Det glemte bordverset

For Ngozi og Victor Chukwuemeka og barna deres er det like naturlig å be for maten som å spise den. Andreas Viestad mener alle har godt av en felles åpning av måltidet.

Eksistens

Bordbønn og bordvers er ikke like vanlig som det en gang var, heller ikke i kristne sammenhenger.

Hjemme hos den norsk-nigerianske familien Chukwuemeka i Fredboes vei i Asker, holder de likevel fast på denne innrammingen av måltidet. Moren Ngozi nettopp kommet hjem fra en vakt på Gullhella sykehjem. Ektemannen Victor har middagen nesten klar, mens barna Emmanuel (10) og G'lede (7) er skrubbsultne etter en dag på Den internasjonale skolen. Eldstedatteren Chidera (17) har nettopp dratt tilbake til skolen i London.

Når faren og moren i huset bøyer hodene og ber bordverset begge vokste opp med da de var små, gjør barna det samme.

– Min far lærte meg bønnen, forteller Victor.

– Vi ba den fast før både morgenmaten og kveldsmaten. Den er en takk til Gud, som har gitt oss maten. Vi ber ham velsigne den. Og vi takker også for at vi kan få mat, og at vi har appetitt. Til slutt ber vi Gud se til dem som ikke har mat, forteller Victor Chukwuemeka.

En god vane

Da han kom til Stavanger fra byen Owerri i Nigeria for å ta ingeniørutdannelse for elleve år siden, var kona Ngozi og eldstedatteren Chidera igjen i hjemlandet. To år senere flyttet også de til Norge. Emmanuel og G'lede er født og oppvokst i Asker, hvor faren fikk jobb i et teknologifirma og moren i helsetjenesten. Familien har hele tiden vært aktive i Vardåsen menighet, særlig i søndagsskolearbeidet.

– Er det like naturlig for dere å be bordbønn i Asker som det var da dere vokste opp i Nigeria?

– Ja, for oss er det dét. Men vi opplever at kristne i Norge er mer sekularisert enn vi er vant til fra Nigeria. Mitt inntrykk er at det ikke er så mange kristne nordmenn som praktiserer bordbønn. For meg er det helt naturlig og slett ikke en plikt, sier Victor.

– Bordbønnen vår er også blitt en fin vane. Slik den samme bønnen var det for meg og de åtte søsknene mine hjemme i Owerri. Spiser vi hos som noen ikke har bordbønn, føler jeg at det er noe som mangler, sier Ngozi.

– Men vi sier ikke noe om det når vi er borte. Vi respekterer at også andre kristne ser annerledes på dette enn oss. Her hjemme ber vi likevel for maten uansett hvem som er på besøk, for eksempel venner av barna. Jeg har aldri hørt noen protestere, sier Victor.

Han forteller at også nigerianere med andre livssyn ofte ber for maten. For eksempel de Victor kaller «traditional worshippers».

– Selv om disse folkene i Vesten gjerne blir omtalt som hedninger, så er takken deres for maten ekte nok for dem, mener han.

Halvkokt grøt

På Den internasjonale skolen ber barna aldri bordbønn.

– Det er så mange forskjellige religioner at det bare vil bli rot, ler G'lede. – Men hjemme gjør jeg det alltid, selv om det kan være vanskelig å konsentrere seg hvis jeg er veldig sulten.

Minstejenta sier at moren er flinkere enn faren til å koke havregrøt, og at farens halvkokte grøt kanskje ikke er så mye å takke for.

– Hvis det er pappas halvkokte grøt, så kan det hende jeg later som jeg ber, spøker sjuåringen.

– Slutt å tulle. Pappa er i hvert fall kjempeflink til å lage nigeriansk suppe. Den takker i hvert fall jeg for, sier Emmanuel.

– Takk, Emmanuel, ler faren.

---

Eksistens: Livets brød

  • Ingen kan leve uten mat og drikke, men mat er også fellesskap og kultur.
  • For mange er måltidet den viktigste samlingsstunden.
  • I dag: Bordvers er ikke lenger en selvfølge i norske hjem. Men mange ønsker likevel en fast innramming av måltidet, for å takke for maten på bordet og samtidig å tenke på dem som ikke får maten de trenger.

---

Familien Chukwuemeka pleier ikke å be etter måltidet. I stedet tar de, hvis det passer slik, en felles samling før barna legger seg, hvor Victor forteller en bibelhistorie. Noen ganger synger de også en sang barna har lært på søndagsskolen.

– Bordbønn og kveldssamlinger er viktig fordi troen vår er viktig. Det er også en fin måte å være sammen på, sier Ngozo Chukwuemeka.

Selvopptatt

Kirsten Botilsrud hadde sunget bordverset «Du som metter liten fugl» som liten, og «I Jesu navn går vi til bords» som voksen, før hun begynte med et tredje bordvers, «Gledens Herre». Men en dag begynte hun å tenke nøye igjennom innholdet i sangen.

– Det slo meg hvor opptatt vi var av oss selv i teksten, og hvor lite vi tenkte på andre. Hvor lite vi ba for de som ikke fikk noe mat denne dagen. Ideen til en ny tekst tok form. Da jeg begynte å bla i Salmeboka, stoppet jeg opp ved «Lovsyng Gud som ga oss livet».

Med notene til melodien i Norsk Salmebok fra 1984, nummer 798, foran seg, begynte hun å sette sammen det nye bordverset (se faktaboks). Hvorfor den i hennes ører enkle, men vakre tyske melodien fra 1650, ikke kom med i 2013-utgaven av Salmeboka, vet hun ikke. Nå fikk den i det minste leve videre rundt hennes eget matbord, tenkte enken på 83 år, som har fire barn og åtte barnebarn.

– Jeg lagde bordverset først og fremst for meg selv og familien min.

Vårt ansvar

Selv om Kirsten Botilsrud i takkeverset ber Jesus hjelpe dem som har tomme fat, finner hun ingen grunn til å klandre Gud for at det er en slik urettferdig fordeling av godene.

– Jeg prøver ikke å forstå hvorfor det er slik. Slik jeg ser det, har Gud overlatt styringen til oss mennesker. Da er det også vårt ansvar å sørge for at verden blir rettferdig. Mitt lille bidrag får være dette bordverset, sier Kirsten Botilsrud.

---

«Vi har foldet våre hender»

  • Kirsten Botilsruds nyskrevne bordvers.
  • Melodi: Norsk Salmebok fra 1984, nummer 798.
  • Før maten:
    Vi har foldet våre hender
    i en ydmyk takk til deg
    som er med oss og som sender
    milde gaver på vår veg.
    Takk at du iblant oss er
    takk for maten vi har her.

    Etter maten:
    Takk for at du også denne
    gang velsignet oss med mat
    kjære Jesus vil du sende
    hjelp der det er tomme fat.
    Hjelp de arme folk på jord
    å få komme til ditt bord
    Amen

---

Det slo meg hvor opptatt vi var av oss selv i teksten, og hvor lite vi tenkte på andre.

—   Kirsten Botilsrud

– Synger du bordverset ditt foran hvert måltid?

– Nei, bare når det passer.

En dag hun skulle på møte i Strømsgodset Misjonsforening, tok hun med seg det nye bordverset. Da hun nevnte det for de andre i foreningen, var det stor stemning for å prøve det.

– Alle var fulle av ros, og jeg ble naturligvis smigret. Særlig prestekona virket veldig begeistret, så hun ba om å få ta med sangen hjem. Selvfølgelig fikk hun det, sier Kirsten Botilsrud.

Lut lei «Gledens Herre»

Sokneprest i Strømsgodset menighet, Dag Arne Roum, delte straks konas begeistring for det nye bordverset.

– Her hjemme skiftet vi med en gang til «Vi har foldet våre hender». Jeg var så lut lei av «Gledens Herre». Vi hadde også benyttet Vidar Kristensens «Herre, din jord bærer mat nok for alle», som er et fint bordvers. Men når en i vår egen menighet hadde skrevet et splitter nytt bordvers, som så ut over vårt eget matbord og vår egen navle, så begynte vi å bruke dét.

Roum har jobbet seks år i Kirkens Nødhjelp. Han var med på å ta initiativet til Fasteaksjonen, hvor konfirmanter samlet inn penger til nødlidende, midt på 1980-tallet. Han har også vært misjonær på Madagaskar.

– Jeg så nøden. Jeg så mennesker som ikke hadde noen mat de kunne be for, eller takke for. Det har jeg ikke glemt. Det mener jeg også vi skal minne hverandre om i vår egen overflod, også av mat.

Ikke i Rotary

Soknepresten bruker «Vi har foldet våre hender» til alle måltidene i hjemmet deres. Kommer det folk på besøk, synges det samme bordverset, enten det er troende eller ikke-troende som deltar i måltidet.

– Jeg synes det er lettere å synge et bordvers med et utvidet perspektiv, særlig sammen med dem som ikke deler troen min. Noen synger ikke med, og det er helt greit. Men så langt har ingen protestert heller. Tvert imot, virker det som om alle synes det er fint å starte måltidet med en sang, i stedet for å bare begynne å forsyne seg.

Likevel har ikke Dag Arne Roum foreslått bordverset for Rotary-klubben han er med i.

– Så lenge det ikke det er i mitt hjem, eller i en kristen menighet, føler jeg at det ville vært påtrengende å foreslå en så direkte kristen sang som et fast innslag i klubben.

Savner felles åpning

Matskribenten Andreas Viestad praktiserer ikke bordvers i sin egen familie. Men han husker godt besteforeldrenes bordbønn. Etter at han selv fikk barn, har han tatt seg i å savne en felles åpning av måltidet.

---

Måltid målt i tid

  • En undersøkelse lansert av OECD i 2018 kartla hvor lang tid innbyggere i forskjellige land brukte på dagens måltider.
  • Ikke uventet var Frankrike på topp. Her bruker man i gjennomsnitt 2 timer og 11 minutter daglig på å spise og drikke.
  • I Norge ligger gjennomsnittet på 1 time og 17 minutter.
  • Danmark ligger klart øverst av de nordiske landene. Her spises og drikkes det 2 timer per dag – dobbelt så mye som i USA.

---

– Et bordvers markerer tydelig når måltidet starter. Det er samlende, og det blir en ramme for måltidet, ut over det å spise. Det er forresten gjort undersøkelser som viser at det å spise middag sammen, er av stor verdi for særlig barna.

45-åringens besteforeldre ba bordbønn fordi de var kristne, og oldefaren Ludvig Johnsen var pastor i Betlehem Misjonskirke i Oslo. Viestad selv regner seg ikke som kristen.

– Bordvers trenger slett ikke ha en religiøs betydning, selv om bordbønnen, og kristne bordvers, har en lang tradisjon i Norge. Slik kristne takker Gud, eller Skaperen, for maten, kan man også takke for alt jorda har gitt oss. Dessverre finnes det ikke så mange slike moderne, sekulære bordvers.

Må takke mor

Når Andreas Viestad er på reise i utlandet, har han deltatt i måltider hvor gjestene holder hverandre i hendene «to say grace» før man spiser.

– For noen kan nok oppleves litt snålt og stå og holde i en fremmed hånd og fremsi noe slikt, men det er samtidig veldig ok. Det markerer at her er vi samlet, og så fremfører man denne lille seremonien før man inntar måltidet.

Selv om han respekterer at troende takker Gud for maten, synes han det tradisjonelt sett har vært litt dårlig gjort overfor særlig moren i huset, som ofte har stått i timevis for å tilberede måltidet.

Slik kristne takker Gud for maten, kan man også takke for alt jorda har gitt oss.

—   Andras Viestad, matskribent

– Før i tiden var det ikke uvanlig at mor alene lagde maten, og at kvinnelig arbeidskraft ble tatt for gitt. Da kan det være litt dårlig gjort å takke Gud for noe mor har stått og laget, humrer Viestad.

Andre premisser

Når den meritterte matspesialisten tar til orde for å gjeninnføre bordverset, i hvert fall en felles åpning av måltidet, synes han det bør være på litt andre premisser enn før.

– Jeg mener man også bør minne om hva man spiser, enten det er fisk eller dyr. Kanskje spørre barna om de husker grisen de så på gården de besøkte? Man kan også fortelle hvem som har dyrket grønnsakene, hvis man vet det.

Andreas Viestad dyrker selv litt mat, og kjenner en stor glede over det.

– Jeg tror en slik påminnelse vil gi alle mer respekt for den maten man spiser. Om dette ikke nevnes konkret i bordverset, kan man jo bruke litt tid på å snakke om det, foreslår Viestad.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens