Journalistikken som åndelig opplevelse

Har den offentlige samtalen og kulturlivet rom for det åndelige? Den svenske journalisten Eric Schüldt har kjempet for at svaret skal være ja.

Reportasje

Gaten nedenfor Eric Scüldts kontor i Gamla Stan er full av turister. På den ene siden av veien selger de selfistenger, på den andre is, før man runder et hjørne og murbygningene i varme farger står tettere, bare skilt med et par meter brostein. Det finnes ingen dørklokke, men den svenske journalisten og forfatteren står i vinduet og vinker når han ser at vi er usikre på hvor vi skal.

– Det er jo ikke stort, nesten som en klostercelle, sier han og slipper oss inn.

Gjennom kunst

Uken før vi møter ham i Stockholm publiserte Schüldt en tekst i avisen Expressen, et essay, om hvordan han gjennom livet har forsøkt å få kontroll over frykt og angst, og hvordan dette har fulgt ham inn i hans profesjonelle liv.

Først og fremst har vi kommet for å snakke om det å nærme seg tro og eksistensielle spørsmål gjennom kunsten.
Dette har nemlig Schüldt gjort gjennom utallige programmer i radio og TV de siste 15 årene. I en tid der folk er stadig mer skeptiske til mediene, og nettlesing gjør at artikler både skrives og leses raskere, kan vi spørre oss om journalistikken har rom for undring og åndelighet.

I Norge viste Medieundersøkelsen 2019 nylig at over 70 prosent av norske journalister ikke bekjenner seg til en bestemt tro. Trygve Aas Olsen, fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk, uttalte i den forbindelse at dette var naturlig, fordi journalister skal «være kritiske og faktaorienterte, de skal vite og ikke tro».

Publikum for det personlige

For Schüldt har ikke rommet vært der uten videre. Men i programmer som Myter & Mysterier, Text och musik, eller 60 minuter, har han gått tett på spørsmål omkring døden, erfaringer med noe ordløst, tro, og hva det åndelige i mennesket er for noe.

– Jeg har vel aldri riktig kjent det som at noen har forstått meg. Men da jeg begynte å si ting, skrive ting og prate om ting i en journalistisk form, var det massevis av mennesker som forsto. Jeg merket at da jeg anvendte meg av det som er veldig personlig, da ble det sterkt, sier Schüldt.
Da han, særlig gjennom klassisk musikk, begynte å formidle et verdensbilde som åpnet for det sjelelige, gjennom ord som stadig oftere lånte fra det kristne språket, overrasket det ham at han i det hele tatt fikk et publikum.

– Karrieren min hadde nok gått bedre om jeg hadde vært litt mer normal. Jeg har måttet kjempe for å få gjøre denne typen saker. Det har ikke vært lett.

– Hvordan har du måttet kjempe?

– Jeg har vært tvunget til å vise sjefene mine at denne typen stoff er populært. Det er bare derfor jeg får gjøre det, fordi det, helt enkelt, har en kommersiell verdi.

Kall til åpenhet

I sine programmer kan Schüldt plutselig sitere en for mange ukjent kristen mystiker som Johannes av Korset. Det vakte oppsikt da han i et intervju med Karl Ove Knausgård sa at han var den mest kristne forfatteren han hadde lest. Knausgård måtte overrasket gi ham rett.

Men Schüldt kommer ikke fra noen kristen bakgrunn, og synes det har vært vanskelig å finne en form for kristen praksis der han er hjemme. Den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby har vært viktig for ham, men det gir ikke noe forsamlingssted han kan oppsøke jevnlig i Stockholm.

– Jeg har vært i alle mulige kirker, jeg har testet alt. Det må kjennes som at... at det er på ekte.

– Har du kjent noe kall til den formen for formidling som du driver med?

– På en veldig merkelig måte. Og jeg har lurt på om jeg må bli i ensomheten – når det kommer til trosfelleskap – for å kunne forholde meg til dette. Det gjør meg fri til å gå mellom ulike verdener. Jeg tror det er lettere å gjøre alle disse intervjuene også, når de jeg møter forstår at jeg er på en slags reise, men at den er veldig åpen. Det gir en spesiell form for møte.

Avkledd og nærværende

 – Er åpenheten noe som oppstår, eller noe du skaper, eller er det i intervjuets natur?

– Der tror jeg at jeg har en metode. Målet, særlig med serien 60 minuter, var å komme til det punktet der man blir avkledde overfor hverandre.

– Ikke alle vil gå dit, og da kan ikke jeg tvinge dem til å gjøre det. Men mange vil det. Særlig dem som har gjort mange intervjuer, fordi de sier det samme hele tiden. Min research går veldig mye ut på å se hva de har sagt i alle andre intervjuer, og finne ut hva er det de ikke sier. Så forsøker jeg å komme dit. Og noen ganger hender dette mystiske at man kjenner seg totalt nærværende – det er nesten som det blir en annen stemning i rommet – det skjer noe.

Schüldt beskriver det som at samtalen får et naturlig alvor: «alvorlig på denne lette, myke måten».

– Det er jo nesten som en lek, også. Man må ønske å leke seg fram til noe bakenfor fasader og roller. Det er i grunnen en åndelig opplevelse. At det finnes en annen person, bakenfor den andre, og gjemt i meg også. Den personen er mer intelligent, mer moden, voksen – men også barnsligere! Bare mer av alt. Hva er det? Ja, det er et mysterium. Men det er det jeg søker.

Schüldt blir stille litt og synker ned i stolen.

– For meg er det også den åndelige opplevelsen i den kristne liturgien, legger han til.

– Jeg skal forvandles på samme måte. Og i blant skjer det. Ikke alltid, men iblant. For er ikke det kristne en drøm om forvandling? Å bli en annen – eller å bli seg selv.

---

Eric Schüldt

  • Svensk journalist, programleder og forfatter.
    Kjent fra programmer som Myter & Mysterier, Text och musik og 60 minuter.
    Fikk i 2018 Sveriges Radios språkpris.

---

Profesjonelt personlig

– Opplever du et slags felleskap når dette skjer i en intervjusituasjon?

– Jeg har hatt mange problemer det siste året, fordi jeg har kjent meg så ensom i dette, og så deprimert, og da må jeg si at journalistikken ikke akkurat har hjulpet.

Schüldt ler.

– Disse møtene er jo fantastiske, men det er profesjonelt. Jeg treffer ikke dem jeg har intervjuet igjen senere. Selv om ting kan komme fram som er veldig personlig, så er det profesjonelt. Det er litt som å være psykolog eller prest. Men nå, for et år siden bestemte jeg meg for at nå skal jeg slutte å klage og gå ut og søke felleskap.

– Du sluttet med 60 minuter. Hadde det med dette å gjøre?

– Litt. På et vis var det helt enkelt det at jeg hadde gjort 50 programmer.

I siste episoden 60 minuter, snakker Schüldt med forfatteren Helena Granström. Nå forteller Schüldt at det var et parti i intervjuet han klippet bort, fordi det var for personlig.

– Jeg sa til henne: «Men jeg begynte jo å gjøre disse intervjuene fordi jeg kjente meg ensom, og tenkte at det skulle være et botemiddel og en medisin, men det har ikke fungert. Jeg er fortsatt ensom.»
Nå må jeg finne en ny vei. Men hva den veien er for noe, det vet jeg ikke. Jeg håper at den skal vise seg.

Jeg har vært tvunget til å vise sjefene mine at denne typen stoff er populært. Det er bare derfor jeg får gjøre det, fordi det, helt enkelt, har en kommersiell verdi.

—   Eric Schüldt

En stemme i mørket

For flere år siden ble Schüldt invitert til Høstmøtet som arrangeres på Bjärka Säby. Han skulle holde et innlegg der. En kveld var han i kapellet for å be den siste bønnen, completorium. Han hørte en stemme han ikke kunne se hvem tilhørte, men som senere viste seg å være Peter Halldorf sin. «Vi kommer inn i natten sammen, natten som er dødens søster,» hadde stemmen sagt.

– Det var så sterkt!

– Jeg hadde aldri hørt noen snakke på den måten. Det var da jeg kjente at det mysteriet fantes, som jeg hadde lengtet etter. Men hvor går veien videre?

– Gjør det at du har vært så personlig i ditt profesjonelle liv det vanskeligere å skille mellom privatliv og karriere?

– Ja, sånn er det faktisk litt. Jeg tenkte at jeg skulle slutte med det der, men så skrev jeg den artikkelen i Expressen forrige uke som var kjempepersonlig. Men dette er jo yrket mitt, det er det jeg gjør.

Et nytt språk

Den tyske filosofen Walter Benjamin skriver et sted om hvordan folk ikke lenger kan kunsten å fortelle, fordi informasjonen har tatt erfaringens plass.

– Er det sant om journalistikken?

– Ja, det er nettopp derfor jeg har trivdes så godt med å gjøre radio. Det handler om å finne et språk som kjennes nytt. Og da er stemmen magisk. Det var jo slik det var med Peter Halldorf, også. Det var jo bra ord: «Natten er dødens søster..,» men det handlet mer om hvordan han sa det. Med den stemmen. Det var totalt unikt og personlig, og alle som satt der skulle kunne si at det var sant, sier Schüldt.

Han mener at tekst og journalistikk risikerer å ta i bruk ord der ladningen er blitt flatet ut. Men i stemmen får ordene tilbake noe av sin kraft, gjennom uttrykket.

– Så når jeg gjør disse intervjuene, handler veldig mye om å få personen jeg snakker med inn i et visst stemmeleie. Da blir alt bra. Da har alt kvalitet. Ja, det blir nytt. På ekte.

Ligner himmelriket

Schüldts morfar var den norsk-svenske operasangeren Ragnar Ulfung, og musikken var en stor del av Schüldts oppvekst.

– Det har jeg alltid hatt med meg. Og min sterkeste religiøse opplevelse er gjennom musikken.

– Helt siden barndommen?

– Kanskje, men det ble veldig sterkt da jeg i 20-årene kom over Arvo Pärt. Jeg leter etter det rommet som oppstår i meg når jeg hører hans musikk. Jeg leter etter det stedet. Det er noe som ligner himmelriket. Så jeg har alltid kjent meg hjemme i det kunstneriske, som jeg har hjemmefra.

– Har du ikke vært ensom i det?

– Da jeg begynte å jobbe med dette, trodde jeg at jeg skulle finne min kirke i kulturlivet. Og sånn ble det ikke helt. Men jeg har funnet enkeltpersoner, og bestemt meg for å slutte å være lei meg for det jeg har savnet, og gå ut og søke det.

Det finnes en annen person, bakenfor den andre, og gjemt i meg også. Den personen er mer intelligent, mer moden, voksen – men også barnsligere!

—   Eric Schüldt

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje