Etter Joel

Når man mister et barn, minner man andre foreldre om deres største skrekk, erfarer Patrik Hagman. Sønnen Joel døde av kreft bare seks år gammel.

Eksistens

– Kanskje er dette en rar ende å starte i, men det finnes et sosial press knyttet til hvordan man bør sørge. Da Joel døde, kjente jeg på lettelse. Han hadde vært syk så lenge, det hadde vært så tungt, så vanskelig. Sorgen fikk et preg av at døden ikke kom som noe sjokk. Det måtte ende slik. Etterpå kunne livet vårt vende tilbake.

I januar 2014 mistet Patrik Hagman og kona Kika sin seks år gamle sønn, Joel. Joel hadde vært kreftsyk i flere år. Til slutt var det ingenting legene kunne gjøre.

– Sorg arter seg ulikt fra person til person. Det finnes ikke én måte å beskrive sorg på, fortsetter Hagman.

Det kjæreste 

Den finske teologen har dyp kjennskap til hva det vil si å miste. Knapt to år etter Joel, dør Kika brått av hjerneslag. Hans livs tredje store tap er faren, som døde av kreft da Patrik var 21.

I boka Alt det vakre. Å leve etter døden setter han ord på sin egen erfaring med død og sorg, men også av livet og takknemligheten han føler for det han har fått oppleve sammen med sine kjære.

– En side ved det hele er at Joels sykdom og død førte Kika og meg nærmere hverandre. Den beste tiden i vårt forhold var da. Men det er slett ikke alle som har det sånn. Tvert imot kan sorgen gjøre at man vokser fra hverandre.

Boka har vært Hagmans måte å bearbeide og å forsøke å forstå. Men sorgprosessen foregår også når vi ikke kan kontrollere den, mens vi sover.

– Jeg har drømt mye om pappa. Det kan ha sammenheng med at jeg den gangen ikke forholdt meg aktivt til sorgen på samme måte. Nå drømmer jeg om Joel. Det er fine drømmer. Han er ikke syk, har ikke vondt. Han er frisk – og han er eldre. Han har den alderen han skulle ha hatt dersom han levde i dag. Slike drømmer er som å få besøk. Om Kika drømmer jeg lite. Kanskje har det med avstanden i tid å gjøre.

Barnet

Når et barn dør, trigger det en frykt i omgivelsene, erfarer Hagman. Folk rundt en reagerer annerledes enn om et voksent menneske – en partner eller en forelder – dør.

– Å miste et barn det verst tenkelige for så mange. Du minner omgivelsene dine om deres største skrekk. De klarer ikke riktig å ta det inn.

Sorgen etter Joel er på noe vis forskjellig fra sorgen etter Kika. Som par lener man seg på hverandre, stoler på hverandre, spør om råd. Alt dette kastes om når den ene blir borte, fremhever Hagman.

---

Eksistens: Død

  • Å miste et barn er alle foreldres frykt. Hva kjennetegner denne sorgen?

---

– Mitt og Kikas liv var sammenflettet på så mange vis. I relasjonen mellom meg og Joel, var det jeg som hadde ansvar for ham. Sånn sett har han etterlatt seg et mindre tomrom. Det høres merkelig ut, men det har å gjøre med hvordan livet fungerer. Selv om jeg elsket Joel, elsket å ha ham i livet mitt, var min identitet ikke bare det å være pappa.

Sorg handler i stor grad om relasjoner. Når noen nær deg dør, må du finne en ny måte å forstå deg selv på, forklarer Hagman. Hva personen har betydd, blir svært viktig.

Et helt liv

I bokprosjektet deler Hagman deler sine tanker om hva som har kommet ut av tapet av Joel. Å snakke om «mening» etter et dødsfall, krever at man holder tunga rett i munnen, understreker han.

– Jeg tror ikke at det finnes en mening med at et barn dør i kreft. Snarere handler det om selv å skape mening i det som har hendt. Det er ikke alltid mulig. Men når det gjelder Joel, måtte jeg gi det en mening for å kunne gå videre. Det betyr ikke at alt det Joel betød for meg er selve meningen, men det blir en måte å håndtere tapet på. Jeg velger å leve slik at hans liv var meningsfullt heller enn meningsløst.

