Gud forsvant da Johan-Fredrik gikk i kjelleren. Flere tiår senere fikk han et kall fra oven

Kunsthåndverker Johan-Fredrik Arntzen bygget båter som utsmykket cruiseskip. En dag sa Gud at han skulle begynne å male.

Reportasje

Det begynte med et kall.

– Jeg fikk en klar beskjed. Hver dag når jeg kommer hit til verkstedet setter jeg meg og ber. Og en dag kom det en stemme fra helt oppe under taket. Den sa: du må male, forteller Johan-Fredrik Arntzen.

Ved inngangen til Lommedalen i Bærum, i skyggen av det herskapelige gårdsanlegget hvor gods- og skogeier Carl Otto Løvenskiold d.y. bor, ligger den fredede, gamle arbeiderbebyggelsen kjent som Bærums Verk. I enden av Verksgata ligger selve det gamle verket, nå kjøpesenter. Mange av de gamle arbeiderboligene ble på 90-tallet gjort om til verksteder og butikker for kunstnere og håndverkere, og området har siden vært et reisemål for kunst- og kulturinteresserte fra nært og fjernt.

Her har Johan-Fredrik Arntzen (selv bruker han bare Fredrik) holdt til siden 1997. I en liten, todelt rød trebygning har han både galleri og verksted.

Galleriet er fylt med arbeidene han har holdt på med i alle år: båter, skåret ut i alt fra marmor til hele stykker bjørketre. De er til salgs – man får ikke være her på Bærums Verk hvis man ikke har noe å selge, forteller Arntzen. Båtene hans har også utsmykket både cruisebåter og næringsbygg.

Verkstedet i rommet ved siden av er imidlertid fylt med helt andre arbeider. De siste tre årene har Arntzen, opprinnelig kunsthåndverker, bare malt.

Motstand i arbeidet

Det er snart fire år siden han fikk et kall fra oven, og siden har han jobbet utelukkende med dette.
74-åringen, oppvokst på Senja, er opprinnelig kunsthåndverker. Helt fra han var ung har han jobbet med hendene.

Bygningen hvor han jobber har han selv restaurert, og han har også bygget hytta han har i Valdres.

– Da stemmen sa at jeg skulle male tenkte jeg: Hæ, male? Jeg vil ikke male. Jeg vil ha motstand når jeg jobber. Å stå med pensel, det er ikke meg.

Arntzen kranglet med stemmen, som kom igjen tre dager på rad. Til slutt var det ingen vei utenom.

– Jeg gikk og surra i et halvt år, før jeg plutselig skjønte: Jeg kan jo skjære relieff og male!

Siden har han latt båtene fare, og malt.

– Og så har det bare balla på seg. Og nå tenker jeg at jeg skal holde på med disse relieffene så lenge armene mine holder. Eller til jeg dauer, for å si det på godt norsk. På min alder fester årene seg, det merker jeg. Det er en veldig rar opplevelse.

Over tre år har bildene hopet seg opp. Hva han skal med dem, er han ikke så opptatt av.

– Hvor jeg skal med dette har jeg ikke peiling på. Jeg spekulerer ikke heller, men jeg sier med et smil at om han har bedt meg begynne så får han sørge for resten også.

Arntzen har sjelden utstillinger lenger, for det meste er han bare her på Bærums Verk og maler.
– Jeg prøver å unngå å gjøre avtaler, men noen ganger trenger jeg jo litt ekstra penger. Jeg prøver å leve av pensjonen. Det er med et nødskrik.

– Nå har verkstedet mitt blitt en prekestol. Det hadde jeg ikke forutsett.

—   Johan Fredrik Arntzen

Kamp, kamp, kamp

Det er en klar og fin høstdag og det er god stemning i Verksgata. Når vi skal snakke sammen vil Arntzen imidlertid helst til den bortgjemte kafeen på kjøpesenteret.

Han har bursdag i dag, og her er det færre mennesker for den pratsomme kunstneren å komme i snakk med, selv om han også her hilser til høyre og til venstre.

I toppen av rulletrappen møter vi på et verk Arntzen har laget, med navnet Permafrost. Det er en stor båt fylt med mennesker som ror, skåret ut i et helt stykke tre. Mannskapet er delt i to grupper, som ror forskjellige veier.

– Det er dette mye av livet består av: kamp, kamp, kamp.

Men sånn kan vi ikke holde på, mener Arntzen.

– Da kommer vi jo ingen vei.

I verkstedet står maleriene hans stablet. Med en intens overbevisning beskriver han de bibelske fortellingene han har latt seg inspirere av. To av de som virker viktigst for ham, tar utgangspunkt i den barmhjertige samaritan og den bortkomne sønnen.

– Mennesket har mange krokveier, sier Arntzen ettertenksomt.

I lignelsen om den bortkomne sønnen klager den gode sønnen på at faren slakter gjøkalven for slasken som har spilt bort hele arven i et festliv.

– Da sier faren: men kjære vene, alt mitt er jo ditt. Det er også sånt som man kan gå og grunne på.

Kaos og helhet

Like viktig som motivene er fargene. Arntzen viser oss et maleri med sterke bakgrunnsfarger.

– Den har jeg hentet fra universet, som jeg ser på med stjernekikkert når jeg er på hytta. Hvis du stiller uskarpt inn på en planet, jeg tror det var Venus jeg så på sist, så spraker det i farger, og den sprakingen får man ikke fram hvis man stiller helt skarpt. Det var inspirasjon til den rødlige og grønnlige og blålige tonen i bakgrunnen.

Maleriene domineres ellers av en intens blåfarge og gull.

– Blåfargen er ultramarin, det er den jeg er mest kjent for. Den blander jeg selv.

Ordet «ultramarin» kommer fra latin og betyr hinsides havet.

– Temaet mitt har hele tiden vært menneskets reise mellom kaos og helhet. De store ytterpunktene i tilværelsen.

I bildene han maler nå blir det imidlertid stadig mer gull.

– Fra gammelt av, i den bysantinske kunsten, symboliserer gull det hellige og himmelen.

Kontrasten til de tunge, blå skipene er stor.

– Nå har verkstedet mitt blitt en prekestol. Det hadde jeg ikke forutsett.

Tøm båten

Arntzen vokste opp på Senja, med foreldre, tvillingsøster og to andre søsken. Faren var en ressurs, og startet opp virksomheter i flere ulike næringer på Finnsnes. Som 12-åring ble Johan Fredrik sendt for å arbeide.

– Jeg var liten av vekst. Tøm båten, fikk jeg beskjed om. Jeg skulle også stable melsekker. Jeg kom meg ikke av flekken. Men de ble lettere etter hvert.

Da Fredrik var 16 fikk faren hjerneblødning, og sønnen måtte overta driften av virksomheten. Det gjorde han i tre år til faren ble bedre. Etter det dro han på folkehøyskole i regi av indremisjonen.

– Da jeg begynte der ga jeg klar beskjed til foreldrene mine at de ikke skulle innbille seg at jeg ble kristen.

Men da en omreisende predikant besøkte folkehøyskolen gikk det opp for ham:

– Hvis jeg ikke blir kristen nå, blir jeg det aldri. Og den sjansen turte jeg ikke å ta, ler Arntzen.

Kjellervandring

Etter folkehøyskolen begynte han på Statens Lærerhøgskole i forming i Blaker, før han kom inn på kunsthåndverksskolen i Bergen.
Men at han fant troen betydde ikke at han fant seg selv.

– Jeg forstod ikke meg selv. Jeg visste bare én ting, at jeg var god til å arbeide.

En stund kjørte han taxi i Oslo, men det fikk han angst av. Etter hvert havnet han i Åsgårdstrand, hvor broren hans bodde. Her gikk han i kjelleren.

– Jeg manglet den normale selvfølelsen. Det gikk på hele selvbildet mitt. I halvannet år satt jeg fast der.

Det var broren hans som konfronterte ham.

– Han sa, Fredrik, hvis ikke du forandrer deg er jeg nødt til å kutte deg ut som bror. Det er en sterk beskjed å få fra en bror som du tror du har et godt forhold til.

– Jeg gikk og bar på et ugleøye som satt her oppe, sier Arntzen og tar seg til pannen.

Når det dukket opp skjønte han at han måtte inn i mørket.

– Jeg ble trist og tung og mye taus. Mørket kunne vare i tre måneder, det kunne vare en dag. Det var helt forferdelig.

Han fortalte dette til broren. Svaret kom kontant:

– Det er jo bare han pappa, sa han.

Se Arntzen fortelle om et av kunstverkene sine:

En streng Gud

Arntzen innså at han hadde vært overstyrt av faren.

– Da broren min satte ord på det, ble noe forløst i meg.

Arntzen forteller om oppveksten: Han kom fra et godt hjem, men faren var streng. Han var ikke noe udyr, mener Arntzen, han kunne også vise kjærlighet.

– Jeg levde under sterke krav. Tvillingsøstera mi vil nok si at jeg ble mishandlet, men det ble jeg ikke. Det var mye ris, og det var hardt, men jeg tålte det.

– Men når du har en streng far, får du også en streng Gud. Det må ha vært en påkjenning å være sammen med meg.
Gud forsvant. Det var sånn det føltes.

– Jeg var for streng. Jeg var på den moralske siden i kristendommen. Og da er det ikke kristendom, sier Arntzen.

Etter hvert møtte han en mildere Gud.

– Har man hatt en streng far, blir ofte Gud streng. Det tok veldig mange år før jeg forstod denne sammenhengen. I dag har jeg en nådig Gud.

– Hvis jeg ikke blir kristen nå, blir jeg det aldri. Og den sjansen turte jeg ikke å ta

—   Johan-Fredrik Arntzen

Fullkommen form

Da han kom ut av kjellervandringa, som han kaller det, måtte han gå og kjøpe seg en signalrød genser. Plutselig følte han et sterkt behov for farger.

– Nå følte jeg plutselig at det var noe å hente inni meg.

Etter å ha vært lærer i årevis bestemte han seg for å bli kunstner.

– Jeg måtte bli 35–40 år før jeg skjønte at jeg måtte begynne som kunstner, hvis ikke blir jeg umulig å ha med å gjøre som 60-åring. Og det tok jeg ikke sjansen på, ler Arntzen.

Som 46-åring hadde han sin første separatutstilling, og en kunstkritiker mente at noen av arbeidene hadde «fullkommen form».

– Jeg har tatt valg sent i livet som mange andre kanskje ikke hadde turt.

Først da han var 55 var den personlige tryggheten kommet på plass. Det var da han begynte å snakke.

Arntzen sier han er veldig i undring over sitt gudsliv.

– Det er nok de som vil si at jeg er en frafallen. Men det har jeg aldri vært, fordi da må du fornekte, og det har jeg aldri gjort.

Kristentroen hans har tiltatt med årene.

– Jeg blir mer og mer overbevist om at du blir frelst gjennom tro, ikke moral. Det holder ikke å gjøre gode handlinger. Tror du på Jesus eller tror du ikke, det er det som har noe å si. Og det er jo det vanskeligste, fordi da må vi oppgi oss selv. Det må skje noe innenfra, hvor man finner hvile i seg selv.

En byggende ånd

Tilbake i verkstedet viser Arntzen oss bildet han holder på med nå. Det er fullt av gull og sølv, og øverst: Guds øye.

– For at det skal bli regnet som Guds øye må det være en absolutt likesidet trekant.

Arntzen er nøyaktig.

– Det heter «Den som har øre, hør». Jeg håper at det skal virke som musikk, når det er ferdig. Om jeg får det til, vet jeg ikke.

Bildet er fullt av masse små biter aluminium og felt av bladgull som Arntzen sirlig har limt fast.

– Dette sier jo noe om meg som type: Jeg har ikke noen plan for hvor de ulike gullbitene eller aluminiumsbitene skal ligge. Jeg legger dem spontant.

Kunst må ha ånd ved seg, mener Arntzen.

Og det kan man jo si at all kunst har. Men er det en god, byggende ånd?

– Når jeg snakker om ånd tenker jeg selvfølgelig på Guds ånd. Men man skal være forsiktig med å si at man har den med i kunsten sin, det får andre avgjøre.

Arntzen mener det lages mye møl i kunsten i dag.

– Som kunstnere er vi nødt til å bore dypt. Jeg prøver å ikke ha fokus på meg selv. De dyktigste kunstnerne er gjerne de som ikke framhever seg selv.

Man må ikke være så skråsikker på at alt man gjør er godt, mener Arntzen. For sånn er det aldri.

– Vi mennesker bruker bare en brøkdel av oss selv. Jeg har prøvd å ta i bruk så mye som mulig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje