Frans og fattigdommen

Hva får hippe unge voksne til å fordype seg i en helgen fra 1100-tallet?

Eksistens

På merkesteiner og lyktestolper langs pilegrimsveien til Assisi er det malt gule T-er – ikke ulikt turistforeningens røde her til lands. Men disse T-ene er tau, et kors formet som den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet. Symbolet skal ha vært kjært for Frans, og bæres i dag av medlemmer av fransiskanerordenen, blant andre kristne.

I høst gikk jeg selv denne veien, og før vi kom til Assisi, som tårnet i hvit mur oppe på et fjell som en annen himmelborg, møtte vi mange på alder med oss selv: mennesker mellom 20 og 35.

De fleste var ikke veldig religiøse, og de hadde i varierende grad interesse for helgenen som levde mellom 1182–1226, men de hadde alle en lengsel etter et liv i større enkelhet. Noen hadde sagt opp jobben. Enkelte hadde byttet ut smartphonen sin med en gammel Nokia fra 90-tallet. De var opptatte av ting som surdeig og gode sko, slik norske middelklassehipstere er det. Eller, var de opptatte av det på en litt annen måte?

Venner på Veitvet

Noen måneder senere befinner vi oss i en rekkehusleilighet på Veitvet, Oslo øst. Jeg har vært her før. I forkant av pilegrimsturen til Assisi tok min medvandrer og jeg kontakt med Tom André Herland, som vi visste kjente sin Frans. Nå har han invitert tilbake. Utenfor, i mørket, raser t-banen forbi, med opplyste vogner og lyden av hastighet, metall, motor. Inne er det rødbetsuppe på ovnen og noe rødt i glassene, også. Et knippe unge voksne er samlet – i all beskjedenhet en mandagskveld – for å lære om Frans av Assisi.

Illustratør og kunstner Tom André Håland, bedre kjent som Bon Tomme, og prest Johne Stødle fant hverandre i kjærligheten til Frans av Assisi. De to vennene begynte å invitere til «aftener», så langt har det vært åtte kvelder, med en fransiskansk tilnærming til henholdsvis glede, dyr, makt, natur, kunst. Nå er det desember, og vi skal fordype oss i temaet Frans og fattigdommen. «Advent er fastetid. Faste er måtehold. Måtehold er påminnelse om vårt forbruk. Vårt forbruk viser våre prioriteringer, vitner om våre liv, peker på vårt hjerte,» har Tomme skrevet på Facebook-arrangementet.

Dagens gjest er fransiskanermunk pater Hallvard fra klosteret i Larvik.

Et kall

Noen sitter på gulvet, andre i sofaen. En skål med sjokolade blir sendt rundt, og pater Hallvard innleder.

Munken forteller at han vokste opp i en katolsk familie i Bergen. Han fant seg ikke til rette der de bodde, på Hønefoss, og i 16–17 års alderen flyttet han til Bergen. Han opplevde å ha «en voldsom indre søken etter noe». I stua til tanta, der han bodde, kom han tilfeldigvis over en bok: Frans av Assisi – trubadur og helgen av Carl Fredrik Engelstad.

– Jeg ble så grepet av Frans av Assisi at jeg umiddelbart følte et kall til å følge i hans fotspor. Den første tanken som slo meg, var: Jeg vil bli som Frans.

Det ble et kall tilbake til kirken, og gav en retning som pater Hallvard har fulgt siden. Men selv som fransiskanermunk synes han det er vanskelig å snakke om fattigdom. Det er en dissonans mellom eksempelet Frans satte, og livet han selv lever.

– Men Frans var jo litt gal, sier han, og vi som sitter rundt ler.

Rom for tillit

Så tilnærmer pater Hallvard seg temaet fra en annen kant: det han kaller den eksistensielle fattigdommen.

– Som mennesker møter vi verden gjennom sansene. Vi lever i en prosess der vi hele tiden bearbeider det vi møter. Vi omdanner inntrykkene som kastes mot oss, og skaper slik noe nytt i verden. Dette er grunnlaget for kulturen, sier pater Hallvard før han legger til:

– Men allikevel erkjenner vi at, til syvende og sist, så er alt forgjengelig.

– Det går over. Vi skal alle dø, og vi tar ingenting med oss. Ingenting av det vi sanser eller skaper kan gi oss den tryggheten vi lengter etter.

Dette er den eksistensielle fattigdommen, utdyper pater Hallvard: Det finnes et rom i oss som er tomt. Men for oss som kristne, er det i dette rommet tilliten til Gud kan oppstå og vokse.

– Det er en fattigdom, ikke som mangel, ikke som noe negativt, men noe som er gitt oss.

Resultat av kjærlighet

I sitt liv har Frans av Assisi dette for øyet, det uhørte: At Gud selv har trådt inn i dette tomrommet. Ikke for å fylle det, men for å erfare det, forklarer Bror Haavard.
Slik viste Jesus oss hvordan vi kan ha tillit til Gud. Det grunnleggende motivet for å velge fattigdommen for Frans, var at Gud selv ble fattig. Det handlet om å følge Kristus. Fra krybben til korset.

– I klassisk dydsetikk– og dominikansk teologi vil man se fattigdom som et middel for å oppnå noe: for eksempel kjærlighet.

– Ikke at det er noe galt i det, legger han til med glimt i øyet til dominikanermunk, bror Haavar Simon Nilsen, som sitter i sofaen og lytter.

– Men for Frans var ikke fattigdommen så mye et middel, heller ikke et mål, men et resultat. I fransiskansk tradisjon er fattigdomsløftene et resultat av Guds kjærlighet til oss mennesker. Gud valgte å bli fattig, som oss, eksistensielt og materielt. Vårt kall er å svare på den kjærligheten, og elske hverandre slik han har elsket oss.

---

Pilgrimsveien til Assisi

  • Den nordlige pilegrimsruten gjennom Assisi er mulig å gå hele veien fra Firenze, gjennom Assisi, og videre til Roma.
  • I 2018 gikk omtrent 15. 000 mennesker veien mot Assisi. Det var en økning på 10 % fra året før.
  • Tall fra 2015 indikerer at den største andelen vandrere er menn mellom 30 og 60 år.
  • Av nasjonalitet, er det tyskerne som topper listen over pilegrimer, fulgt av franskmenn og polakker.
  • Tall som undersøker veksten blant unge vandrere blir først offentliggjort i februar i år.
  • KILDE: Statio Peregrinorum (Pilegrimskontoret) - Sacro Convento - Basilica di San Francesco di Assisi.

---

Bli fri

Samtalen i stua på Veitvet fortsetter. Noen påpeker farene ved å romantisere fattigdom. Andre vil snakke videre om hva den eksistensielle tomheten innebærer. En av de som sitter der, er forfatter, musiker og journalist Kristine Hovda. I sin bok Jeg lever ikke lenger selv, beskriver hun en form for kristendom som overstyrer en ung kvinnes evne til å lytte til seg selv.

I etterkant av kvelden på Veitvet, ringer jeg for å høre mer om hvorfor Hovda er interessert i Frans.

– Jeg kommer fra et miljø som har vært preget av fokus på egen åpenbaring og egne bibelstudier. Da kjennes det veldig godt å nærme seg noe helt annet, sier hun om det å stifte bekjentskap med Frans av Assisi og den kontemplative tradisjonen han står for.

– Er det noe i denne måten å snakke om fattigdom på, som også kan bli selvutslettende?

– Når jeg hører Frans' tanker om fattigdom, tenker jeg ikke at jeg kan copy-paste det inn i mitt liv. Han sto i en annen kontekst, der den katolske kirke var et maktsentrum. Det var viktig for ham å yte motstand og gi avkall på alt det.

Hovda sier at om man tolket Frans sitt radikale budskap inn i den frikirkelige tradisjonen hun vokste opp i, ville man kunne gå på en smell om man tok konsekvensene av hans lære til ytterpunktet. Det kunne føre til en selvoppofrelse som ikke er sunn, der det blir om å gjøre å ha så lite som mulig, og der det blir liten plass til en selv og egne behov.

– I den kristendomsforståelsen jeg vokste opp med, lærte vi det gode, gamle ordet «lovisk». Frans sin tanke om fattigdom, kan også bli loviskhet. Men svaret ligger kanskje i å bli fri, både fra behovet for å ha mye, og fra behovet for å mestre det å ikke ha noe.

Forenkling

En av grunnene til at Frans av Assisi sin popularitet er synlig, er antageligvis den sittende Pave Frans sin – i manges øyne – gode reklame for helgenen. Pavens mye omtalte klima-encyklika Laudato Si taler til en generasjon som opplever klimasituasjonen som sin tids store krise og utfordring.

Hovda tror også at Frans har appell inn i vår tid på grunn av enkelheten han representerer.

– Jeg tror det er sant at det er i fraværet av noe at man finner noe annet. Vi trenger stillhet, og vi trenger å lengte. Det er så mange inntrykk overalt, og jeg tror det fører til en åndelig fattigdom som ikke er av det gode, sier Hovda.

– Man risikerer å ikke kjenne hva som lever inni en selv, fordi så mye foregår i det ytre. Jeg vet ikke sikkert hva Frans mente, men jeg hører dette hos ham: et kall til å komme inn til seg selv, til stillhet. Man kan kalle det for fattigdom, men man kan også kalle det forenkling. Vi kan aldri få noen garanti for hva som er sant, annet i oss selv. Derfor må vi gå inn dit.

---

Frans av Assisi

  • (1182 – 1226)
  • Italiensk ordensgrunnlegger.
  • Vokste opp i Assisi.
  • Var sønn av en velstående tøyhandler ved navn Pietro Bernardone.
  • Tidlig på 1200-tallet hadde han en rekke åndelige erfaringer. Disse førte til et brudd med hans rike familie og tidligere livsstil.
  • Som følge av Frans forkynnelse grunnla Klara av Assisi den kvinnelige grenen av fransiskanerordenen, klarissene, som første kvinne i kirkehistorien til å utforme en klosterregel.

---

På veiene igjen

Størsteparten av de unge menneskene vi møtte på veien til Assisi, levde virkelig enkelt, og ofret en del underveis for å nå målet sitt. Et par vi passerte, tilbrakte annenhver natt ute, under åpen himmel, for å spare penger. De bar tungt. For dem var ikke enkelhet og sparsommelighet noe eksotisk de hadde lagt på vei for å få en smakebit av.

De fleste av oss som gikk, tok så ofte vi fikk muligheten imot gjestfriheten til nonne- eller munkeklostre langs ruta. Vi tok i mot råd, delte poser med nøtter, lot oss følge av lokalt kjente når vi hadde gått oss bort. En bonus ved det fransiskanske fattigdomsidealet er nemlig gleden ved å ta imot, så vel som å gi. Det er kanskje også en øvelse i tillit.

I fransiskansk tradisjon er fattigdomsløftene et resultat av Guds kjærlighet til oss mennesker.

—   Pater Hallvard

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens