Anita og Sjur er sant igjen

Ei sølje på Gudbrandsdalens bringe. Slik beskrives fjellbygda Skåbu. Her tar Anita og Sjur imot med skillingsboller, kaffe og fortellingen om sitt brokete samliv. Deres første ekteskap varte i ti år og ga dem tre barn.

Velsignelsen

De har nettopp blitt besteforeldre for tredje gang, og barnebarna bor like ved. Første juli var hele flokken vitner til at mor og far – bestemor og bestefar – giftet seg i Skåbu kyrkje.
– Det sterkeste var da vi knelte. Da var det ikke bare Per Arne som la hendene på oss. Alle ungene holdt i oss. Vi opplevde at her er vi alle, og vi er sammen, forteller Anita.
Biskop Per Arne Dahl ville at Vårt Land skulle treffe dem. Han har kjent paret lenge og har fungert som en «Karsten giftekniv». Han vil gjerne spre fortellingen. I en kultur der det har handlet om å tie og tåle, vil paret nå både lytte og dele. De som i mange år knapt snakket til hverandre, har nå god trening i å lyttesnakke med hverandre.

Sommeren 84

For Anita var den to år eldre Sjur en av de store gutta.
– Var jeg det? Det var i så fall bare utapå, parerer han.
Hun var atten. De hadde vært på fest på Vinstra. Da kom han krabbende over i framsetet i bilen mellom henne og sjåføren. Det sjekketrikset ble dyrt. Selv i Skåbu blir man bøtelagt for slikt. Det var sommeren 1984.
– Faren min hadde kjøpt en ny Nissan King Cab med firehjulstrekk, og du syntes den var litt kul. Det ble litt småflørting og mye ragging den sommeren.
Hun ler ved tanken. De ler begge. Andre minner er bare vonde. Som at Anitas bror omkom i en motorsykkelulykke da hun var femten. Da Sjur kom inn i familien, ble han på noen måter en erstatning.
– Vi ble veldig tette med familien. I ettertid ser jeg at vi ble for tette, sier hun.

Heimføding

Sjur kom hjem fra teknikeren på Gjøvik uten eksamen. I militæret ble han i to dager. Han evnet ikke å flytte ut av bygda, sier han selv. Men Anita fikk det til med barnepleierutdanning og siden både hjelpeleier- og sykepleieutdanning. I dag er hun familieterapeut. Mens hennes konto har hatt månedlig påfyll, har han, som i manges øyne er en tusenkunstner, knapt klart å holde på en jobb. Et vikariat på kraftanlegget varte et år. Av en tilflyttet kunstner ble han inspirert til å lære seg å smi kniver. Ei tid var han på treskjæreavdelingen på bygdas navngjetne møbelfabrikk. Helt siden han var 12–13 har han spilt fele og var seinere med på å stifte Mukampen spelmannslag.
– Vi var veldig knyttet til bygda både du og jeg.
– Er ikke det drømmen for en bygd at et ungt par blir boende?
– Jo, for bygda så. For den som blir sittende fast, er det en hemsko. Jeg har vært den som blir gående i bygda si. I bunnen er det ei mørk historie om hendelser barn ikke bør bli utsatt for. Jeg har spurt meg i hvilken grad det har formet mitt selvbilde og påvirket min atferd, sier han.

---

Ekteparet

• Anita Bakken (52) er familieterapeut.
• Hun er for andre gang gift med Sjur Sande (54).
• Sammen har de tre barn og tre barnebarn.
• De er bosatt i Skåbu i Gudbrandsdalen.

---

Vi prata vel ikke om hvordan vi hadde det på innsida. Hva vi balet med

—   Sjur Sande (54)

Bygdeball

Første juli 1988 er bygda invitert i bryllupet til paret som da er 22 år og 24 år gamle. Etter vielsen drar hele følget inn i Sikkelsdalen til tre dagers feiring.
– Det var skikkelig, gammeldags bryllup med bunadkledd dans gjennom natta, husker hun med et smil.
Året etter ble datteren Ida Aasne født, og sønnene Torkild og Nils Hauk kom tre og fem år etter. I ti år levde de ut det som framstod som en rosa drøm. Ida Aasne ble første barnebarn i begge familier. De hadde mange venner rundt seg.
– Alt skulle være så bra. Og bra var det på en måte, men kanskje ikke hos deg og meg?
Hun vender seg mot ham.
– Vi prata vel ikke om hvordan vi hadde det på innsida. Hva vi balet med, sier han.
– Hva husker dere som de første signalene?
– Vi drev med hvert vårt, og valgte å være med venner i stedet for å være sammen vi to. Du drakk en del øl. Du spilte mye og var aktiv i festinga. Vi forsvant fra hverandre, sier hun.

Nådde bunnen

Den mørkeste kvelden beskriver han som om det var ei filmscene. Vakta som ambulansesjåfør var unnagjort. Han klarte ikke å kjøre de siste meterne hjem og valgte å snu.
– Jeg hadde kjent det kom sigende på disse ølkveldene. Jeg klarte ikke å kjøre inn grinda, og kjørte til den andre.
Så tett var utroskapet, at det fikk alt til å rase. De beskriver det som å bli revet i filler innenfra.
– Hva kommer opp i deg når du tenker tilbake?
Anita kjenner etter før hun finner ordene.
– Totalt kaos. Vi som var blitt passet på hele veien, var vant med at alt var så trygt. Da var det ingenting som var trygt lenger. Siden var det mange masker som måtte tas på. Sjur ble innlagt på grunn av depresjon. Utad la vi skylden på det.
En bekjent skjønte at Sjur var ille ute. Verre blir det ikke, mente Sjur. Jo, det blir mye verre, sa kjenningen. Etter hvert prøvde de å fikse bruddet. Lånte bøker om samlivsproblemer og skulle være proffe.
– Hvorfor ville du redde forholdet til en som hadde sviktet deg så grundig? For syns skyld?
– Ja, litt for syns skyld og fordi jeg fryktet det å bli aleine. Jeg så at dette ville jeg ikke klare.

---

Om hverandre

• Anita om Sjurs sterke sider:
  At han tør å være som han er og tør å si det som det er.
  Han tør å utfordre meg.
  Selv om det kan virke som han i en periode var uærlig, så er han likevel veldig ærlig.
  Han legger ikke skjul på hvem han er.
• Sjur om Anitas:
  Det er nok stayeregenskapene.
  Hun er hel ved.
  Hun er vakker.
  Ærlighet – jeg har ikke tatt henne i løgn.

---

Julekvelder

På Modum Bad fikk hele familien ei pause fra bygda. Her fikk barna vite det meste. Men ekteskapet stod ikke til å redde. Senere gjøv de på hverandre med hver sin advokat.
– Hvis du vil ha oppskriften på alt du kan gjøre galt, så er det bare å spørre oss, forteller hun.
I dag ser de kampen som et tegn på at de ikke klarte å gi slipp på hverandre.
– Det er kanskje bare myter, men vi er fjellfolk, og det er kanskje en destruktiv tråhet i oss som gjør at vi steller i stand et slikt vesen med advokater for å slåss om noe som ikke har noen verdi. Den kampen som lå i bunnen der handlet kanskje mer om andre ting enn hus og eiendom, antyder Sjur.
De snakker om tråder som binder dem sammen.
– Noen støttespillere i bygda ga motstand og utfordringer. Andre var støttende. Det var viktig med alle disse møtene og samtalene der håpet utkrystalliserte seg etter hvert. De tynne trådene som bandt vårt forhold sammen, og etterhvert ble spunnet videre på, er aldri kuttet helt av. Slik som med julekveldene, sier de begge.
Selv om hun sier det har kostet mange tårer, og han sier at ikke alle har vært like vellykket, kan de se tilbake på en ubrutt rekke med julefeiringer.
Han fikk seg en ny kjæreste i Oslo. Hun var i noen forhold. Men ikke noe som varte. Han begynte på tegneskole og kom etter hvert inn på Kunst- og håndverkskolen i Oslo. Han var pappa i helgene. Livene begynte å stabilisere seg for dem begge.
– Etter hvert kom du inn på kaffe når du var her med barna.
– Og du begynte å komme på besøk til meg.
Slik nærmet de seg hverandre gjennom et par år. Da de startet en kafé sammen, ga de både bygda og hverandre et signal. De var et par igjen. Barna var blitt store, og hun kunne følge egne drømmer hun hadde kjent på lenge.
– Du bakket meg på å ta sykepleien, husker hun.
– Hvordan reagerte barna da dere begynte å treffes igjen?
– Ida Aasne ble sint og lei seg. Hun var nok redd for et brudd igjen, tror Anita.

Hvis du vil ha oppskriften på alt du kan gjøre galt, så er det bare å spørre oss

—   Anita Bakken (52)

Gode og onde dager

Han kaller det en evig prosess det å være ærlig og tilkjennegi hvem du er overfor den andre til enhver tid. De kjenner hverandre virkelig på godt og ondt.
– Ingen kjenner meg så godt som han Sjur. Vi har jo også opplevd så mye vondt sammen. Ingen har sett meg så glad og så trist, sier hun
– Og kanskje ikke så sint heller? svarer han.
Som familieterapeut møter hun stadig seg selv i jobben.
– På et kurs nylig dukket det opp i meg at min tredje fødsel ikke var den vanskelige fødselen jeg hadde beskrevet den som. Nå skjønte jeg at jeg allerede da kjente at du var i ferd med å skli fra meg. Jeg skjulte det i fortellingen om at fødselen var smertefull. Der kunne jeg bare skrike ut. Slike ting kommer igjen nå, og nå kan vi prate om det. Det kjennes veldig godt, sier hun.

Stoppe opp

– Hva har dere lært som dere nå kan gi videre?
– Å stoppe opp og prate om hva det er jeg kjenner. Å prate om følelser høres så enkelt ut. Men en må stoppe opp. Og kjenne etter. Hva er dette? sier hun.
De har lært at tilgivelse ikke er noe man kan si, men noe man må gjøre slik at den andre kan kjenne det. Det er heller ikke et øyeblikk, men en prosess.
– Tilgivelsen er noe du kjenner mer og mer. Å love på tro og ære, men å gjøre det, sier han og kommer tilbake til et bilde han har brukt om manglende verktøy.
– I gamle dager hadde vi en trehøvel som en måtte være to for å dra – en okshøvel. Vi trenger slike verktøy for vårt eget maskineri. Vi må få en hel biltemabutikk for slike verktøy.
– Jeg kjenner på at det handler om å tørre. Når en går fra hverandre enten det er ved utroskap eller noe annet, så kjenner en det utrygt. Nå kjenner jeg at jeg kan være den jeg er og bli godtatt for den jeg er. I det ligger tilgivelsen. Det er i hvert fall det jeg trengte for at jeg kunne forstå deg og kjenne at nå er du her, sier Anita.
– Å kunne gå gjennom opplevelsene våre om igjen uten at det skal bli voldsomt, er viktig. Nå er vi ikke redd for det lenger, sier hun og holder blikket hans.