Javed bestilte en Bibel på farsi. Nå har konvertitten permanent oppholdstillatelse

Javed Naimi fikk et nytt land, et nytt språk og en ny tro. Men da han satt på Trandum for å sendes tilbake til Afghanistan var han ikke redd for å miste noe av det.

Reportasje

På togstasjonen i Egersund venter Javed Naimi på oss. Han har på seg en tynn boblejakke. Selv om det er strålende sol, blåser det en kald vind gjennom Egersund, over de furukledde knausene, sjøen og inn i de små smugene med gamle hus malt i lyse farger og blomster i bedene. Dagen før snødde det.

– Jeg er ikke så glad i å snakke. Jeg er ganske stille, sier han når vi er på vei inn i et av disse husene.

– Men du kan kanskje gjette deg litt fram, legger han til og smiler.
Vi innser kanskje allerede da at vi snakker med et menneske om identitet som ikke har identiteten sin særlig forankret i ytre ting. Kanskje ikke i ordene sine heller, ordene vi tar til oss for å beskrive oss selv, historien vår og livet her og nå.

En trosbekjennelse

Opp trappen med et gulvteppe som må være fra 80-tallet etter paletten å dømme, og lyserosa tapet på veggene, til øverste etasje, kommer vi inn i Javeds leilighet.

– Du må være sulten, sier han.

– Jeg har laget mat.

Først drikker vi kaffe. I den lyse stua henger korsstings bilder av idylliske landskap som ligner Egersund. På veggen ved siden av inngangsdøra henger den kristne trosbekjennelsen, skrevet i Times New Roman og printet ut på et A4 ark.

– Jeg er ikke så glad i å beskrive ting, sier Javed.

– Jeg liker bedre å lære noe nytt.

Troens forsvarer

En uke tidligere er vi i Oslo. Utsikten i åttende etasje på hotellet der han bor i Rosenkrantzgate, får alltid advokat Jostein Løken til å stoppe opp. Vi ser kjente bygninger: det gamle nasjonalmuseet, slottet, men fra en litt annen vinkel. Han har nettopp vært på tinghuset, som advokat i en annen sak enn den vi skal snakke med ham om.

De siste årene har Løken møtt en rekke unge afghanere og iranere som har hatt «drømmesyn». I drømme har de møtt en lysende skikkelse de har gjenkjent som Jesus. Han har hørt historier om dramatiske reiser og trygge mottagelser i trosfelleskap i Norge, og opplevd det som urettferdighet i systemet når historiene ikke har blitt trodd.

Løken var Javed sin advokat da han satt innesperret på Trandum mot slutten av 2017.

– Derfra er det ikke mange som får reise. Det er ikke uvanlig å si at det er én vei ut av Trandum, og det er med fly ut av Norge, sier Løken.

Lese og tenke

– Jeg har ikke lyst til å gripe inn i fortiden, sier Javed.

– Men jeg er nysgjerrig på nye ting. Å lære er viktig for meg. Om naturen, om Gud, om livet. Jeg lærer mye om Gud.

Når han leser i Bibelen, leser han ikke et kapittel, eller flere sider. Han leser ett vers.

– Det er nok for meg. Jeg må tenke. Tenke over hva det betyr for meg i dag.

– Har du alltid vært nysgjerrig?

– Siden jeg var veldig ung. Derfor ble jeg kastet ut av moskeen!

Da han var barn i Afghanistan gikk de til moskeen omtrent som vi går til barnehagen. Javed stilte mange spørsmål som det ikke var rom for.

– Man må tenke. Det handler om evig liv. Man må tenke. Hvor går jeg? Hva er Gud? Du trenger ikke gjøre noe annet: Lese litt, tenke mye.

---

Eksistens: identitet

  • Hva gjør det med oss når vi ikke vet hvem vi er? Blir vi noen gang ferdige med å finne det ut?
  • I denne artikkelen møter vi Javed Naimi, som fikk et nytt land, et nytt språk og en ny tro.

---

Sauer og Youtube

Da Javed kom til Norge, bodde han på et asylmottak i Narvik. Han fikk arbeidstillatelse, men ikke oppholdstillatelse. I sju år jobbet han i Nordland, med flisarbeid.

– Jeg mistet mammaen min. Hun fikk hjerneblødning, og døde med en gang. Det var vondt for meg. Jeg kunne ikke reise, jeg kunne ikke gjøre noen ting. Jeg var alene her i Norge. Livet mitt var jobb, sove, jobb, sove.

I helgene drakk han alkohol, men det fikk ham bare til å føle seg enda dårligere. Javed ble deprimert, og han tenkte mye på døden. Alle skal dø, og hva innebærer det? Hvor blir vi av?

Javed har alltid likt å se dokumentarer, og en dag kom han over en menighet som la ut videoer på hans eget språk, farsi. De snakket om frelse og om kjærlighet. Om at vi ikke er alene. Om tilgivelse.

Javed fortsatte å se nye episoder. I en av videoene snakket presten om evangeliet etter Lukas kapittel 15. Om sauer.

– Når gjeteren mister én av hundre sauer, leter han etter den ene. Og det blir fest, gjenforteller Javed.

Den kvelden tenkte Javed at kanskje han kunne frelses. Han gikk ikke i noen menighet i Nordland. Men han fortsatte å se talene fra menigheten på Youtube. Han bestilte en Bibel på farsi, og begynte å lese.

– Jeg visste ikke at dåp også var viktig. Jeg trodde det var tradisjon, og jeg ville ikke blande Gud med kultur og tradisjon. Men etter hvert forstod jeg at Jesus også ble døpt. At det har med å miste seg selv og få et nytt liv å gjøre.

Oslo

Selv om han hadde ventet lenge, og var så sliten av ventingen at han tenkte på å gi opp og forlate landet, flyttet Javed til Oslo og ble døpt i Den amerikanske kirken i hovedstaden. Han hadde også sendt en e-post til Storsalen menigheten og ble aktiv der. Natten før dåpen hadde Javed en fin drøm. Han var på et vakkert sted, med masse forskjellige blomster og en stor, blå himmel. Han våknet, drakk kaffen sin og tenkte at ja, Gud kan få meg.

– Nå føler jeg meg ikke ensom. Jeg vet hvor jeg skal. Jeg er ikke redd for å dø.

– Gjør det å be at du også blir bedre kjent med deg selv?

– Jeg blir kjent med Gud. Jeg føler at jeg kjenner Gud.

Politi på treningsstudio

Avslaget på Javeds søknad om opphold – som hadde vært inne til behandling i årevis – kom ikke fram. Han fikk ingen beskjed før politiet plutselig oppsøkte ham på treningssenteret og tok ham med seg.

– Hva følte du da du kom til Trandum?

– Jeg følte ingenting. Det var ute av mine hender. Dette var ikke mitt land. «Dere får bestemme,» tenkte jeg.

– Men var du redd for hva det ville innebære å bli sendt tilbake?

– Jeg var ikke så veldig redd, fordi jeg tenkte at Gud visste. At hans vilje ville skje. Man må bare stole på Gud.

Lotteri

Jostein Løken har bistått i massevis av saker som ligner Javed sin. Han mener at trenden har snudd, og at det i dag er færre som ikke blir trodd på sin nye tro.

– Er du ofte i tvil om troverdigheten i de historiene du hører?

– Det er det ikke min oppgave å mene noe om. Jeg dokumenterer sakene, og sørger for å føre beviser for å opplyse mine klienters saker best mulig for dem som avgjør sakene.

– Men jeg føler at det er litt lotteri. Noen ganger merker en at her har du å gjøre med dommere som saken ikke vil gjøre noe inntrykk på. Andre ganger ser du at de er veldig lydhøre, at de noterer og engasjerer seg. Rettspraksis spriker, og disse sakene er ofte veldig personavhengig. Det er bingo, hvem du har som medlemmer i Utlendingsnemnda og hvem du har i domstolen. Jeg kan ofte føle det på meg, og etter en stund fornemme utfallet. Du ser det i blikkene til folk.

---

UDI og UNE

  • Utlendingsdirektoratet (UDI) er et direktorat under Justis- og beredskapsdepartementet.
    UDI har ansvar for behandling av søknader på oppholdstillatelse, statsborgerskap, visum og reisedokumenter, samt asyl og drift av asylmottak. De fatter også vedtak om utvisning.
  • Utlendingsnemnda (UNE) er en nemnd, fungerende som en domstol, og behandler klager UDIs vedtak. UNE er også underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.

---

Jeg følte ingenting. Det var ute av mine hender. Dette var ikke mitt land. «Dere får bestemme,» tenkte jeg.

—   Javed Naimi

Fenomenale konsekvenser

En vanlig kritikk mot de konverterende som søker opphold i Norge, er at de ikke har reflektert over konsekvensene, ulempene. Løken mener det er motsatt:

– Det er jo fantastisk for dem som konverterer. Du blir medlem av en familie som gir deg omsorg og får noe å tro på.

Mange av de som har konvertert, var ikke religiøse. Kanskje har de gått på koranskole, en erfaring som ikke nødvendigvis har vært positiv, slik disse unge mennene forklarer.

– De kaller seg ofte kulturelle muslimer, men ikke hatt noen tro «i hjertet». Så møter du en menighet, et felleskap, og i tillegg får du en gudstro. Og så får du høre at de ikke har reflektert over konsekvensene? Konsekvensene opplever de som fenomenale, og de får et mye bedre liv.

– Har du inntrykk av at mange holder seg aktive i menighetslivet videre?

– Det er også et motargument man ofte møter: at «med en gang de har fått opphold, så går de tilbake til moskeen». Så har jeg spurt kristne menigheter om det er riktig, og de sier at det er bare tøys. Jeg vet at noen av disse nå jobber for å påvise at disse påstandene er feilaktige.

Normalt å miste

I Egersund dekker Javed på bordet, og plasserer et helt brett med Biryani foran oss. Stekt ris med lam, kikerter og tomater.

– Hvordan har det påvirket deg å bli kristen? Er du den samme personen?

– Før tenkte jeg veldig negativt. Nå føler jeg meg nær Gud, og har håp, selv om jeg ikke er perfekt. Det kan jeg ikke være. Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv, jeg kan bare be.

Han har nesten ikke kontakt med familien sin. Søsteren får ikke lov til å snakke med ham av mannen sin, etter at Javed skiftet tro. Det har med ære å gjøre.

– Gud sier at dere må miste alt, og følge meg. Det er normalt å bli såret av andre mennesker. Det er helt normalt.

Hvem vi er

Nå tar Javed videregående skole ved siden av å gå på norskkurs. I samfunnsfag har det også handlet om identitet, og her kommer kanskje et typisk norsk syn på hva identitet er for noe til syne.

– I samfunnsfagboka står det at hver enkelt har en egen identitet: Du er unik. Du har et navn, Javed, for eksempel, du har denne jobben. Vi diskuterte det, og jeg sa at nei, det er ikke min identitet, det er jobben min. Identiteten min er at jeg er et menneske som Gud har skapt. Altså er jeg av Gud og går tilbake til Gud. I dag har jeg denne jobben, i morgen mister jeg den. Selvfølgelig må du jobbe og tjene penger. Selvfølgelig må du ta vare på familien din. Men Gud er det første.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje