«Jada, 
sånn driver vi og ­filosoferer oppi her»

Ryktene har løpt i forveien. Mannen som på 1980- og 90-tallet var general for Norges største misjonsorganisasjon med «Luther» i navnet, har begynt å snakke om jesuitten Ignatius av Loyola, keltere, klostre og tidebønn. Oppe i Øvre Bergegarda i Fluberg 500 meter over havet har Egil (70) og Solveig Grandhagen (72) kjøpt en gård med husmannsplass, masse skog og et kårhus der de tilbyr gratis opphold for den som ønsker seg noen dager med hvile, stillhet, bønn og samtaler hvis man vil.

Luksus

Fra vi tar av fra Randsfjorden opp mot gården, blir veien smalere, svingene flere og brøyte­kantene høyere. Framme på tunet starter Egil Grandhagen sin firehjulsdrevne bil og tar oss med opp til husmannsplassen Nordgardshågån, som de bruker som kapell. På veien forteller han om skiturer og trugeturer, og peker på jaktterrenget.

– Her er det både elg, rådyr, hjort, rev, hare og gaupe. Det er luksus, vet du, å se så mye flott, sier han.

Da gården var kjøpt, var det flere som stusset.

– Vi fikk mange negative reaksjoner til å begynne med. Folk syntes vi var halvgærne og vel så det, men det tok vi ikke så tungt.

Noen som ber

Vi går ut av bilen, og der er den: Stillheten. Den er så kompakt at det er merkbart. I dag er det også vindstille. Det er som å være inne i en snøhule. Ørene åpner seg.

– Det er mange som reagerer på stillheten, noen med småpanikk, og noen synes det er helt herlig. Vi synes det er herlig, sier Grandhagen.

På utsiden av husmannsplassen er det gravd vei bort til bålpannen, og døren inn er alltid åpen. Her kan den som vil, spise matpakken eller ha en stille stund.

– Her har det vært fattigdom og mye elendighet, det er helt sikkert, sier han.

På veggen ved alteret henger flere ikoner, malt av en syrisk kunstner som Grandhagen kom i kontakt med gjennom venner på Hamar. I midten henger et maleri av forkynneren Odd Dubland, der det står: «Ditt skuldbrev sletta. Kristus Rex».

Hver mandag er det kveldsbønn her inne. I sommerhalvåret kan det være en del som kommer, men om vinteren er det ikke mange, og det hender Solveig og Egil er de eneste som tar plass på de deilige skinnfellene som ligger på benkene langs veggene.

– Vi har en tanke om at det er godt for ei bygd at det er noen som ber, uansett, sier han.

Tungt ansvar

Over middagen vel inne i hovedhuset prøver vi å få Solveig og Egil til å fortelle hva som har ført dem hit. De snakker, men er nokså ordknappe når det kommer til hva som egentlig har endret seg siden han var den øverste lederen for Norsk Luthersk Misjonssamband, NLM.

– Jeg vet ikke om jeg har forandret meg så mye, men jeg har fått mer tid til ting jeg hadde lite tid til før, sier Egil.

---

Eksistens: Bolig iblant oss

• For noen vil valg av bolig forme hele tilværelsen. Vi har møtt noen av dem som skaper et hjem utenom det vanlige.
• I dag kan du lese om det ­pensjonerte ekteparet Solveig og Egil Grandhagen, som etter mange år i Norsk Luthersk Misjonssamband ­besluttet seg for å flytte ut på en skogsgård.
• Artikkelen er hentet fra ­magasinet Strek. Se mer info og tegn et gratis prøve­abonnement på strekmag.no.

---

Han tenker litt og utdyper.

– Nei, jeg tror ikke jeg har forandret meg så veldig, men jeg har fått bedre tid til å gjøre ting jeg har hatt sans for, som å ligge på plenen og slåss med bikkja og kjenne at livet er herlig. Og så har vi mer tid til å besøke folk. Vi er mye rundt på besøk.

– Og så har du fått mange interesser som folk ikke har ant at du var opptatt av, som å bygge, lage lister og holde på borti verkstedet, supplerer Solveig.

På gården har Grandhagen et lite sagbruk der han lager listverk etter gamle modeller fra Land, av treverk fra egen skog.

Reising

Han ga seg som generalsekretær i 2001, 53 år gammel. Da hadde han i 19 år vært øverste leder, og før det assisterende generalsekretær ­under forrige general, Birger Breivik.

– Hva gjorde at du sluttet?

– Nei, jeg merket på meg selv at nå er det nok. Jeg sendte oppsigelsen, og har ikke angret en dag på det.

Grandhagen hadde høy tillit i organisasjonen. Han kom fra en aktiv misjonssambandsfamilie, var utdannet teolog, hadde offisersutdannelse fra Forsvaret og en personlighet som ikke laget mye oppstyr, men som mange opplevde ledet organisasjonen klokt og stødig.

Det ble mye reising i perioder, kanskje særlig fordi de selv ikke hadde barn.

– Da tenkte vi at det var viktigere at de med barn og familie fikk bli mer hjemme i helgene, sier Solveig.

Det er mange som reagerer på stillheten, noen med småpanikk.

—   Egil Grandhagen

– Har dere tenkt mye på barn?

– I den fasen hvor det var naturlig at man skulle få det, tenkte man selvfølgelig på det. Da var det alltid mange som kommenterte det også, og spurte om vi var så egoistiske at vi ikke ville ha barn. Vi fikk en del sånne uforstandige spørsmål. Etter hvert lærte jeg meg til å møte det med å si: Har du bestandig fått det du har lyst på her i livet? Og da ble det som regel stille, sier hun.

Jesuittene

De østlige røttene til kristen­heten har interessert Egil Grandhagen de senere årene.

– Vi er vant til å tenke at det var Paulus­ som var den største misjonæren, og at han drev misjon mot Europa.

Men de ­syriske kristne gikk østover tidlig. Og på ett tidspunkt var det flere kristne øst for Damaskus enn vest for Damaskus, sier han.

For Grandhagen ble det avgjørende å se hvordan klostrene drev fram misjonen. De stod utenfor den etablerte kirkens struktur, og la vekt på at det åndelige livet med rytme og disiplin, kombinert med fysisk arbeid. Kirken i Øst etablerte en skole for å trene ledere, misjonærer og kirkeledere, og den handlet også om å leve et åndelig liv i praksis.

Spydspisser i den katolske kirkens ­misjon var jesuittene, og Grandhagen har også vært opptatt av grunnleggeren Ignatius av Loyola.

– Han har ikke noe godt ettermæle i luthersk tradisjon. Men han representerer en åndelighet som jeg har mye sans for.

– Hva tenker du på?

– Retreattradisjonen har hentet mye fra Ignatius, dette med stillhet. Han har jo skrevet en bok om åndelighet som vel er blant de mest leste i verdenslitteraturen, og der synes jeg det er mye fint å hente.

Grandhagen synes også de jesuittiske misjonærene er interessante.

– De som dro til Kina var jo topp ­utdannede folk fra Europa i matematikk og astronomi og lignende, og samtidig var de folk som levde et veldig regelmessig­ åndelig liv. En ser gode spor av disse  jesuittmisjonærene til Kina.

– Jesuittene er kjent for disiplin?

– Jada, det er én side. Det åndelige livet må ha en regelmessighet over seg hvis det skal vokse og gro. Det er noe av det vi prøver å modellere her, sier han.

OGSÅ I EKSISTENS: Tilbake til grenda

Tidebønn

Hos Solveig og Egil Grand­hagen starter dagen med at de hver for seg leser i Bibelen og ber. Ved middagen har de en andakt og ber. Om kvelden leser de tidebønn, uansett hvor trøtte de er, og selv om det har hendt at han har duppet av.

– Hva gjør det med dere å gjøre dette hver dag?

– Jeg vet ikke. Vi har ikke prøvd noe annet, sier Egil.

---

Solveig og Egil ­Grandhagen

• På en skogsgård i Øvre Bergegarda i Fluberg ved Randsfjorden i Søndre Land i Oppland, har Solveig og Egil Grandhagen bodd siden 2012.
• De er pensjonister, men tilbyr gratis opphold for den som vil ha noen dager til stillhet, hvile og eventuelt­ samtaler om livet og også det åndelige livet om man vil.
• Egil Grandhagen (70) var generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband fra 1982 til 2001. Årene ­etter jobbet han som lærer­ og pensumutvikler ved Fjellhaug internasjonale høg­skole. Han har teolog­utdannelse og offiserskole fra Forsvaret.
• Solveig Grandhagen (72) har jobbet som lærer og spesialpedagog i Kolbotn, og var også en periode ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband, der hun blant annet var redaktør for bladet Skole og Misjon.

---

En skal mestre alt, og det gjør ingen.

—   Solveig Grandhagen

I tillegg til å ha kveldsbønn en gang i uka, låner paret ut kårhuset gratis til mennesker som ønsker å ha en helg eller noen dager med stillhet og åndelig fordypning. Om de ønsker det, tilbyr Egil og Solveig samtaler.

Kårhuset har tre, maks fire sengeplasser. Noen som kommer, kjenner paret fra før. Andre har hørt om muligheten via andre.

– Det er ikke leir vi tenker, men at det kan være tid til ­refleksjon og stillhet. Da kan man ikke være for mange på én gang, sier Solveig.

Slitet

Det hender også at noen kommer fra området og ønsker en samtale. Etter at de flyttet hit, har Solveig og Egil fått kontakt med slektninger av menneskene som bodde på husmannsplassen­ i Nordgardshågån. De var kristne,­ pinsevenner. Etterkommerne ga de nye eierne to plater som hadde hengt på veggen der, med tekstene «Herren er min hyrde» og «Ha tro til Gud». Nå henger de på sine gamle plasser.

– Vi trodde vi var de første som ba oppi der. Men det var vi ikke. Er det ikke flott? sier Solveig.

– Har dere inntrykk av at folk er mer slitne enn for et par tiår siden?

– Ja, jeg tror det er mange som er slitne. Livet gjør dem slitne. Det er mange ungdommer som er slitne. Det er sånne enorme krav til å delta på fritida i tillegg til skole og studier og sånn, sier Egil.

– En skal mestre alt, og det gjør ikke noen, sier hun.

– Hva gjør folk slitne?

– Det tror jeg er veldig forskjellige ting. Konflikter gjør folk slitne. Det er forbausende mange som opplever at de ikke blir verdsatt på jobben, og det blir man sliten av i lengden. Noen har noe å slite med på hjemmebane som krever mye. Men jeg tror det er mange som har for mange ­aktiviteter. Selv barn og ungdom er slitne fordi foreldrene presser dem inn i idretter og musikkorps og alt mulig, og så blir det ikke tid til lek og bare å være til.

Leve langsomt

Egil sier etter hvert at han har jobbet litt med langsomheten og langsomhetens kultur.

– Jeg tenker at vi har behov for å stanse opp litt av og til, gå litt langsomt og ­reflektere over livene våre.

– Kanskje det kan være med og forandre­ slitenhet, antyder Solveig.

– Ja, for eksempel. Og av og til bare liksom være. Kjenne på livet, hvor godt det kan være, og hvor vondt det kan være. Kjenne etter, ikke bare tenke. Jada, sånn driver vi og filosoferer oppi snøhaugen her, sier Egil.

Han forteller at han også har fundert over stillheten, og legger merke til at folk må ha bråk rundt seg hele tiden. På Fjellhaug prøvde han å få ungdommene til å legge fra seg «disse høreklokkene».

– Hva sa de?

– De så omsorgsfullt på meg.

Inn med nåde, ut med svineri

Vekslingen mellom fysisk og åndelig praksis er også noe paret ønsker å leve i.

De går turer, på ski, på truger, på beina. De går ofte hver for seg. Da kan han holde litt høyere tempo om han vil. Solveig skal snart få operert den ene hofta.

– Da blir det større fart, tenker jeg, sier han.

– Nei, det blir på det samme, det er helt sikkert, sier hun.

Begge synes det er fint å gå, og da kan de be mens de går, etter gammel kristen tradisjon.

– Å puste inn Guds nåde og puste ut alt svineriet når du går, det er fint, sier Solveig.

Gå har de to alltid gjort. Egil sier at de også av og til tenker litt på livets fortredeligheter.

– Det kommer folk hit som bærer på smerte og har vonde­ erfaringer. Og vi har hatt og har våre diagnoser, vi også, sier han og forteller at han har en prostata­kreft med spredning til skjelettet.

– En gjør seg noen tanker i forbindelse med det.

Han sier at legene har kreften under kontroll her og nå. Kona synes han er frisk­ere enn før.

– Egil hadde hjerteflimmer og det forsterket seg en periode til det forsvant da han fikk en operasjon i fjor. Fjorten ­dager etter fikk vi vite at han hadde denne prostatakreften. Du har vært helt anner­ledes sprek nå enn alle de årene du holdt på med det hjerteflimmeret. Det var ­virkelig hemmende.

Det vi har

Det er tid for å gå opp i Nordgardshågån. Rutinen er enkel: Egil går opp dit kvart over sju for å fyre. Hun kommer etter en halvtime senere. Og klokka halv ni starter tidebønnen.

I den litt rå lufta begynner han med å tenne noen fyrstikker. Det kommer lys i stearinlysene på alteret og langs vegger. Lukten av parafin kjennes fra en av lampene på veggen. I det ene hjørnet er gassovnen i sving.

Ute på husmannskjøkkenet skal komfyren snart gløde og varme.­

Egil forteller at han skal holde en bibel­uke snart og derfor har tenkt mye på Efeser­brevet.

– Det er et utrolig innholdsrikt skrift. Det sier mye om det vi har i Kristus, ikke hva vi skal streve etter å få. Det er godt å få gi til folk, sier han.

– Det er vel lett å havne der at man strever etter å få?

– Ja, mange driver med det. Så sier Efeserbrevet videre noe om den universelle kristne kirke som er én i Kristus. Jøder og hedninger som er kommet til tro, tilhører dette universelle legemet. Det er et flott perspektiv og kanskje en påminnelse om at vi av og til kan senke skuldrene litt i møte med skillelinjer mellom kirker og samfunn. Vi er kanskje blitt litt mer økumeniske etter at vi kom hit. Vi vet hvor vi har vårt eget ståsted, men vi har et veldig godt forhold til folk i andre sammenhenger.

– Har du kjent deg sliten?

– Det har jeg vært, absolutt. Men jeg har vært heldig og hatt god helse, og så har jeg hatt muligheter for å ta meg inn igjen.

– Hvor slapper du best av?

– Det må være her på gården, og på tur.

– Er det avslapping å holde på med snømåking, treverk og lister?

– Ja, og så bålpannekos med Solveig og tur oppe i skogen. Vi har laget en gapahuk oppi her som er mye besøkt, og som vi bruker selv også en del. Vi tenner bål, koker kaffe og varmer fleskeskiver. Det er livet, vet du.

Grandhagen må se til den vedfyrte komfyren.

– Ja, nå gløder det her. Oioi, sier han.

Å puste inn Guds nåde og puste ut alt svineriet når du går, det er fint.

—   Solveig Grandhagen