Der fromhet møter lovløshet

Nærmere én av tre unge ­kristiansandere går i en ­kristen menighet. I gatene utenfor finner vi et av ­landets tøffeste ungdomsmiljøer. Hvordan ble det slik?

Reportasje

Det er lørdag kveld i Kristian­sands nye storstue, pinse­menigheten Filadelfias­ hoved­kvarter Q42. Menighetens bygg på 23.000 kvadratmeter kostet omtrent 600 millioner kroner og rommer 68 leiligheter, Kristiansand Kongressenter, hotell med elleve rom, trivselssenter for eldre, restaurant, kaffebar, catering, TV- og radiostudio, medieavdeling og kontorer.

I kveld er det felles ungdomsmøte og hovedsalen er fylt til ­randen av tenåringer. Blinkende diskolys streifer­ over nærmere 1.400 forventningsfulle ­ansikter. Møtet starter med sangen «God of this city» mens bilder av Kristiansand ruller på storskjermen bak en gjeng dansende jenter på scenen. «Greater things have yet to come and greater things are still to be done in this city», synger Filadelfias lovsangsleder mens rytmene intensiveres.

Noen kvartaler nedenfor henger en gjeng ungdommer i krysset mellom kjøpesenteret Sandens, McDonalds, 7-Eleven og Deli de Luca. Dette ­beryktede krysset er mange Kristiansand-foreldres verste frykt. Her henger ungdommer helt ned til 13-årsalderen.

Tøffere miljø

Miljøet her har i stor grad preget mediebildet på Sørlandet de siste årene. «Ungdom slåss for hundrelapper, kjøper og selger rus i sentrum, vil ikke høre på foreldrene – og venner betyr alt», skrev Fædrelandsvennen på denne tiden i fjor.

Ungdomskriminaliteten i Kristiansand begynte plutselig å øke i 2015 etter en nedgang seks år tidligere. I 2015 var det 122 voldssaker i Agder, hvor personer under 18 år var enten mistenkt, siktet eller domfelt. I 2016 økte ­tallet til 207, og trenden fortsatte året etter.

I desember 2016 drepte en 15 år gammel gutt fra Kristiansand først 14 år gamle Jakob Abdullah Hassan, blant annet fordi han skyldte ham 600 kroner. Der­etter drepte han Tone Ilebekk, som kom for å hjelpe. Etter drapene, og den påfølg­ende voldsbølgen i 2017, fant politi og kommune ut at sårbare ungdommer på tvers av bydelene traff hverandre i sentrum. Mange av dem slet psykisk, strevde på skolen, og hadde ikke noen faste fritidsaktiviter, fortalte Fædrelandsvennen.

– Det er et tøffere miljø nå. Før stjal vi sykler. Nå er det å stjele­ en sykkel bare en liten dritt-ting, i forhold til ting jeg har gjort nå, som å sparke et menneske, sa en av ungdommene til ­avisen.

Foajeen på Q42 skal ifølge ­stedets egne hjemmesider gi deg «flyplass-følelsen» og det gjør den også lørdag kveld. Ungdommene har samlet seg i mindre gjenger og det myldrer av liv. I en av sofaene sitter det tre jenter. Jenny Fidje, Linnea Tveiten Brattlid og Sarah Berge går alle siste år på videregående. Til vanlig henger de her i Filadelfia, forteller de. Mens Fidje og Berge alltid har tenkt på seg selv som kristne, var det annerledes for Brattlid.

– Jeg flyttet til Flekkerøya fra Grimstad for fem år siden. Da var jeg ikke kristen, men alle gikk på møter og var kristne på Flekkerøya. Det var ikke så mye valg, sier hun og ler.

Alle tre jentene synes ungdomsmiljøet i Kristiansand er blitt tøffere de siste årene.

– Ja, vi merker det særlig godt nå som vi er russ. Det er mye rus, vold og slåssing, forteller Fidje.

Drikkekveld

Samtidig opplever de kristne ungdomslederne i byen at det kristne ungdomsmiljøet vokser kraftig.

– De siste fem-seks årene har det vært en slags stille vekkelse i Kristiansand. I 2016 samlet vi 650, i år er vi nærmere 1.400. På ukentlig basis når vi omtrent en tredjedel av byens ungdom, sier Lars Ivar Bratsberg.

Han er ungdomsrådgiver i Agder og Telemark bispedømme, og en av lederne i det felleskristne nettverket Ungdom Sammen for Byen (USB). USB startet i 2006 som et fellesskap for de kristne ungdomslederne i Kristiansand. Mange følte seg alene i arbeidet, ble utbrente og få ble i stillingene lenger enn to år. De trengte et sted å møtes for å gråte, be og snakke sammen, forteller ledergruppa i USB i dag.

De har samlet seg i restauranten til Q42 etter møtet. Bratsberg og Margot Tangen fra Den norske­ kirke, Stein Arve Graarud,ungdomspastor i Kristiansand Frikirke og Mats Sveindal, ungdoms­arbeider i Randesund misjonskirke.

– Så begynte vi å tenke på hva annet vi kunne gjøre sammen. 16. mai er den store drikkekvelden i Kristiansand. Mange ungdommer drikker altfor mye i veldig ung alder. Vi ville skape et rusfritt ­alternativ, og startet en samling for ungdommene i de ulike menighetene i byen. Etter hvert ble ­kirkene for små – da flyttet vi arrangementet hit til Q42, forteller Graarud.

USB fortsatte også med fagdagene sine, der de tar opp relevante temaer for ungdomsarbeiderne. Neste tema vil være ungdom som faller utenfor.

– Vi når jo egentlig bare den hvite middelklassen. Hvem er det som når dem som faller utenfor idretten,­ utenfor de organiserte­ tilbudene?­ For det gjør ikke vi menigheter i alle fall. Disse ungdommene opplever å være utenfor den vellykkede delen, og danner seg gjenger. Det er ikke mange­ som kommer fra Mc­Donalds og til oss, sier Graarud.

---

Ungdom Sammen for Byen

  • Felleskristent arbeid for ungdom i Kristiansand startet­ i 2006.
  • Det er nettverksbasert, og har faste samlinger både på ungdomslederplan og for alle ungdom.
  • Samlingene er vanligvis nyttårsaften, 16. og 17. mai og under Fellesmøtene i ­Kristiansand.
  • Har som overordnet mål å være en ressurs for byens kristne menigheter og for­eningers ungdomsarbeid.
  • Lederteamet består av ­ledere fra Filadelfia, Misjonskirken, Den norske kirke og Frikirken.

---

Filadelfia Kristiansand er den nest største menigheten i Norge og har i overkant av tusen medlemmer foruten barn. Lenge har menigheten satset hardt på lovsang og musikk. Hovedsalen i Q42 har 1.350 sitteplasser. Bygget ble åpnet i 2017, er på 23.000 kvadratmeter og kostet omkring 600 ­millioner kroner.

Vanskeligere på Sørlandet

Havnebyen Kristiansand er ikke alene om kriminalitetsutviklingen. Antall lovbrudd blant unge under 18 år økte med over 25 prosent i Oslo og Asker og Bærum fra 2017 til 2018. Men hvordan hardner ungdomskriminaliteten til midt i tjukkeste bibelbeltet?

Podkasten «Barnevernsbanden» fra P3 forteller om Nordens mest lovløse ungdommer som satte fyr på fromme Kristiansand i 2010. Her fortelles det om en gjeng barne­vernsungdommer som skal ha skapt den verste krimbølgen Sørlandet har sett.

Barnevernet fortsatte å samle utsatt ungdom på Sørlandet. En tredjedel av Norges barnevernsbarn som er på såkalt enetiltak er i dag plassert i ­Agder – et fylke med seks prosent av landets total­befolkning. Enetiltak betyr at ungdom bor alene på institusjon uten andre ungdommer. Tiltaket er blitt kraftig kritisert etter at en 15 år gammel jente rømte fra et slikt tiltak, og drepte en 17 år gammel jente på Sørlandssenteret i Kristiansand i 2017.

En av ungdommene i «Barnevernsbanden», Glenn, vokste opp på Tveit, en bydel øst i Kristiansand. Han syntes ungdommene rundt han var «litt for streite». Det får en til å lure: Kan den sørlandske­ gudsfryktigheten gjøre det litt vanskelig for ramp­ete barn? Er det sånn at enten er du lovlydig ­«englebarn» eller så er du utafor?

Ida Marie Høeg, religionssosiolog ved Universitetet i Agder, tror det ligger noe i nettopp det.

– Når man føler at man ikke passer inn i en ­menighet eller et kristent barne- og ungdomsarbeid, slik som mange på Sørlandet er en del av, er det ikke vanskelig å forstå at man kan føle seg annerledes. Det kan gjøre at de føler seg mye mer annerledes enn det de kanskje ville opplevd i andre deler av landet, sier hun.

Hun påpeker også det de kristne ungdomslederne­ selv innrømmer: At de ikke når særlig mange flere enn «sine egne».

– Det synes jeg er oppsiktsvekkende når man tenker på det rike ungdomstilbudet slik som Q42 og Filadelfia har. Likevel er det stort sett de mote­riktige ungdommene som kommer hit. For at ­menighetene skal lykkes med å nå de sårbare ungdommene forutsetter det at de har et ungdomsarbeid som ikke bare har plass til de ressurssterke.

---

Ungdomskriminalitet i Agder

  • I 2017 ble det registrert 274 voldssaker hvor personer under 18 år inngår som mistenkt, siktet eller domfelt. I
  • 2016 var dette tallet 207 og 122 i 2015. Det er mer enn en dobling på tre år.
  • I 2017 ble 642 personer under 18 år mistenkt, siktet eller domfelt for til sammen 1259 straffbare forhold. Antall narkotikasaker holder seg stabilt fra 2016, mens man ser en økning innen skadeverk og vold.
  • I 2017 ble det registrert 304 anmeldelser av sedelighetsforhold mot 280 saker i 2016, en økning på 8,6 prosent.
  • I 142 av disse sakene var fornærmede under 16 år ved gjerningstidspunktet. Av disse var fornærmede under 14 år i 99 saker.
  • I 2017 ble det bevilget 1 million kroner fra formannskapet til tiltak, i tillegg til midler fra Justisdepartementet og Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder til såkalte SNU-prosjekter.
  • I 2018 opplevde Agder imidlertid en nedgang i antall straffesaker første halvår (01.01 – 31.07) fra 277 i 2017 til 170 i 2018.

---

Smerteuttrykk

Menighetene i Kristiansand er ikke alene om denne utfordringen. I fjor høst skrev Vårt Land om doktorgraden til Bjørn Hallstein Holte, høgskolelektor ved VID vitenskapelige høyskole, om hva trossamfunnene på Søndre Nordstrand i Oslo gjør for de ungdommene som faller utenfor. Holte sine funn viste at «trossamfunn for ofte blir tillagt oppgaver som de ikke har forutsetning for å løse».

– De ungdommene som faller mest utenfor, ­faller også utenfor i kirka. Ungdomsarbeidet blir en utrygg setting for dem, hvor de ikke kan ­kodene. De føler seg allerede utenfor, og når de kommer til kirka, blir det som en dobbel avvisning, sa USB-leder og frikirkepastor Stein Arve Graarud i den forbindelse.

Han mener fortsatt det samme, men peker på at det også finnes vellykkede tilfeller slik som ­Kirkens Ungdomsprosjekt (KUP).

– Vi er tett på noen belastede ungdomsmiljøer i Kristiansand. Politiet og kommunen kontakter oss for at vi skal ta imot ungdom de er bekymret for, forteller Ingunn Lyngset Holme, daglig leder i KUP.

KUP er en organisasjon som startet på initiativ fra Kristiansand domprosti i 1991, og som er et diakonalt og sosialfaglig forebyggende arbeid for sårbare og utsatte unge i Kristiansand. Holme vet ikke om noe tilsvarende tilbud i Norge.

– Mange av de ungdommene som går i KUP har historier om vold, krenkelser, det å være redd og det å være utenfor. På KUP snakker vi ikke om problemungdom, men om smerteuttrykk. Smerten på innsiden har en tendens til å tyte ut, og for noen så tyter det ut i negativ atferd, sinne og handlinger på kanten av loven.

Hun sier noen av disse smerteuttrykkene gir seg utslag i kriminalstatistikken i byen, men først og fremst gjennom isolasjon, depresjon og selvskading.

– Vi gjør nok mye av det samme som trygge, kristne ungdomsmiljøer – bare at vi tar det ut av kirka. Vi driver ingen forkynnelse, men er tydelige på at vi er verdiforankret og at den forankringen ligger i kirka.

Hun er opptatt av å påpeke at ungdomskriminaliteten går i bølger, og sier tallene for 2018 nok vil vise en nedgang igjen. Det som bekymrer henne mest er den interne justisen og kontrollen i ungdomsmiljøene, som gjør at de ikke tør å si ifra til voksne.

– Kanskje er det lettere å falle ut her nede. Jeg tror nok ikke alltid kirka er så flink til å reflektere over hvordan vi oppleves fra utsiden, og som kirke så må vi ut. Det er masse bra ungdomsarbeid i Kristiansand, men for dem som ikke har den sosiale kapitalen til å klare seg der, er det mindre. Der trenger vi å utvikle bedre og flere tilbud med en viss fagkompetanse slik som KUP, forteller Holme.

Meningsfull fritid

Heller ikke de mange fritidsklubbene i Kristiansand trekker nødvendigvis til seg ungdommene som preger kriminalitetsstatistikken. Fire kilometer vest for byen ligger Tinnheia fritidsklubb. Et lite grendehus som har fungert som fritidssted for ungdom i bydelen siden 1976.

– Bitcheeeeees! Roper noen av guttene i det Vårt Lands utsendte­ kommer inn døra på klubben ­fredag kveld.

Det relativt lille huset består av mange forskjellige rom. Her er hjemmestudio, ­diskotek, fotostudio, «jamme»–rom, «chille»-rom og et rom for PlayStation – for å nevne noen. Bassen fra «Can’t touch this» som spilles inne i ­diskotekrommet runger i hele lokalet. Det lukter sjokoladekake, parfyme og svette i skjønn forening.

Rundt 20 ungdommer har fordelt seg i de ulike rommene. Fritidsleder Simen Høgdal Pedersen forteller at de pleier å være enda flere, men at det er første samling etter jul.

– Det er viktig at folk har noe godt og gøy å fylle tiden sin med, som samtidig er litt kult. Vi prøver å la ungdommen bestemme mest mulig selv, men vi har alltid vært et musikkhus. Jeg er opptatt av at det ikke bare er en plass å henge, men en plass for å utvikle seg og lære også, sier Pedersen.

Målsetningen for fritidsklubben er at det skal være så lav terskel som overhode mulig. Alle skal få komme hit og alle skal være like når de er her. Pedersen sier han ikke har merket mye til at ungdomsmiljøet i byen har hardnet til.

– Det er ganske få som står for veldig mange av sakene. Ungdommene som en helhet har det fint og vi har ikke hatt noen episoder her. Jeg vil gjerne­ at ungdommene skal bli så oppslukt i det å lage hip hop her at de ikke får tid til noe annet.

Fritidslederen har merket lite til den «stille vekkelsen» i Kristiansand, men forteller at de som et politisk og religiøst nøytralt tilbud prøver å unngå overlapp med menighetene i nærområdet.

– En meningsfull fritid er noe som alle egentlig har krav på, men som for mange kan være vanskelig å få til på grunn av faktorer som økonomi. Positiv aktivitet og en meningsfull fritid er en nøkkel for ungdom. Om de er her, i kirka eller på fotballtrening er ikke så nøye, så lenge det er noe fornuftig.

Kristen majoritetskultur

USB har felles­samlinger fire ganger i året. På nyttårsaften, under Fellesmøtene andre uka i januar, på kveldstid 16. mai og i borgertoget på 17. mai. Sistnevnte fikk særlig oppmerksomhet i fjor da en av dem som gikk under Human-Etisk Forbund (HEF) sin fane i toget opplevde å bli kastet vann på, ledd av og sunget kristne sanger etter. Religionssosiolog Ida Marie Høeg, kalte hendelsen «et uttrykk for at majoriteten angriper minoriteten»:

– Her skrumpet det store fellesskapet inn og ble majoritetens feiring. Majoriteten­ som på ingen måte har grunn til å føle seg truet. Her viser man avsky og forakt overfor en livssynsminoritet som generelt har hatt vanskelige vilkår på Sørlandet.

For mens det andre steder i landet kanskje kan oppleves som vanskelig å stå frem som kristen, forteller både Humanistisk Forbund og Human-Etisk Forbund at de må støtte ekstra opp om representantene sine på Sørlandet – fordi det der oppleves ekstra utfordrende å være ikke-troende.

Randesund misjonskirke regner med at de har en dekningsgrad på nesten 50 prosent på den nærmeste ungdomsskolen.­ Da blir dynamikken annerledes enn ­andre steder, påpeker ungdomsarbeider Sveindal.

– Vi får stor påvirkningsmulighet og det må vi være bevisste på. Vi håper at ungdommen som går hos oss påvirker skolemiljøet i positiv grad gjennom blant annet nestekjærlighet og inkludering, sier Sveindal.

– Hvor mye tenker dere over at dere fremstår som en majoritet, sånn som på 17. mai?

– I selve toget så har vi mest fokus på å komme oss gjennom og ikke kjøre på folk, svarer Bratsberg og ler før han legger til:

– Nei, vi tenker ikke så mye på det altså. Det er viktig for ungdommen å være mange sammen. Det bygger dem opp. Men vi pratet om at hvis det var noen av våre ungdommer som stod for ertingen, så skulle vi prate med dem om det.

Graarud legger til at de i Frikirka tok opp hendelsen i ungdomsmiljøet, og hadde et eget temamøte om hvordan man ­behandler folk som ikke tror på det samme­ som en.

Bibelbelte

I podkasten «Barnevernsbanden» blir Glenn som er på rømmen fra politiet spurt om hva slags råd han har til foreldre med barn som er i ferd med å falle utenfor.

– Ikke la dem vokse opp i Kristiansand, svarer sørlendingen kontant.

Det er nok ikke ledergruppa i USB enig i. De trives med at Sørlandet fortsatt har tilnavnet «bibelbeltet». Det er nettopp det de ønsker å være.

– Det å ha et bibelbelte er jo bra. Når jeg treffer andre som driver med ungdomsarbeid får jeg ofte høre: «Sånn får dere bare til på Sørlandet.» Da blir jeg frustrert. Hva er det for en greie? Vil de ikke at vi skal lykkes? Vil ikke de ha bedre ungdomsarbeid? Det er fullt mulig å få til pulserende ungdomsarbeid i hele landet, sier Bratsberg.

Han og de andre tror mye av veksten i det kristne ungdomsarbeidet handler om det tverrkirkelige samarbeidet. Frikirkeligheten har alltid stått sterkt i Kristiansand, men tidligere var det mer polariserte fronter mellom de ulike konfesjonene. Nå er ikke ungdommen lenger like trofaste, og går der de føler for.

Generelt opplever ungdomslederne at det er mer «stuerent» å være kristen.

– Selv for de som ikke tror er det blitt viktig. Det var en av ungdommene hos oss som skrev på bønnelappen: Jeg tror ikke på Gud, men verden er så fucka at jeg prøver meg likevel. Folk gir uttrykk for en søken etter noe større, sier Graarud.

Nye tider

Under kveldens ungdoms­møte avslutter ungdomspastoren fra ­Salem misjonskirke talen sin med å be ungdommene sitte stille og lytte til Bjørn Eidsvågs «Til alle tider», fremført av ­Filadelfias lovsangsleder. Like etterpå ber samme lovsangsleder ungdommene om å «løfte hendene hvis de tør, som en overgivelse til Jesus – men ikke noe press altså». En del ungdommer stikker ut når forbønnen starter, men de fleste blir igjen. De strekker hendene opp i lufta eller legger dem på hverandre. Noen blir stående litt anstrengt med armene i kors, tilsynelatende uten å vite helt hvor de ellers skal gjøre av dem.

Det er stort sett de moteriktige ungdommene som kommer til Filadelfia og Q42

—   Ida Marie Høeg, religionssosiolog

To av dem som er vant med lovsang er Johannes Strømberg (14) og Jonathan Bråthen (15) som har gått på den kristne privatskolen Oasen siden første klasse. De merker at det er forskjell på ungdommene som møtes på fellesmøtene.

– De fra Den norske kirke er veldig ­tradisjonelle. Det er mer liv i oss andre, sier Strømberg og ler litt.

Begge guttene har først og fremst kristne­ venner, og ingen av dem har merket noe til at ungdomskriminaliteten har økt de siste årene. Etter ti år på kristen privatskole begynner Bråthen neste år på en offentlig videregående skole. Der vil han mest sannsynlig møte nye og tøffere ungdomsmiljøer.

– Det blir spennende, men jeg tror jeg er klar for det nå.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje