Vi tar liv

Mange hundre norske soldater har tatt liv i Afghanistan. De færreste av dem synes det har vært vanskelig.

Reportasje

Det er natt i Afghanistan. Ronny Kristoffersen er alene på streifvakt. Sammen med laget sitt skal han beskytte en landsby mot et mulig Taliban-angrep.

Laget har etablert seg i skråning. Kristoffersen går mot en høyde som gir utsikt over landsbyen. Plutselig ser han tre personer som beveger seg mot ham, kanskje bare ti meter unna. Han roper «dresh», stopp på afghansk, men de kommer likevel nærmere. Så kommer kulene.

Ett av de første skuddene treffer Kristoffersen i skulderen. Liggende begynner han å skyte mot de tre skikkelsene. En av dem faller, de to andre forsvinner bort fra synsfeltet. Kulene hyler igjen rundt ham, men denne gangen kommer de fra en annen kant. Fem Taliban-soldater skyter mot ham fra omtrent åtti meter.

Han hylstrer pistolen, griper riflen og sikter mot laserpunktene som vises i nattoptikken.

– Jeg klarte å skyte på dem. Jeg så at jeg traff. Så måtte jeg trekke meg vekk. Jeg var skadet, og blødde mye.

Skuddene har vekket resten av Kristoffersens lag, som kommer ham til unnsetning og behandler skuddskaden i skulderen.

– Jeg trodde jeg kom til å dø. Men jeg fokuserte på arbeidsoppgavene mine for å øke sjansen til å overleve, forteller han.

Han er sikker på at i alle fall to av mennene døde som følge av skuddene han fyrte av.

– Jeg handlet på instinkt og drill. Det var meg eller dem. Det finnes ingen andreplass i krig, og jeg handlet i selvforsvar, sier Kristoffersen.

Da de norske soldatene begynte å vende hjemover for en del år siden, var det et spørsmål feltprest Gudmund Waaler gjerne ville stille dem: Hvordan føles det å ta livet av et annet menneske?

Utfordrende

Waaler ble nylig ble innsatt som domprost i Bergen, men har jobbet som prest i Sjøforsvaret og på Sjøkrigsskolen i en årrekke.

De siste årene har han forsket på norske og svenske soldaters opplevelser med å ta liv i en krigssituasjon. Resultatet ble boken Voldsbruk og livsfare, utgitt for noen uker siden på Cappelen Damm.

Siden 2001 har Norge sendt omlag 9000 soldater til krigen i Afghanistan. I dag er det et par dusin spesialstyrke-soldater igjen.

Kristoffersen var ikke alene om å drepe. I Afghanistan-undersøkelsen fra 2012 oppga 578 av de 4053 veteranene som svarte at de var sikre på at de hadde tatt liv. Men hvordan har de det i dag?

En av de mer overraskende konklusjonene Waaler og hans svenske medforfattere Gerry Larsson og Sofia Nilsson trekker, er at soldatene ikke synes det er vanskelig å ta liv i en krigssituasjon.

– Dette er helt vanlige nordmenn som har vokst opp i den norske enhetskulturen. De forventet at det skulle være vanskelig å drepe. Men det var det ikke, og det overrasket dem, forteller Waaler.

a

Men første gang du trykker inn avtrekkeren på maskingeværet for å drepe, gjør det vondt.

I Voldsbruk og livsfare beskriver skarpskytteren «Cato» det første dødelige skuddet som «den store bøygen».

Ved det andre skuddet, derimot, er det som om noe løsner.

«Når jeg bare en time senere skjøt på folk på nytt igjen, så var jeg mye mer fokusert på hvor det skuddet jeg hadde skutt gikk hen», forteller Cato.

Av de 28 soldatene som er intervjuet i boken, er det noen som forteller at det ga dem en positiv følelse å drepe:

«Det var som å miste jomfrudommen en gang i tiden. Det var veldig surrealistisk å se at noen bare klappet sammen. Og du har gjort det, og du vet at du har drept en person. Det var veldig spesielt. Det ble en rus, en positiv rus, en følte seg veldig vel. Men etter hvert så kom det tanker om ja, herregud, hva har jeg gjort nå? Kommer det her til å prege meg resten av livet? Men, nei, det var i det hele tatt veldig uproblematisk», forteller Cato.

Alfa-saken

Høsten 2010 landet det nyoppstartede magasinet Alfa på feltprest Nils Terje Lundes skrivebord i den norske leiren i Mazar-e-Sharif, nord i Afghanistan. Ved siden av en ytterst lite påkledd Triana Iglesias fortalte «Norges tøffeste krigere» om hvordan «det å være i kamp er verdt de tre månedene uten puling. Det høres kanskje teit ut, men det er bedre enn å knulle. Når man er på slagmarken er det deg eller fienden».

Til alt overmål uttalte en av lederne for styrkene i Afghanistan seg:

– Jeg har disponert styrkene mine med den hensikt å drepe, og det har vi hatt suksess med. Jeg reflekterer ikke noe videre over det å ha tatt livet fra noen. De har selv valgt å komme på slagmarken med den intensjonen å drepe oss, så da er vi vel like gode. Vi er to parter i en krig, uttalte han.

Saken skapte mye debatt i den norske offentligheten, og utallige krisemøter i Forsvarets toppledelse.

– Dette er holdninger til å ta liv, til hevn og til menneskeverd som jeg overhodet ikke kan stille meg bak. Slike holdninger er vi nødt til å ta grep for å hindre, uttalte daværende generalinspektør for Hæren, generalmajor Per Sverre Opedal, til VG.

Mens norske medier rant over av sinte leserbrev og debattinnlegg, var det Nils Terje Lundes oppgave som feltprest å diskutere Alfa-saken med de norske soldatene som faktisk befant seg i Afghanistan.

Feltpresten arrangerte allmøter og undervisning om etikk og språkbruk i teltleiren i Mazar-e-Sharif.

Selv har han aldri hørt den typen språk som brukes i artikkelen i Alfa.

– Kanskje man skjerper seg litt når presten er der?

– Det er mulig, det. Men min vurdering er at det ikke oppsto usunne subkulturer i de norske styrkene i Afghanistan. Denne typen språkbruk kan oppstå i slike situasjoner, men vi skal være varsomme med å koble språket til dårlig etikk.

Lunde forteller om filmvisninger av den danske krigsdokumentaren Armadillo, som følger danske soldater ute i felten, etterfulgt av diskusjoner om etikk.

– Jeg synes det i en viss forstand kan være forståelig at unge soldater bruker ord knyttet til sex for å beskrive hvordan det føles å drepe. De prøver å sette ord på det mest skjellsettende de har opplevd. Samtidig er det veldig forståelig at den typen språkbruk oppfattes som svært problematisk i en norsk sammenheng, sier han.

Vanlige folk

Hvordan kan norske soldater forklare hvordan det er å ta liv når de kommer tilbake til et fredelig Norge?

I dag er Ronny Kristoffersen bosatt i Harstad og leder for Kystjegerkommandoen.

For ham er det viktig å formidle at de norske soldatene ikke lar følelsene styre dem.

– Det var det som var problemet med saken i Alfa. Det hørtes mye verre ut enn det egentlig er. Norske soldater er reflekterte, og handler ikke ut i fra hva de føler. I Alfa-saken fremsto det nærmest som vi drepte folk i affekt, sier han.

Han mener de norske soldatene først og fremst er fokusert på å løse arbeidsoppgavene de har fått.

– Og i et militært yrke kan det bety at vi må ta livet av en fiende. Men vi klarer å løse arbeidsoppgavene basert på oppdragene våre, ikke på følelser.

– Jeg synes det i en viss forstand kan være forståelig at unge soldater bruker ord knyttet til sex for å beskrive hvordan det føles å drepe. De prøver å sette ord på det mest skjellsettende de har opplevd.

—   Nils Terje Lunde

I media, og ikke minst i utallige spenningsfilmer og TV-serier, beskrives ofte profesjonelle soldater som forskjellige fra «oss» når de kommer hjem etter endt tjeneste. De er alkoholiserte, ødelagte og tragiske figurer som ikke ser forskjell på venn og fiende. Tenk bare på NRKs Nobel, der noe av det første Aksel Hennies spesialsoldat-rollefigur gjør på norsk jord er å drepe en mann i et parkeringshus.

Slik er ikke norske og svenske Afghanistan-soldater, ifølge Gudmund Waaler og hans svenske kollegers forskning. Ingen av de 28 soldatene de har intervjuet har utviklet post traumatisk stress-lidelse. Mange av soldatene har måttet bruke tid og krefter på å bearbeide følelser og reaksjoner i kamp. Det sterke samholdet, kombinert med samtaler og oppfølging i formelle og uformelle grupper, ser ut til å bidra til at de likevel klarer seg godt etter endt tjeneste.

– Soldatene som sendes til Afghanistan er håndplukkede, men de blir ikke valgt ut fordi de er de mest aggressive, for eksempel. De er friske og oppegående A4-nordmenn, sier Waaler.
Han mener soldatene reagerer slik alle mennesker ville ha gjort i en lignende situasjon.

– For meg er dette både antropologi og teologi. Som prest i Den norske kirke får jeg lyst til å si at Luther hadde rett: Vi har det i oss å drepe. Mennesket er født med potensial i begge retninger, til å gjøre godt og til å gjøre ondt.

Trenger skandinaver

Funnene i Waalers undersøkelse strider imidlertid med det som har vært en vedtatt sannhet i amerikansk forskning. Den innflytelsesrike psykologen Dave Grossman ­hevder at mennesket er født med en iboende motstand mot å ta liv, og at dette instinktet må brytes ned i soldatopplæringen.

– Det har ført til at man i USA plukker ut ­soldater i ung alder, utsetter dem for gruppepress, autoriteter og sterke rollefigurer. Man arbeider strategisk for at de skal lære å koble ut moralske reaksjoner. En slik opplæring kan nok føre til at soldatene bruker mer vold enn det situasjonen krever, mener Waaler.

I intervjuene han har gjort med norske soldater, har han ikke fått inntrykk av at de har vært mer aggressive enn nødvendig.

– Tvert imot. Jeg er kritisk til krigen i Afghani­stan,­ men har fått dyp respekt for hvordan de ­norske soldatene kjemper. De tar ingen snarveier.

Delvis nådd

«Målet er bare delvis nådd», står det i rapporten til det regjeringsoppnevnte Afghanistan-utvalget fra 2016. Operasjonen nådde ikke målet om «å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat». Å hindre at Afghanistan «igjen ble et arnested for internasjonal terror» blir ansett som delvis nådd.

Målet om «å være en god alliert», fikk derimot svært høy måloppnåelse:

«Innsatsen i Afghanistan bidro til å opprettholde Norges tradisjonelt gode forhold til USA og til å sikre den transatlantiske alliansen», konkluderer utvalget.

---

Krigen i Afghanistan

  • Angrepet på Tvillingtårn­ene 11. september 2001 er bakgrunnen for krigen i ­Afghanistan.
  • Taliban-regimet i Afghanistan­ hadde siden 1996 huset al-Qaida og ­Osama bin Laden.
  • I oktober startet den USA-ledede gjengjeldelseskrigen mot Taliban og al-Qaida, med støtte fra allierte i og utenfor NATO.
  • Norge ble raskt en del av Afghanistan-operasjonen, først og fremst gjennom den fredsbevarende internasjonale kollasjonen ISAF.
  • Omlag 9.000 norske ­soldater har tjenestegjort i Afghanistan siden 2001. Ti soldater har omkommet.
  • På det meste hadde NATO-landene 150.000 soldater i landet.

---

Over 100.000 afghanere ble drept i Afghanistan-krigen. Ti norske soldater ble drept. Hva var det egentlig de døde og drepte for?

Konflikten i Afghanistan er langt fra over. Den har tvert imot intensivert seg etter at de vestlige styrkene trakk seg ut. Taliban og IS trapper opp angrepene på sivile mål. Opprørsstyrker ­vinner stadig mer terreng, og afghanske myndigheter kontrollerer bare halvparten av landet.

Men Nils Terje Lunde, som i dag er fungerende sjef for Forsvarets tros- og livssynskorps, tror få av soldatene var opptatt av de store, samfunnsmessige begrunnelsene for å være i Afghanistan.

– Vi var der på oppdrag for Norge, fordi politik­erne hadde bestemt at vi skulle være det. Vi dro ikke dit for å redde Afghanistan, vi dro dit fordi det er jobben vår som offiserer. Som borger av Norge kan jeg mene noe om hvordan det norske forsvaret brukes, men som offiser skal jeg løse oppdraget.

Dermed blir de nære tingene desto viktigere, mener Lunde. Kameratene, troppen, samholdet.

– Vi var villige til å ofre alt for kameratene våre, sier han.

Urealistisk

Lunde sier det ikke kan være et krav at soldatene skal kunne gi et foredrag om norsk sikkerhetspolitikk. Deres oppgave er å opptre etisk når de er i krig, mener han.

– Om du skulle snakke med pårørende av ­soldater som døde i tjeneste i Afghanistan, hva ville du si at de døde for?

– Prinsipielt sett vil jeg si at de døde for Norge. De var i Afghanistan på vegne av Norge, og det ble synliggjort da både forsvarssjef og forsvarsminister reiste til Afghanistan da vi mistet soldater.

Lunde blir stille.

– Å prøve å snakke om døden er å prøve å gi mening til noe som er meningsløst. For oss som har vært i Afghanistan kan det nok gi mer mening å si at de døde for troppen, for det nære fellesskapet, sier han.

Gudmund Waaler synes Afghanistan-oppdraget er etisk problematisk.

– Som feltprest har jeg undervist soldater i krigsetikk, og krigen i Afghanistan strider på noen måter med tradisjonell krigsetikk, sier han.

Rettferdig krig er et begrep som ofte blir brukt i krigsetikken. En av dem som har arbeidet med denne tradisjonen er middelalderteologen ­Thomas Aquinas. En av de etiske forutsetningene for å kunne vurdere en krig som rettferdig var at man måtte har rimelig grunn til å tro at det var mulig å vinne den.

– Hvis du går til krig uten å tro at du kan vinne, lager du bare drit. Det er vanskelig å se for seg at vi har mulighet til å vinne krigen i Afghanistan, sier Waaler.

I utgangpunktet var amerikanske styrker ute etter å ta Osama bin Laden. Oppdraget til den ­internasjonale styrken Norge var en del av, var langt mer omfattende: De skulle bidra til å ­stabilisere Afghanistan, støtte utdannelsen av landets militære styrker og forhindre at landet skulle ­fungere som et arnested for terrorister.

– Hvis vi skulle hatt en sjanse til å vinne over Taliban, tror jeg vi måtte ha bodd i landsbyene slik Taliban gjør. Hvis ikke vil sivilbefolkningen alltid stole mer på Taliban enn på oss, mener Waaler.

«The good guys»

Før krigen­ mot terror begynte tidlig på 2000-tallet, var de skandinaviske soldatene kjent som «the good guys»; gutta som slang ­geværene på ryggen og spilte fotball med barna i landsbyen.

Men noe endret seg i løpet av de første­ årene i Afghanistan. En februardag i 2006 går en folkemengde til angrep på den norske militærleiren i Meymaneh, nord i Afghanistan. Taliban-soldater blander seg med den sivile folkemengden, og skyter mot de militære. Etter en stund begynner de sivile å kaste stein på de norske ­soldatene.

Sikkerheten rundt de norske styrk­ene ble kraftig forsterket etter angrepet.­ Militærleiren ble flyttet ut av byen, vekk fra lokalbefolkningen. De norske soldatene begynte å kjøre i pansrede biler. Snart ble det umulig for de norske soldatene å spille fotball på løkka.

Avstanden til sivilbefolkningen økte fordi man var redd for å miste egne soldater, ifølge Waaler. Han mener Norge tok på seg en oppgave ingen hadde vilje til å fullføre. Samtidig er han tydelig på at de norske soldatene har gjort en god jobb.

– Jeg tror den enkelte norske soldat har betydd mye for menneskene de møtte i Afghanistan. Spørsmålet er hvorvidt det var riktig at de ble sendt dit i første omgang, sier Waaler.
Kritiske røster har pekt på at norske myndigheter­ var villige til å sende styrker til Afghanistan, men ikke til å ofre norske liv der. Dermed ble sikkerheten rundt de norske styrkene så skjerpet at oppdraget de skulle utføre ble svært vanskelig å gjennomføre.

Gudmund Waaler tror Afghanistan-krigen har vært en vekker for det politiske miljøet i Norge.

– Å ta imot kister med norske soldater lærte oss alvoret i skarpe operasjoner. Jeg tror viljen til å ta risiko er mindre nå enn før Afghanistan.

Han håper disse erfaringene medfører at vi får en grundigere debatt før Norge velger å delta i flere kriger.

– Det holder ikke kun å vurdere de realpolitiske konsekvensene av å delta. Alliansesolidaritet er viktig, men kan ikke stå alene som begrunnelse for å delta i en krig.

Man skal tenke seg godt om før man ber andre om å ta liv, eller ofre eget liv. Og man bør finne gode begrunnelser.

– Det er viktig at de som har makt tar inn over seg hva en krig innebærer, både for våre soldater og for sivilbefolkningen. Krig må aldri brukes som et virkemiddel for å befeste eller styrke vår forhold til en god alliert, sier Waaler.

Ikke traumatisk

Ronny Kristoffersen har aldri­ angret på det som skjedde på høydekammen utenfor Meymaneh for snart tolv år siden. Ettervirkningene av skuddskadene i skulderen vil aldri bli helt borte.

– Siden de skjøt først, vet jeg at jeg handlet i selvforsvar. Det er ikke traumatisk for meg.

Han har gått igjennom hendelsen igjen og igjen i debriefer, i samtaler med familien og i intervjuer med media. Det går helt fint å snakke om det som skjedde, forteller han.

– Av og til, litt avhengig av setting, blir jeg litt emosjonell når jeg forteller om det. Det skjer særlig når jeg tenker på at barna mine kunne ha mistet pappaen sin, og at kona mi kunne ha mistet mannen sin.

– La oss si at man om 20 år dømmer­ Afghani­stan-krigen nord og ned, nesten­ som Vietnam­krigen. Vil det påvirke deg på noen måte?

– Nei, det vil det ikke. Forsvars­alliansen NATO er et fellesskap, og da må vi bidra ved å kjempe for felles ­interesser. Og selv om man kanskje ikke ser effektene øyeblikkelig, kan det gjøre en forskjell hvis vi ser stort på det, sier Kristoffersen.

Kristoffersen blir stille. Han husker hvor tungt det er å miste kamerater i kamp.

– Du skulle kanskje tro at vi som har mistet kamerater og ofret mye i Afghanistan har en negativ holdning til krigen. Men sånn er det ikke. Vi var der for å løse oppdraget vi hadde fått.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje