1 av 3

Hvorfor være inne når alt håp er ute?

Det var den dagen hun innså at naturen var fremmed for henne, selv om hun satt på et kontor og sloss for den.

Klima

November 2013: Malin Jacob sitter på lesesalen på Blindern. Hun føler seg utilpass. Kjenner på en kvelningsfornemmelse. Ser ut av vinduet. Bladene på trærne er blitt gule. Hvor ble ukene av?

Hun tvinger seg til å flytte blikket. Må lese 100 sider i dag. Boken handler om klimaendringer. Det lugger, selv om temaet engasjerer.

Siden hun var 14 har hun jobbet for å ta vare på naturen. Vært nestleder i Natur og Ungdom. Det er livet hennes. Men hun higer etter noe annet. Noe mer.

Det kjennes som om hun har slåss for å bevare noe hun ikke har opplevd selv. Hun er miljøverneren som sitter på kaffebar og redder verden ved å trykke like på de riktige stedene på Facebook.


– Jeg var vel klisjeen på en Grünerløkka-borger. Du vet, de som drikker kaffe med rare navn og som er på riktig side i miljøsaken.

Malin Jacob


Det er ikke nok. Savnet er for stort. Hun lengter ut.

I det siste har hun sett en rekke klipp på YouTube om mennesker som drar på eventyr i naturen. Det har vekket en drøm i henne. Så sterk at hun ikke har fått sove om nettene. Den døgnåpne hjernen har gitt henne beskjed: «Du hører hjemme i naturen».

Det ene livet

Malin bestemmer seg: Hun vil bruke det ene livet hun har til å bli kjent med naturen, den som alltid har vært så viktig for henne på et akademisk plan.

Fram til nå har hun vært det hun kaller et «friluftsnek». Antall ganger hun har gått på ski kan telles på en hånd.

– Jeg var vel klisjeen på en Grünerløkka-borger. Du vet, de som drikker kaffe med rare navn og som er på riktig side i miljøsaken. Ikke noe galt sagt om det. Men gradvis slo det meg: Hvis naturen er verdt å kjempe så hardt for, så er den vel også verdt å oppleve?

Den profilerte miljøverneren har lenge hatt lyst til å snu ryggen til andres forventinger. Det kjennes som at hun har gått i en retning som ikke er hennes.

Frustrasjonen har bygget seg opp. Hun må bryte ut av tryggheten. Søke tilbake til noe opprinnelig. Kanskje det kan gi henne den følelsen av mening som hun søker etter.

Les mer i serien Da livet snudde: To døtre kom til Gardermoen i kister

Én ting er klart. Hun vil ikke leve A4-livet. Den strake veien med god utdannelse, god jobb, familie, barn, bil og hytte. Hun skjønner at andre velger tryggheten. Men det er ikke for henne.

Hun har også lest om Nansen, Amundsen, Ingstad, Skog og Gamme. Hun har dagdrømt seg inn i bøkene. Nå vil hun teste drømmene.

Men hvordan starter man? Hun er skremt. Innser at hun ikke har lært stort om friluftsliv på skolen. Kjenner at naturen lokker, men hun er også redd for den.

Foto: Erlend Berge

Hun søker på et stipend fra Stormberg. De gir egentlig bare penger til veldedige formål.

Men hun lager en videosøknad der hun sier at hun vil inspirere andre i hennes situasjon til å bli trygge i naturen. Hun kaller prosjektet «Ikke vært ute en vinternatt». De liker innfallsvinkelen og gir henne 20.000 kroner.

Nå gjelder det bare å komme seg på tur og skrive om det. Hun er god til å skrive, men foreløpig blank på det hun skal skrive om.

Beautybag

Det er på tide å komme seg ut på tur. Malin tar kontakt med Dag Inge, en naturveileder i Jotunheimen. Hun kjenner ham fra tiden i Natur og Ungdom.

Hun spør om han kan lære henne det mest elementære. Hvordan man kler seg. Pakker en sekk. Slår opp et telt. Unngår skred.

De møtes på Vågå. Malin har tusen sommerfugler i magen.

«Fin beautybag du har», sier Dag Inge da han inspiserer utstyret. Legger til: «Den kan du godt legge igjen».

De spenner på seg skiene og legger av gårde i løssnøen. Etter femti meter tryner Malin. Reiser seg igjen. Går videre. Synger en Pogues-sang inni seg. Prøver å få rytme.

De stopper og steker pølser. Drikker solbærtoddy. Det smaker fantastisk.


– Det er sjokkerende og trist å se hvor mye miljøgifter og plast vi fyller havet med.

Malin Jacob


Første natten sover de under åpen himmel. Det er 15 minus. De bruker granbar som isolering mot snøen.

– Jeg kjente meg så trygg, men det var mest fordi jeg stolte på Dag Inge. Jeg frøs ikke, det var forbløffende. Lå der og så opp på stjernene. Opplevelsen var så mektig. Jeg følte ikke at jeg overvant naturen, det gjør man aldri, men jeg følte at jeg ble en del av den.

Midt på natten begynte det å snø. De måtte opp for å lage gapahuk. Så la de seg igjen.

– Jeg sov kjempegodt den natten. Men to netter etterpå forfrøs jeg beina. Det tok en måned å bli bra igjen. Så jeg lærte fort hvor små marginer det er.

Foto: Erlend Berge

Asfaltens revansj

I tiden som fulgte la Malin ut på lengre eventyr. Hun gikk Lofoten på langs på rulleskøyter. Krysset Atlanterhavet i seilbåt. Det er viktig for henne at turene er miljøvennlige. Hun vil vise at man ikke må klatre Everest eller fly til Antarktis for å oppleve naturen.

På seilturen over Atlanteren deltok hun i et forskningsprosjekt som samlet informasjon om forsøplingen av havet. Det var litt i Nansens ånd. Hans oppdagelsesreiser hadde alltid et vitenskapelig formål.

– Det er sjokkerende og trist å se hvor mye miljøgifter og plast vi fyller havet med. Jeg mener, jeg visste det jo fra før, på et akademisk plan. Men nå så jeg det med egne øyne. Plasten havner i fisk, som igjen havner i oss mennesker.

– Var det en fin tur likevel?

– Ja, det er den fineste turen hittil. Det å kombinere eventyr og miljø. Og ikke minst det sosiale. Vi var 14 kvinner på båten. Jeg hadde forventet at det kunne bli en del drama. Men nei. Vi var et lite miniatyrsamfunn som måtte fungere. Det klarte vi. Vi delte livshistorier, våre redsler og flauheter, våre feilsteg og sårbarheter. Når man deler sånne ting, kommer man inn til den innerste grind, som Halldis Moren Vesaas så vakkert har formulert det.

LES OGSÅ: Da lillebror tok sitt eget liv

Malin blir engasjert. Tar av seg genseren. På underarmen kommer en tatovering til syne. «Der hvor asfalten ikke når», står det med svarte bokstaver ved et lyst arr.

– Det arret ja. Det fikk jeg da jeg gikk på rulleskøyter mellom Kabelvåg og Svolvær. Jeg lærte aldri å bremse, og i bunnen av en bakke møtte jeg på veiarbeid og mistet troen på at det kunne gå bra. Det gjorde det heller ikke. Så asfalten nådde armen likevel, gitt. Jeg brakk faktisk halebeinet den dagen også.

Et større mirakel

Malin Jacob er overrasket over hvor mye pressedekning hun har fått etter at hun ble eventyrer og blogger i Grønne Jenter.

– Det er en ny måte å formidle miljø på. Grønne Jenter er et bloggkollektiv med unge kvinner som får gjennomslag for grønne saker selv i de glansede damebladene. Som eventyrer bruker jeg andre narrativer enn før for å fortelle om miljøvern. Før slet jeg knallhardt for å nå gjennom i media, men nå er det jeg som blir kontaktet.

– Men må du blogge om hver bidige tur du gjør?

– Jeg må ikke. Men jeg liker det. Det bunner vel i et slags eksponeringsbehov, men jeg bruker det bevisst for å fremme de sakene jeg brenner for. Jeg er et barn av min tid. Vi lever i et delesamfunn, og et av mine mål var å inspirere andre. Samtidig kan det bli for mye. Jeg har nettopp hatt en måneds pause fra Facebook. Det ble for mye. Derfor logget jeg av. Det har gitt meg tilbake roen. Og jeg har brukt mer tid med venner.

– Hva sier vennene dine til din omlegging av livsstil?

– De har alltid vært en heiagjeng for meg. Aldri noen jantelov. De forstår lengselen. Er jo i midten av 20-årene selv, i den fasen hvor de skal finne ut hvem de er og hva de vil. For mange blir det en eksistensiell krise. Man forlater ungdommen, men hva skal voksenlivet handle om? Det kan være vanskelig å lytte til sin indre stemme.

– Samvittigheten?

Ja, kanskje. Eller underbevisstheten. Jeg vokste opp på et sted hvor religion gjennomsyret alt fra skole til politikk, så mitt forhold til Gud er noe anstrengt. Jeg anser ikke meg selv som kristen, selv om jeg synes det er mye bra i det Jesus forkynte. Han var opptatt av de svakeste.


– Som Arne Næss, kjenner jeg at jeg er nærmest mitt eget selv når jeg er i naturen. Der har jeg tid til å puste.

Malin Jacob


– Ser du Gud i naturen?

– Når jeg tenker på at naturen finnes uten Gud, så blir det et større mirakel enn det ville vært om en gud hadde skapt den. Naturen gir meg helt klart en religiøs opplevelse, men den leder meg ikke til Gud. Den gjør meg liten og takknemlig.

– Hvordan da?

– Naturen kan man ikke forhandle med. Den setter premissene. Jeg kjenner at jorden bærer meg. Og jeg blir veldig takknemlig for at vi ennå har så mye urørt natur i Norge. Som Arne Næss, kjenner jeg at jeg er nærmest mitt eget selv når jeg er i naturen. Der har jeg tid til å puste, tid til å fullføre tankerekker og tid til å være helt til stede.

Foto: Erlend Berge

Må holde ut

Under klimatoppmøtet i København i 2009 var Malin Jacob Norges ungdomsrepresentant. Under klimatoppmøtet i Paris er hun en interessert observatør på avstand.

– København var en kjempenedtur. Det ble ingen avtale. Jeg var deppa en måned etterpå. Jeg tror det er større alvor denne gangen. Nå er vi forbi stadiet hvor vi diskuterte om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte eller ikke. Jeg opplever at folk er lei av å vente på politikerne. Flere og flere forstår at vi må være villige til å ofre noe. Grasrota presser på.

– Har vi fjernet oss for mye fra naturen?

– Ja. Jeg er ikke en av dem som lengter etter gamle dager, men det moderne mennesket glemmer hva som er livsgrunnlaget vårt. Men vi kommer ikke unna. Ekstremværet minner oss om hvor avhengige vi er.


– Før var jeg så opptatt av å prestere, nå gir jeg blaffen.

Malin Jacob


Malin Jacob mener at vi trenger mer friluftsliv i norsk skole. Hun opplever at mange barn er redde for naturen.

– Blir man tidlig trygg og glad i naturen, ønsker man også å ta vare på den. Dessuten er naturen en fantastisk arena for mestring. Opplever et barn at det er dyktig til å lage bål, smitter det fort over på andre områder også.

– Hva vet du nå som du ikke visste da du satt på Blindern?

– Åi. Det er mye! I tillegg til alle de praktiske tingene, så er jeg blitt tryggere på hvem jeg er. Før var jeg så opptatt av å prestere, nå gir jeg blaffen.

LES OGSÅ: Det var den dagen Jan Dørum bestemte seg for å prøve en ny avhengighet

– Hvordan kommer man seg ut?

– Steg en: Å velge det. Steg to: Ta korte turer i nærområdet. Steg tre: Finn en mentor som kan dele av sin erfaring.

– Hvor lenge vil du leve sånn?

– For alltid. Kanskje får jeg barn en gang, men det trenger ikke være slutten på eventyrerlivet. Jeg tror man kan velge annerledes. Barna kan tas med på tur.

– Hvorfor gir naturen så sterk lykkefølelse?

– Fordi den er den egentlige arenaen. Det er der vi kommer fra – og hører til. Mange føler at livet mangler mening. Jeg tror man kan skape mening. Livet er som turene. Det er mye slit og lange bakker. Men det er fine øyeblikk på toppene. Man må bare holde ut for å komme dit.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Klima