En måte å markere mening på for ham og Kika, var å gjøre Joels begravelse til en stor, åpen avskjedsfest hvor alle kunne bidra.

– Det var så mange som brydde seg om oss, fulgte oss via bloggen vår. Folk rundt oss ønsket å stille opp, og det å kunne hjelpe til med koordinering og kakebaking, betød mye.

Joel førte mennesker sammen og bidro til kjærlighet og fellesskap. Han hadde levd et helt liv, selv om det var et kort liv.

Det finnes ikke én måte å beskrive sorg på.

—   Patrik Hagman

---

Patrik Hagman

  • Finsk forfatter og samfunnsdebattant, født i 1976. Dosent i politisk teologi ved Åbo Akademi.
    Forfatter av boka Alt det vakre. Å leve etter døden (Vårt Land forlag, 2018).
  • Boka er oversatt til norsk av Hans Ivar Stordal.
  • Alt det vakre er en personlig fortelling om tre store tap, om sterk sorg og om takknemlighet. I ung alder mister Hagman faren sin. I 2014 dør hans egen sønn, Joel, seks år gammel. Et par år senere går kona Kika bort.

---

Eksistens og tid

I tidligere tider­ var dødeligheten blant barn langt høyere. I dag får vi færre unger, og vi forventer at de ­aller fleste skal leve opp. Kan den store endringen ha gjort noe med hvordan vi forholder oss til det å miste et barn?

– Jeg tror i alle fall at den sosiale forventningen knyttet til sorg er endret. ­Døden er blitt mer usynlig, og dermed blir den siden av den vanskeligere å håndtere.

Sorgen og savnet i seg selv er nok ikke så ­annerledes, tror Hagman. Men når flere har samme erfaring, blir det kanskje lettere å dele på sorgen.

– Tanken er samtidig litt romantisk. Kan hende levde de også mer i stillhet. I Finland finnes det et stort traume blant menn som tjenestegjorde i krigen. De delte traumet, men pratet lite om det.

Det finnes mange eksempler i historiens løp på mennesker som lever livet sitt rundt tapet av et barn, fremhever Hagman. Han nevner den franske­ maleren Claude Monets (1840–1926) sorg over sin voksne sønn Jean, og reformatoren Jean Calvin (1509–1564), som mistet sønnen Jacques bare kort tid etter fødselen.

– Hvilken samfunnsklasse du tilhørte, livssituasjonen, menns stilling i familien – slike ting spiller også inn. Sammenligninger over tid er vanskelig.

En gave

Tro er et kjernepunkt i Hagmans sorg­arbeid. Et ord som går igjen i Alt det vakre er takknemlighet. Takknemlighet over de erfaringene livet har gitt ham, selv når alt har gått i stykker.

Når jeg drømmer om Joel, er han er frisk. Han har den alderen han skulle ha hatt i dag. Det er som å få besøk.

—   Patrik Hagman

Hvilken trøst som finnes i religionen, avhenger imidlertid av typen tro man har, mener teologen. Troen kan spille en negativ rolle når det dreier seg om det han kaller «systemkristendom», tro basert på rigide systemer og forestillinger om årsak og virkning, synd og straff.

– Da får man en troskrise med på kjøpet. Jeg har ikke hatt den type tro. For meg handler det mer om at jorden er et underligere sted enn vi kan fatte. Kristen tro handler om å se verden som en gave. Det vanskelige er også en del av gaven. Det er jo sånn man kan tenke, men i mitt liv er det blitt blodig alvor.

Sorgens gang

Fem år er gått siden Joel døde. I dag ser Hagmans liv annerledes ut. Han er gift på nytt, og bor i en annen by.

– Når jeg tenker på Joel nå, ser jeg ham for meg som den elleveåringen han ville vært. Det som virkelig var Joel, tenker jeg ikke så mye på, selv om andres barn kan minne meg om ham. Melankoli er det nærmeste jeg kommer, hvis jeg skal sette ord på det. Og det er også en vakker følelse, en følelse man ikke vil bort fra.

Mennesker i sorg kan kjenne på at ingen forstår dem. Hagman ser det som en av sine oppgaver å vise at han kan snakke om døden, dele egne ­erfaringer.

– Det er også en måte å gi livene til Kika, min far og Joel mening på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens