Det var en gang et bedehusland

Et lite, lyst hode løper yr av glede rundt på en støvfylt byggeplass. Her er alt et barn kan drømme om: gravemaskin, betong, grus, trepaller og stor plass å boltre seg på. Men det er mer enn bare et barns drøm: Det er en del av Normisjons drøm om å bygge Guds rike på jord.

Bibelskolen i Grimstad har panoramautsikt utover Skagerrak. I tillegg til bibelskole, campingplass og en stor forsamlingshall bygges det nå også kirke på den imponerende tomta. Denne uka har 750 medlemmer av en av Norges største misjonsorganisasjoner funnet veien til Normisjon-eldoradoet.

Før dagens første bibeltime får store og små omvisning i den nye Norkirken Grimstad. Menigheten har vokst ut av og solgt det gamle bedehuset i sentrum, og skal ved adventstider flytte inn i det 1700 kvadratmeter store bygget.

– Dette er virkelig et bygg for fremtiden, sier byggeleder Petter Bjarnastein.
For en del av fremtiden til en av Norges mest tradisjonsrike misjonsorganisasjoner er nettopp å bygge kirker. Men ikke som del av Den norske kirke (Dnk).

Historisk forhold

«I kirken, med kirken, men aldri under kirken» har vært den norske lekmannsbevegelsens motto i snart to århundrer. Nå kan det se ut til å miste sin betydning. Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) tilbyr allerede eget trossamfunn for sine medlemmer, og en lokal del av Normisjon har gjort det samme. Dermed kan det sterke båndet mellom misjonsorganisasjonene og Dnk være i ferd med å bli henvist til historiebøkene.

Tradisjonelt har det som tidligere het Indremisjonsselskapet, nå Normisjon, vært den misjonsorganisasjonen som har ligget tettest opp mot Dnk. Ansatte i organisasjonen også har vært ansatt i kirken, organisasjonsmedlemmer satt i menighetsråd i soknene og kirkekollekten gikk mer enn gjerne til Normisjons arbeid.

Professor Harald Hegstad har kalt det ellipsemodellen: Folk hadde én fot i det statlige kirkevesenet, det andre med i lekmannsorganisasjonene. Nå spør forskerne seg om modellen er utgått på dato. For tiden der man først gikk til gudstjeneste i kirken klokken 11 for å feire dåp og ha felles nattverd – for så å samles på bedehuset for møte på ettermiddagen – er for lengst over.

Alt under ett tak

I stedet har trenden de siste årene vært at stadig flere forsamlinger i Normisjon selv holder gudstjenester, døper barna sine og går til nattverd. De fungerer som selvstendige menigheter selv om flesteparten formelt er medlemmer i folkekirken.

– Det har foregått likedanning i det norske kirkelandskapet. Lavkirkelige organisasjoner har nærmet seg Dnk, og Dnk har endret seg i retning av det som tradisjonelt har vært organisasjonenes virksomhetsområde, forteller Erling Birkedal, forsker ved Det teologiske menighetsfakultet (MF).

Han har nylig utført en empirisk undersøkelse der han har snakket med et utvalg ledere i Normisjon og analysert organisasjonens sentrale dokumenter, for å prøve å finne ut hvordan Normisjon tenker om menighet, menighetspraksis og relasjonen til folkekirken.

– Den klare tendensen er at man ønsker å samle alt under ett tak. Det handler nok om en mer generell samfunnsutvikling hvor det er blitt en større grad av tidspress. Samfunnet er også mye mer åpent og lojaliteten til tradisjonene er ikke så sterk lenger. Derfor søker man nye type fellesskap som fungerer. Disse er sterkt preget av en pragmatisk tilnærming, forteller Birkedal.

Han observerer at når forsamlingene i Normisjon blir stadig likere gudstjenestene i kirken kan det skape, særlig på små steder, konkurranse og i verste fall såre situasjoner.

