Når ­kjærligheten blir hjemløs

Det fineste i livet er å elske og bli elsket. Det vondeste er når den siste delen faller bort.

Reportasje

Det er et halvt år ­siden. ­Forfatteren Ingvild Lothes (28) verden ­raknet. Hun var lammet av tapet av sin kjære.

Vi møtes i biblioteket på Kulturhuset i Oslo. Veggene er kledd av bøker om evige emner. Som kjærlighet. Sorg. Og kryssingen av de to.

– Det er først nå at jeg klarer å fungere normalt igjen. Det var så skamfullt. Og det vil jeg ikke at det skal være. Derfor har jeg lyst til å prøve å hjelpe andre som er rammet, forteller hun.

Ingvild Lothe starter nå en samtalegruppe for folk som har kjærlighetssorg.

Hus på landet

Det er som regel minst to ­historier om hvorfor et forhold slutter. Dette er Ingvilds ­historie, og hun utgir den ikke for å være noe annet.

– Vi hadde bodd sammen i tre år. Var forlovet. Han var utadvendt og sosial, ville gjøre noe hele tiden. Jeg var huslig, trengte å ha det trygt og stille. Vi kommuniserte dårlig, forsto ikke hverandre helt. Vi trengte forskjellige ting for å føle trygghet. Jeg ville ha hus og urtehage på landet, mens han ville ut å danse. Det hadde jeg gjort mye av, tidligere. Nå var jeg klar for neste steg. Vi var like gamle, men menn er jo litt treigere, så kanskje hadde det gått hvis han hadde vært sju år eldre enn meg?

– Hvordan begynte slutten?

– Mange så på oss som et superpar. Vi hadde så mange fine minner. Så mye humor. Men det snek seg inn en følelse, som vi ikke klarte å sette ord på. Det var vondt, jeg elsket ham så høyt. Var nok ­ganske avhengig av ham. Dette var mitt første ­forhold, så jeg hadde ingen erfaring å sammenligne med. Det siste året følte jeg at jeg mistet ham gradvis. Det var kjærlighetssorg på forskudd.

Ingvild og samboeren gikk i terapi. Det funket en periode. De prøvde hardt. Det er hun glad for i ettertid. At de ikke bare ga seg med en gang det ble litt motstand.

Vin og sovepiller

En dag ble hun likevel ­forlatt. Det kjentes som å bli dømt til å være alene for ­alltid. Hun så ingen ende på det. Lå våken hele natten. Fikk angstanfall. Ble redd for at hun skulle miste besinnelsen. Gråt hele tiden. Var utmattet. ­Klarte ikke lese. Klarte ikke skrive. Mistet mat­lysten. ­Orket ikke engang dusje.

Det var som en depresjon. Akkurat de samme symptomene.

—   Ingvild Lothe

– Jeg følte meg helt hul. Brukte vin og sovepiller for å få sove. Det var som en depresjon. Akkurat de samme symptomene.
Samtidig gikk hjernen på høygir. Ingvild følte seg mislykket. Analyserte seg selv. Prøvde å finne ut hva som var galt med henne. Laget lange lister. Punkter som dette: «Ingen kan være sammen med meg, for jeg er for intens».

Dø eller ta tak

Oslo-jenta isolerte seg. ­Omsorgsfulle venner sa: «Du er så ung, du ­kommer til å møte noen som er bedre». Men hun ville ikke høre. Unngikk vennene, ville ikke at de skulle se henne sånn.

– Det var så flaut. Jeg hadde klart meg selv siden jeg var 15 år. Var en sterk person. Men nå visste jeg ikke lenger hvem jeg var, uten ham. Det var pinlig og skamfullt.

– Gjorde du noe aktivt for å takle sorgen?

– Jeg gikk til psykolog og drakk rødvin. Hehe. Må nok innrømme at jeg ikke taklet det. Jeg lot meg selv falle sammen. Hadde to måneder i ­fullstendig apati. Så kom det en dag hvor jeg bare innså at dette går ikke lenger. Det var altfor mange ­ubesvarte mail. Ubetalte regninger. Det var kommet til et punkt hvor jeg enten måtte dø – eller ta et tak. Da bestemte jeg meg: Jeg kan ikke la meg selv gå til grunne. Jeg kan godt være lei meg videre, men jeg må begynne å leve livet mitt igjen. Først ringte jeg en venninne og tok en prat. Så laget jeg ­lister, prøvde å gjøre tre ting hver dag. Små oppgaver, bare for å komme i gang. I tillegg begynte jeg å si ja til ting. Jeg kuttet ut alkohol, og begynte å legge meg og stå opp tidlig.

Hjertesvikt

Det hender at folk dør av kjærlighetssorg. Ja, det hender så ofte at sykdommen har fått et navn: Takotsubo. Eller «Broken Heart Syndrome».

Denne tilstanden ble første gang beskrevet i et japansk tidsskrift i 1990. Pasientenes sykdoms­bilde viser symptomer på hjerteinfarkt, og tidligere har man trodd at de led av nettopp dét. Men om man går inn og ser etter blokkeringer i hjertets arterier, finner man ingen slike.

---

Kjærlighetssorg

  • Hvordan takler man å bli forlatt av den man elsker? En amerikansk studie viser at kvinner har mer intens kjærlighetssorg enn menn.
  • Dette er den femte artikkelen i Vårt Lands serie om kjærlighet.

---

---

Når to blir en

  • Hvert år blir rundt 9.600 par separert og 10.800 skilt, viser tall fra SSB. I tillegg kommer alle de som ­bryter ut av et samboerskap ­eller et kjærlighetsforhold til en partner de ikke bodde sammen med.
  • En amerikansk studie med 5.700 deltakere fra 96 land viser at kvinner har mer intens kjærlighetssorg enn menn. Men kvinnene ­kommer til gjengjeld fortere gjennom sorgen.
  • Studien viser at vi i ­gjennomsnitt gjennomgår tre brutte forhold før vi fyller 30. Av disse oppbruddene, er det i snitt ett som fører til sorg av den typen som ødelegger for livskvaliteten i lang tid framover.
  • Forfatteren Ingvild Lothe starter nå opp en terapi­gruppe for folk med kjærlig­hetssorg i Oslo. Over 30 personer har meldt seg via Insta­gram. Første samling blir i Fagerborg kirke 12. april.

---

Hjer­tet 
svulmer 
opp og får en krukkelignende form, som ligner på det japanerne kaller takotsubo, en felle de bruker til å fange blekksprut i. Dette skyldes at hjertet blir ­bombardert av stresshormoner slik at det slutter å pumpe. Man får ­hjertesvikt og dør.

Programmert

Biologer fastslår at vi mennesker er programmert fra naturens side til å reagere med smerte når vi mister en vi er glad i. 
Det er en grunnleggende del av psyken vår og en viktig grunn til at vi har overlevd gjennom så ­mange tusen år. Det får oss til å ­holde sammen og passe på hverandre.

– Dyr har det på samme ­måten. Når de mister medlemmer av flokken sin, mister de ofte både energien og appetitten. Dette er sorg, sier Mai-Britt Guldin, postdoktor ved institutt for folke­helse ved Universitetet i Aarhus til ­forskning.no.

Hun fastslår at man ikke ­kommer utenom smerten etter et brudd. Men hvis man steller godt med seg selv, kan det dempe litt av pinen. Det kan være alt fra en god bok, en kinotur med venner eller ekstra mye trening.

Fordømt lengsel 

Kjærlighets­sorgen har ofte dobbel bunn:

Du savner den du elsket. Og du savner den du var i den ­elskendes blikk.

Forfatteren ­Silje Aanes Fagerlund beskriver en ­ganske typisk kjærlighetssorg i romanen Eneste, der hovedpersonen forteller om sitt forhold til en 17 år eldre mann, om hvordan det oppsto, og hvordan det sluttet.

Sorggruppa skal ikke være religiøs. Alle får komme med sitt.

—   Ingvild Lothe

Hun beskriver det hun kaller «den fordømte lengselen» slik: «Det er som om hjernen går på en egen type strøm, umulig å slå av».

Kjærlighetssorg handler om å ­miste den fremtiden som ens ­lengsel allerede har ­bygget seg rede i, tenker den romantisk-­patetiske ­hovedpersonen Ester Nilsson i Lena ­Anderssons roman Uten personlig anvar:

«Hun måtte foreta seg noe mens hun ventet på at livet hennes skulle ­begynne. Hun kikket på telefonen. Kanskje hun hadde satt den på lydløs ved en feiltakelse? Nei. Ingen hadde ringt, og ingen SMS-er hadde kommet uten at hun ­hadde merket det. Hun ringte til seg selv fra fasttelefonen for å kontrollere at mobilen virket».

Kan redde liv

Ingvild Lothe har det bedre nå. Hun er ­fortsatt sliten. Men hun har ting hun ­gleder seg til. Hun har søkt ­Kulturrådet om stipend, og hvis hun får det, har hun tenkt å gå fra ­København til Paris i mai. 140 mil til fots, helt alene. Som en renselsesprosess.

Hun gleder seg dessuten til å starte opp en sorggruppe for andre som er blitt forlatt av den de elsker.

– Det er litt flaut. Litt teit. Men jeg tenker: Fuck it!

Ideen til sorggruppa fikk hun fra den danske journalisten og radioverten Ayse Dudu Tepe, som har startet en slik gruppe i København. Rundt 60 personer møtes hver uke og snakker om sorgen sin.
Ingvild la ut en post på ­Instagram med invitasjon til en slik gruppe i Oslo. Hun har fått rundt 30 svar. Første samling blir i ­ Fagerborg kirke 12. april.

– Det er rart at ingen har tenkt på dette før. Sorg er jo en ­eksistensiell ting, og kirken kan være et fint sted å snakke om det, uansett hva man tror på. Selv slipper jeg skuldrene ned i kirker, kjenner at det er god energi der for å åpne seg. Men sorggruppa skal ikke være ­religiøs. Alle får komme med sitt.

– Skiller kjærlighetssorg seg fra annen sorg?

– Det er nok mer som ligner enn som skiller. Det føles like mørkt. Og det bør tas på alvor. Hvis man ser på selvmords­statistikken for unge menn, så er kjærlighetssorg den ­vanligste årsaken. Det er så tabubelagt. Å ha et sted å åpne seg, kan ­redde liv.

Ubehagelig

Både Ingvild Lothe og eksen hennes flyttet ut av den felles leiligheten da de gikk fra hverandre. Men ved en tilfeldighet har de endt opp med å bo i samme gate, slik at hun når som helst kan møte ham på fortauet. Hans nye samboer også.

– Det er litt ubehagelig. Lenge gikk jeg ikke ut mens det var lyst. Hadde ikke lyst til å møte dem i butikken. I begynnelsen sjekket jeg ham konstant på ­sosiale medier, men det gjør jeg ikke lenger. Det var ikke bra for meg.

– Hva har vært bra for deg?

– Å gi meg selv oppgaver. Å takke ja til invitasjoner. Å oppdage nye mennesker og nye ­verdener. Og å bruke mine ­ erfaringer til å hjelpe andre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje