin, Jan Otto Myrseth og Ragnhild Jepsen er sammen med Kjetil Haga kandidater til bispestillingen i Tunsberg.
Under Slottsfjellet ligger Tønsberg by og fjorden. Herfra kan man skue ut over store deler av bispedømmet kandidatene kjemper om å overta. Men denne dagen er hverken horisonten eller byen synlig i den grøt-tjukke tåken. Det er ingen utsikt fra utsiktspunktet. De gamle kanonene er dekket av presenninger på grunn av renovering.
En gang ruvet en vakker middelalderkirke på Slottsfjellet, men den har vært i ruiner et par hundre år. I Tønsberg sentrum bygges et fullskala Osebergsskip som skal minne byen om sin stolte vikingtid. Det virker ikke sannsynlig at middelalderkirken på Slottsfjellet vil få en lignende oppreisning i overskuelig fremtid.

Budskapet

Men bispekandidatene er her, tross alt. Noen av dem fryser i høyhelte sko, mens andre har helgardert med regnjakker.
Det virker passende å spørre dem der de står, i tåken og gjørmen.
– Hva er Den norske kirkes budskap og relevans i dag?
– I dagens samfunn blir mennesket gjerne definert av hva det får til, sier Merete Thomassen, førsteamanuensis i liturgikk på Teologisk fakultet i Oslo.
– Men det kristne menneskesynet er at mennesket blir definert av det vi tar imot, vi kristne er ikke noe annet enn det vi har fått. Vi har et mottaende menneskesyn, der vi tar imot nåden og frelsen. Det er budskapet til alle de slitne menneskene der ute som drar seg etter håret. Vi skal formidle det slitne menneskets budskap, fortsetter Thomassen.
– Jeg tenker på prekenteksten jeg har arbeidet med de siste dagene. Den sier at Jesus er porten og gjeteren som vil lede oss inn til liv og overflod; et sted det er godt å være i tid og evighet, sier prost i Larvik, Sølvi Lewin.
Domprost i Nidaros, Ragnhild Jepsen, mener kirken skal være «livsviktig og hverdagsnær».
– Vi må holde frem at Guds rike er her og nå, det handler i mennesker og mellom mennesker. Jeg møter mange som leter etter Gud og ikke føler de finner det de søker. Men Gud skjer nettopp mellom mennesker, sier hun.

Rene bibelgruppen

Øystein Magelssen ler.
– Dette er jo rene bibelgruppen, sier han og drar opp glidelåsen på regnjakken. Generalsekretæren i KFUK-KFUM er likevel klar på hva han mener kirkens budskap bør være.
– Vårt kall er å ta imot den nåde vi skal rekke ut, og samtidig følge Kristus og forandre verden. Det er i møtet mellom vår fattigdom og Guds nåde vi finner kirkens dynamikk og vitalitet. Kirken har en profetisk rolle å spille i verden, ikke bare en empatisk. Og biskopens viktigste oppgave er å tolke evangeliet og angi retning, sier han.

Vidstrakt

Tunsberg bispedømme er vidstrakt, fra Hallingdal i nord til Drammen i vest og Sandefjord i sør. En fremtidig biskop må forholde seg til både innlands-, kyst- og bykultur.
– Med en oppvekst på Vestlandet føler jeg at jeg kjenner mye av det som har vært med på å forme kirkelivet også i Tunsberg, der lavkirkelige bedehusbevegelser har skapt et rikt organisasjonsliv ved kysten, sier Jan Otto Myrseth, som har vært prost på Ringerike og i dag er domprost i Bergen.
– Samtidig er store deler av bispedømmet folkekirkeland, med gamle bygdetradisjoner. Folk føler kirken er deres sted, selv om de ikke akkurat sliter ned dørtersklene, sier Øystein Magelssen, som tidligere var prost i Drammen.
Frem til 3. mai kan stemmeberettigede stemme på kandidatene. 4. mai kunngjør Kirkerådet resultatet av avstemningen, og de tre som går videre til bispevalgets siste runde. Deretter gir Tunsberg bispedømmeråd og alle biskopene sine anbefalinger.
Annonseringen av den nye biskopen skjer på Kirkerådets møte i Tunsberg fra 6. til 8. juni.

---

Tunsberg bispedømme

• Bispedømmet består av fylkene Vestfold og Buskerud og har sete i Tønsberg.
• Tunsberg bispedømme ble opprettet i 1948. Første biskop var Bjarne Skard.
• Nåværende biskop er Per Arne Dahl. Han går av i august.
• Rett i underkant av 70 prosent av innbyggerne Vestfold og Buskerud er medlemmer i Den norske kirke.
• I 2016 hadde bispedømmet 121 prester, 15 diakoner, 75 kateketer/trosopplærere og 94 kirkemusikere.

---

Øverste autoritet

– Er ikke dette hyggelig, dere? bryter Merete Thomassen ut.
– Vi burde jo blitt biskoper alle sammen, tenk så fint vi hadde hatt det i bispemøtet!
Samtalen glir snart over på kirkepolitikk. Kirkemøtet er nettopp ferdig for denne gang. Et av diskusjonstemaene var nettopp biskopenes makt. Bispemøtet ønsker å ha siste ord i lærespørsmål.
– Biskopene er de som har mest kompetanse til å hegne om kirkens lære. Jeg synes det er uheldig at liturgiske spørsmål avgjøres på detaljnivå på Kirkemøtet. Enkelte saker bør ikke behandles der, sier Sølvi Lewin, og får støtte av Ragnhild Jepsen.
– Bispemøtet må ha myndighet i lærespørsmål. Noe annet ville være uøkumenisk og stille Den norske kirke i en annen situasjon enn alle andre kirker, sier hun.

Byråkratisering

Merete Thomassen er først og fremst bekymret for byråkratiseringen av kirken.
– Mange av strukturene er ineffektive og håpløse, mener hun.
– På et punkt må vi si at organisasjonen er god nok, skyter Ragnhild Jepsen inn.
– Vi må begynne å reflektere over hva som skal bygges ut av denne organisasjonen. Vi må ha en så operativ og profesjonell kirke som mulig. Profesjonalitet er viktig, fortsetter hun.
– Hva legger du i ordet profesjonell da? spør Thomassen.
– Er ikke det bare et av disse kling-klang ordene som brukes nå for tiden? Jeg leter etter et annet språk for å beskrive kirkens oppdrag, noe som ligger utenfor bedriftsspråket, sier hun.
– Med profesjonell mener jeg først og fremst trygghet på egne oppgaver og eget budskap, svarer Jepsen.

Ikke toppstyrt

– I arbeidet med å bygge den nye kirken må vi passe oss for å bli for rigide. Presterollen blir mer og mer byråkratisert, man bruker mer tid på å rapportere det man har gjort og får mindre tid til å være i tjeneste ute, sier Sølvi Lewin, som er særlig opptatt av lokal forankring.
– Det som skjer lokalt er nøkkelen til kirkens utvikling. Menighetsrådene, som springer ut av lokalsamfunnene, er kirkens fremste demokratiske institusjoner. Kirkedemokratiet skjer ikke bare på Kirkemøtet, sier hun.

Gudsprosjektet

Bispekandidatene fryser og vil hjem. Tåken ligger om mulig enda tettere rundt oss der vi tusler forbi noen molefonkne, tyske turister i regnklær.
– Er du optimist på Den norske kirkes fremtids vegne, Jan Otto Myrseth?
– Ja, det er jeg.
– Kan du egentlig si nei nå?
Myrseth ler og rister på hodet.
– Nei, det kan jeg ikke. Men det er fordi jeg tenker at kirken ikke er et menneskeprosjekt, men et gudsprosjekt.

Jeg tenker at kirken ikke er et menneskeprosjekt, men et gudsprosjekt.

—   Jan Otto Myrseth, bispekandidat

– Som biskop vil jeg innlede samtaler om hva kultur i kirken er og åpne opp for ulike kulturuttrykk

[ Les intervjuet med bispekandidat Ragnhild Jepsen ]

– I KFUK-KFUM blir jeg hver dag utfordret på hvordan vi bør møte unge mennesker som opplever kirken utenfra

[ Les intervjuet med bispekandidat Øystein Magelssen ]

– Jeg tror flere og flere blir oppmerksomme på hvor problematisk byråkratisering er for Den norske kirke

[ Les intervjuet med bispekandidat Merete Thomassen ]

– Biskopen skal være en som tjener nedenfra, ikke en som hersker ovenfra

[ Les intervjuet med bispekandidat Jan Otto Myrseth ]

– Vi må tørre å spørre hvilke oppgaver kirken skal ta på seg på vegne av staten. Jeg kunne for eksempel tenke meg å avvikle kirkens vigselsrett

[ Les intervjuet med bispekandidat Sølvi Lewin ]

– Det er viktig at biskopene fortsatt er arbeidsgiver for prestene, og at de får mer autoritet i liturgiske og kirkefaglige spørsmål

[ Les intervjuet med bispekandidat Kjetil Haga ]