---

Normisjon

• Misjonsorganisasjon grunnlagt i 2001, etter en fusjon mellom Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap, Langesundsfjordens indremisjonsselskap og Den norske santalmisjon.
• En evangelisk-luthersk organisasjon som har kontakt med over 70.000 personer over hele Norge, inkludert medlemmene i Acta - Barn og unge i Normisjon.
• Definerte seg tidligere som en organisasjon innen Den norske kirke. Men i handlingsprogrammet som ble vedtatt på generalforsamlingen i 2009 ble den formuleringen endret. Nå heter det at «Normisjons basis er Guds ord og Den norske kirkes bekjennelsesskrifter».
• I de fleste storbyene har Normisjon egne menighetsfellesskap. Normisjon driver også en utstrakt virksomhet på bedehus og i husfellesskap. Totalt 1.250 voksenfellesskap, 600 Acta-lag og 270 samarbeidsavtaler med menigheter i Den norske kirke.
• Normisjon, sentralt eller regionalt, eier og driver 27 skoler på ulike nivå.
• Har arbeid i ti land i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Organisasjonen har om lag 30 misjonærer som driver menighetsbygging.

---

En del av min sorg som prest og privatperson er at det er blitt vanskeligere å spille på lag

—   Vidar Bjotveit, sokneprest i Gloppen

Sårt og vondt

Et sted hvor det har oppstått en slik sår situasjon er i Sandane i Sogn og Fjordane. Sentralt plassert, innerst inne i Gloppefjorden, ligger Sandane kirke og ikke mer enn fem minutters kjøring derfra ligger bedehuset. Bygda har vært preget av et aktivt kristenliv i mange år. Da tidligere biskop i Bjørgvin, Ragnvald Indrebø, var på visitas for over femti år siden, fikk han tilbakemelding om at her var ingen forskjell på kirkefolket og bedehusfolket. Man gikk begge steder.

Nå har situasjonen utviklet seg til noe ganske annet. Folk, og særlig unge voksne, har flyttet sentrale kirkelige aktiviteter over i Normisjons bedehus. For trosopplærerne i kirken kan det være utfordrende å finne medarbeidere som kan være med på ting fordi mange av disse er allerede engasjerte på bedehuset, ifølge sokneprest i Gloppen, Vidar Bjotveit.

– En del av min sorg som prest og privatperson er at det er blitt vanskeligere å spille på lag. De har en trang til å vitalisere bedehuset, og det forstår jeg. Men jeg tror Sandane er en for liten plass til å arbeide så stort på to fronter. Vi blir menneskefiskere i samme vann som står på hvert vårt nes og fisker, sier Bjotveit.

To ganger i måneden arrangerer Normisjon i Sandane samlinger på bedehuset søndag klokken fire. Altså ikke i direkte konkurranse til gudstjenestene.

– Først fikk vi beskjed om at de ikke ville forvalte sakramentene, men nå har jeg fått informasjon om at det blir nattverd fra høsten av. Om det blir dåp etter hvert, må jeg da forvalte dåpen på bedehuset som en sekretær som skal administrere medlemskap med å føre de inn i kirkeboka og attestere, uten å utføre selve dåpen. Jeg skulle ønske det ikke ble slik, men jeg kan ikke nekte noen noe. Det skaper en sårhet i menigheten vår. De eldre savner disse unge familiene og jeg selv savner dem, forteller Bjotveit.

«Ingen kritikk»

I Grimstad har en fullsatt Normisjonshall reist seg og klapper i voldsom begeistring etter at fellesskapsutvikler i Normisjon Sogn og Fjordane, Vegard Tennebø, har hatt bibeltime.

Tennebø er også aktiv i Normisjon Sandane og er utdannet prest. Det er han som leder forsamlingene på bedehuset i Sandane.

– Da vi startet denne forsamlingen lå det ingen eksplisitt eller implisitt kritikk av Dnk. Grunnene til at vi gjør dette er ikke et forsøk på å bli noe i et eller annet kirkelig landskap. For oss handler det om visjon og misjon. Mye handler om at jeg og mange andre ikke tror på en «one size fits all»-modell for kirke. Også på mindre plasser trenger man ulike uttrykk for å nå ulike typer mennesker. Det har vært vårt utgangspunkt, forklarer Tennebø.

Han peker også på utviklingen som et resultat av økt mobilitet og at flere tar høyere utdanning.

– På små plasser er man i mye større grad preget av impulser fra større byer. Unge mennesker har studert i storbyene og vært i et annerledes menighetsliv enn hjemme på bygda. Når man da kommer hjem kan man oppleve en type fremmedgjøring. Småmøtekulturen på bedehusene kjenner man seg ikke helt hjemme i, men så kjenner man seg kanskje ikke helt igjen i det høykirkelige heller.

Vekkelse

Spenningen mellom misjonsorganisasjonene og Dnk er ikke noe nytt. Den kan derimot spores helt tilbake til Hans Nielsen Hauge sin tid. Det handler om kirken sitt vesen.

I sin natur har lekmannsbevegelsen alltid vært en opprørsbevegelse. Med utgangspunkt i Martin Luthers tanke om det allmenne prestedømmet hevdet Hauge at hver og en, uten å ha noen prest som mellommann, kunne la seg lede av Gud. Slik utfordret han de lærde og inspirerte lekfolket til å opptre med myndighet på starten av 1800-tallet.

I 1842 blir konventikkelplakaten som hindret lekfolk fra å forkynne, opphevet. Dette førte til at det ble dannet en mengde kristne foreninger, først i byer og tettsteder, men etter hvert ut i de minste grender. Arbeidet for misjon innenlands og utenlands ble landets største frivillige bevegelse. Disse organisasjonene drives og vokser gjennom vekkelse, ifølge MF-professor Kristin Norseth.

– Det virker mobiliserende og aktiviserende, og folk går sammen i grupper for å arbeide for ulike saker. Dette er helt nytt i tiden. Indremisjonen driver for eksempel sosialt arbeid i Kristiania med stor vekt på fattigomsorg. Ut ifra dette springer diakonisseutdannelsen ut, den første sykepleieutdanningen i Norge. De får også en stor bredde, ikke minst senere i mellomkrigstiden, hvor det bygges bedehus over en lav sko, forteller Norseth.

Det at vi nå planter menigheter er en forlengelse av historien vår

—   Anne Birgitta Langmoen Kvelland, generalsekretær i Normisjon

Sivilsamfunnet

– Bedehusene er et uttrykk for de frivillige folkebevegelsene som du fikk fra siste delen av 1800-tallet i forbindelse med utbyggingen av et sivilsamfunn som var frivillig drevet, sier Nils Terje Lunde. Han har doktorgrad i teologi, er feltprest og aktiv i Normisjons bedehus på Høybråten.

Misjonsorganisasjonene fikk stor betydning for utviklingen av sivilsamfunnet i Norge. Bedehusene ble brukt både som skole og politiske lokaler.

Som Lunde påpeker, virket arbeidet myndiggjørende og orienterende på folk som aldri hadde hatt med organisasjonsliv å gjøre før, eller hatt interesse for hva som skjedde utenfor hjemstedet.

– Organisasjonene går også i bresjen for å få menn inn i et utradisjonelt yrke som sykepleie. I det hele tatt var det kristenfolket som tok seg av filleproletariatet. I tillegg var de tidlig ute med å tenke globalt. Folk reiste ut på store, internasjonale konferanser og kom hjem med impulser fra en annen verden. De tok i bruk moderne media veldig tidlig i form av lysbilder og blader som sprer informasjon fra det store utland, forteller Norseth.

Misjonsforeningene var også med på å bane vei for feminismen. Kvinnene var så viktige for misjonsarbeidet at de fikk høyere status i misjonsorganisasjonene enn de hadde i det sekulære liv, der de var utestengt fra politikken. I tillegg oppmuntret organisasjonene til store folkelige bevegelser som avholdsbevegelsen.

Profesjonalisering

Disse bevegelsene har forvitret alle sammen som følge av en stadig institusjonalisering, ifølge Lunde. Det som i utgangspunktet var for amatører er blitt profesjonalisert. Han understreker at dette ikke er noe særkirkelig fenomen.

– Dnk har vokst og utviklet seg fra å være en statlig embetsstruktur til å bli veldig est ut. Det samme ser man hos andre institusjoner som har tatt over mange av disse oppgavene som frivillige hadde før, for eksempel innen helse- og sosialtjenesten. Det kan forklares rent sosiologisk med moderniseringstakten i samfunnet.

Når kirken og religionen så profesjonaliseres kommer bedehusene i en funksjonell skvis, mener Lunde.

– De har hverken lokaler, apparat eller økonomi til å kunne matche kravene til profesjonalitet. Da er spørsmålet: I hvilken grad kan vi være en levende arena for menighetsarbeid når kirken har tryggere finansiering og betjening? Jeg tror bedehusene veldig lett, om de ikke endrer seg, kan bli foreldet. De må endre seg for å overleve.

---

Lekmannsbevegelsen

• Bevegelser og strømninger i norsk kirkeliv som drives av såkalte lekfolk, det vil si predikanter som ikke er ordinerte prester eller er uten den tradisjonelle presteutdannelsen.
• Står og stod sterkest på Sørlandet og Vestlandet.
• Oppstod i Norge helt på slutten av 1700-tallet, blant annet med Hans Nielsen Hauge og haugianerne.
• Ble fra 1850-tallet organisert i indremisjonsforeninger.
• Ifølge Konventikkelplakaten av 1741 var lekmannsforkynnelse forbudt. Forbudet stod ved lag fram til loven ble opphevet i 1842.

---

Fellesskap

Generalsekretær i Normisjon, Anne Birgitta Langmoen Kvelland, har fått grundig omvisning i den nye Norkirken i Grimstad. Hun mener det ikke har foregått noe profesjonalisering av lekmannsbevegelsen.

– Det ligger i det allmenne prestedømmet at vi kan forvalte sakramentene slik vi gjør i fellesskapene våre. Det at vi nå planter menigheter er en forlengelse av historien vår. Det er en naturlig utvikling. Mennesker må ha et fellesskap og en menighet å tilhøre, og ha blikket utover seg selv for å nå nye mennesker, mener Kvelland.

Hun ser likevel ikke for seg at Normisjon vil starte ett sentralisert trossamfunn.

– Slik som i dag er de aller fleste medlemmer begge steder. Jeg tror ikke det kommer til å endre seg dramatisk de første årene. Så langt jeg kan se vil vi heller ikke bli noe trossamfunn sentralt. Det ligger i identiteten vår at vi skal være en misjonsorganisasjon, ikke et kirkesamfunn. Jeg har ikke tro på at det skal bli mange flere lutherske trossamfunn i Norge.

Eget trossamfunn

Likevel valgte Normisjons Agder-region i 2017 å etablere nettopp et eget trossamfunn.

– Mange av oss hadde gått en prosess i forhold til Dnk over lang tid. Så da vigselsvedtaket kom var det i grunn bare dråpen som fikk begeret til å renne over. Men argumentet var å få en kirkerettslig tilknytning til noe, forteller Arne Inge Vålandsmyr.

Han og Gunnar Urstad var to av initiativtakerne til å danne trossamfunnet. De er begge regionledere i Normisjon Agder og sitter i solsteken utenfor Bibelskolen i Grimstad. Det er ikke startet noe kirke eller menighet i kraft av trossamfunnet, og de har medlemmer over hele landet – ikke bare i Agder.

– Hvorfor tror dere det er så fjernt for generalsekretæren at hele Normisjon blir et eget trossamfunn?

– Jeg tror veien mellom å tenke menighet og trossamfunn bare kommer til å bli tettere med årene. Noen i grasrota tenker slik allerede, men mange normisjonsfolk har også vært de mest lojale og trofaste kirkefolk. Det er de båndene man kjenner det river i når Anne Birgitta sier at hun aldri kan tenke seg at Normisjon skal bli et trossamfunn, svarer Vålandsmyr.

Både han og Urstad mener lekmannsidentiteten betyr mindre i dag.

– Jeg vet ikke om det er så mange som tenker over den problemstillingen lenger. Tanken om presten eller predikanten som autoritetsbærer er smuldret vekk. Tendensen vi ser er at tidsånden preger oss: Jeg mener det jeg vil, samme hva andre mener, sier Urstad.

Amerikansk inspirasjon

Vigselsvedtaket og endringer i Dnk har gjort flere av misjonsorganisasjonene urolige de siste årene, og ført til flere utmeldelser fra kirken. Likevel er det ikke her hovedforklaringen ligger, skal man tro Erling Birkedal.

– Det er mer sosiologiske forklaringer. Mange steder ser man at Dnk ikke makter å danne de lokale kristne fellesskapene som noen har behov for. Det blir et vakuum som Normisjon går inn og fyller.

Han får støtte fra førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet (TF) på Universitetet i Oslo, Birgitte Lerheim.

– Det er for enkelt å forklare de nye menighetsdannelsene kun med stridspørsmål som homofilisyn og kvinnelige prester. Dette er i beste fall ytre drivere. Like viktig er indre drivere, som ønske om å ha alt under ett tak og full sakramentsforvaltning.

Hun peker på at mange i lekmannsorganisasjonene har latt seg inspirere av amerikansk menighetsplanting- og kirkeveksttenkning. Dette innebærer noen utfordringer, ifølge Lerheim.

– Kirkesosiologien i USA er ulik den norske, uten en hegemonisk statskirke. Da Ludvig Hope, en av de viktigste lekmannsideologene, kom tilbake fra USA på 1920-tallet var det nettopp dette han pekte på: Med utgangspunkt i norske forhold argumenterer han for at lekmannsbevegelsene skal være lys og salt i Dnk i stedet for egne trossamfunn. Jeg tror fortsatt Hope har noen poenger, selv om også vårt kirkelandskap endres.

Terskel

Lerheim ser en annen konsekvens av den stadige kirkeliggjøringen av organisasjoner som Normisjon: De tradisjonsrike bedehusene forandrer funksjon i lokalsamfunnene.

– På bygdene rundt omkring i landet har bedehusene hatt en viktig sosial funksjon, ikke bare for kristenfolket, men for hele lokalbefolkningen. Bedehus var mye mer enn steder der folk ble omvendt. Hvis stadig flere bedehus gjøres om til menigheter kan dette virke ekskluderende og kutte båndene med lokalmiljøet. Terskelen blir høyere. Det tror jeg vil bli en type dilemma for forsamlingene.

Vegard Tennebø høster stadig skryt fra forbipasserende mens han sitter og blir intervjuet i Normisjonshallen. Han mener at bedehus rundt omkring ikke hatt den store trekkraften de siste årene, men heller har opplevdes som et hus med høy terskel.

– Jeg håper vi kan være med å bygge ned den terskelen. Det Normisjon kan lære av Dnk er å bli mer folkelig. Et menighetsliv skal romme et større mangfold av mennesker enn det disse mer homogene foreningene har gjort opp i gjennom.

Pågående utfordring

Han sier han skal være den første til å innrømme at det er en friksjon i Normisjons måte å tenke kirke på.

– Vi står i en kirkelig mellomposisjon, men vi står også godt der, selv som et uromoment. Denne menighetsdelen har oppstått, ikke som en bevisst strategi ovenfra, men som en grasrotbevegelse nedenfra. Det er et tankekors, og forteller oss også noe om Normisjons identitet og historie.

Tennebø sier han ønsker å stå skulder ved skulder med Dnk i Sandane. Det er ønsket til Vidar Bjotveit også, men soknepresten tror likevel det kan bli vel utfordrende.

– Min opplevelse er at viljen til å være sammen forsvinner i møte med viljen til å eie. Jeg skjønner behovet for å styre ting litt mer selv og ha en større fleksibilitet, men jeg er spent på å se hvordan et samarbeid kan bli. Det er kanskje ekstra sårt for meg fordi jeg deler mye av Normisjons tanker og arbeid. Jeg heier på dem, men deres strategi kan jeg ikke heie på. Den utfordringen må jeg leve i, sier Bjotveit.

Min opplevelse er at viljen til å være sammen forsvinner i møte med viljen til å eie

—   Vidar Bjotveit, sokneprest i Gloppen