Barnetro på sandgrunn

Mange foreldre gjør alt de kan for at barna skal arve deres tro. Stadig flere kristne foreldre opplever at barna deres ikke gjør det.

Reportasje

Barn har blitt fullverdige mennesker. De skal lyttes til, ta sine egne valg og tas på alvor. Men alle foreldre vet at barna ikke alltid vet best. For mange er det sårt når barna får en annen tro enn de selv. Det skjer oftere og oftere.

I 1970 var 94 prosent av den norske befolkningen medlem i Den norske kirke. I 1984 ble 97 prosent av norske barn døpt. I 2018 er medlemsandelen 71 prosent, mens 53 prosent døper barna sine. Bak tallene er mange foreldre og besteforeldre som ser nye generasjoner gå andre veier enn det de gjorde i troslivet.

Tilbake sitter de bekymrede og fortvilede gamle­ igjen. En bestemor som ber hver kveld om at barne­barna ikke må gå fortapt. En farmor som må ­forklare hvorfor hennes barn og barnebarn ikke kommer på menighetens julemesse, når alle de andre gjør det.

– Det å ha barn som ikke tror er et stort tabu i mange kristne miljøer. Dette er et smertefullt tema for mange, som det ikke snakkes ofte om. Likevel opplever svært mange det i en eller annen grad i sin familie eller nettverk, sier Kirsten Christensen.­ Sammen med sin mann, Jens Ole Christensen, holdt hun denne uken seminaret «Når barna går en ­annen vei» på Norsk Luthersk Misjonssambands generalforsamling (GF).

– Alle foreldre holder nok dommedag over seg selv når de tenker på hvordan de oppdro barna sine. Men selvfordømmelsen er ekstra voldsomt til stede hos kristne foreldre som har barn som ikke tror, sier Jens Ole.

Ekteparet Christensen sitter ved et bord i kafeteriaen på GF, som denne sommeren holdes på Brunstad Christian Churchs forsamlingssted utenfor Tønsberg. Rundt dem vrimler det av barnefamilier, og besteforeldre som leier små poder inn til formiddagens barnebibeltime. På GF, der mange familier deltar i tre generasjoner, kan mange kjenne på en sorg over barn og barnebarn som ikke er til stede. Pågangen til seminaret ­ekteparet skal holde har vært stor.

Gjennomgripende
– Samlinger på GF kan lett bli oppvisninger i familie-vellykkethet. Da er det godt å ha et rom å snakke om dette temaet i, sier Kirsten.

Sårheten over at barnet ditt velger et annet liv enn deg, gjelder ikke bare i kristne, konservative kretser. Politisk tilhørighet eller valg av partner og yrke kan alle være kilder til konflikt mellom foreldre og barn. Men i miljøer som NLM kan denne­ sorgen være enda tyngre å bære. Troen er så ­allestedsnærværende i dagliglivet; de kristne fellesskapene så tette. Da blir det veldig tydelig når noen ikke lenger vil være med.

– Tro er så gjennomgripende, og det er så vondt når man ikke kan dele den. Skal vi synge bordvers når barna er på besøk? Skal vi lese et bibelvers i 60-årsdagen, selv om de kanskje ikke vil like det? Hvordan skal vi snakke om himmelhåpet i en begravelse, når ikke alle deler dette håpet? Disse forskjellene skaper mange praktiske vanskeligheter, sier Kirsten.

Sårt punkt

Forfatter og samfunnsdebattant Bjørn Stærk er en av dem som har tatt avstand fra sine foreldres tro offentlig. Pastor-sønnen ble ateist som tenåring. I fjor vår møtte Bjørn sin far, Dagfinn Stærk, til en samtale under et symposium om reformasjonen i Stavern. Der diskuterte de hvorfor den ene er kristen, mens den andre ikke er det.

– Det var sårt for oss foreldre da Bjørn som 16-åring fortalte oss at han ikke trodde lenger. Vi var opptatt av å ta ham på alvor. Du kan ikke trå til med harde motargumenter i en slik situasjon, det vil virke mot sin hensikt og dytte ham enda lengre vekk. Og jeg går ikke rundt og tror at «hadde han bare hørt Per Arne Dahl, da hadde han skiftet mening», og prøver ikke å overbevise ham. Men jeg holder heller fast ved at Jesus er sannheten. Bjørn er veldig opptatt av hva som er sant, forteller Dagfinn. Han har vært pastor i Frikirken i 32 år.

Det høres ut som oppskriften til et familiedrama: «Pastorsønn blir ateistisk samfunnsdebattant». Men slik har det ikke vært i familien Stærk.

Ingen bitterhet

– Det har vært trygt å diskutere trosspørsmål hjemme hos oss, selv om vi er varsomme og ikke dytter for hardt. Tro er et sårbart og følsomt tema, og det har vært viktig for oss å bevare et nært familieforhold, uten ­bitterhet, sier Bjørn.

Han har aldri prøvd å overtale faren til å gå vekk fra troen.

– Han har brukt så mye av ­livet sitt for å kjempe for dette; for troen. Arbeidslivet, det ­sosiale livet, familielivet – alt er basert på en religion. Jeg tror at troen kan være god, selv om jeg ikke tror at den er sann. Kristne har en del verktøy for å leve et godt liv som vi ateister ikke har, sier Bjørn.

Var ikke nok

Far og sønn har likevel vanskelig for å finne en entydig forklaring denne kvelden i Stavern. Hvorfor er den ene kristen, og den andre ikke?

– For meg er det umulig å tro på noe som ikke kan begrunnes rasjonelt. Sånn er min personlighetstype. Søstrene mine er begge aktive kristne, men de er andre typer mennesker. Jeg har også hatt gode opplevelser i kirken – kjent på en hellig ro – men det er ikke nok for meg, sier Bjørn.

En annen forklaring kan være at 16-årige Bjørn ikke kjente seg hjemme i kristne miljøer.

– Religionsforskere sier at folk konverterer til eller bort fra ­religioner langs sine sosiale nettverk. Hvis barn fra religiøse hjem får venner som ikke tror, er det mer sannsynlig at de følger etter dem. På den tiden da jeg brøt med kristendommen hadde jeg svake relasjoner til det kristne miljøet jeg hadde vokst opp i, sier Bjørn.

Reddet fra løvehulen

– Jeg skal bade minst hundre ganger! roper Aron. Femåringen løper rundt i vannet med strandlekene sine sammen med søsteren på seks, Leah Celine.

Nest etter bading, synes de det gøyeste med GF er å høre om Jesus.

– Det er gøy å høre om Jesus, for alle skal høre om ham, sier Leah Celine.

– Jesus kunne gå på sjøen uten å drukne. Og når noen ble kastet ned i en løvehule, kunne han sende engler for å passe på dem, sier Aron, før han løper ut i vannet igjen.

Oppe på gresset sitter mamma og pappa, Silje og Geir Henning Tunheim, med lillebror Levi ­tullet inn i et håndkle. De har nettopp ankommet GF ­etter en åtte timers biltur fra Ålesund, der de går i NLMs misjonsforsamling.

Den største skrekken

– Det er vårt aller største ­ønske i livet at ungene skal fortsette å tro på Gud. Og det er vår aller største skrekk her i livet at de skal velge det motsatte, sier Silje.

– Vi prøver så godt vi kan og tenke hva som er lurt og ikke når vi formidler kristendom til dem. Men ofte føles det ut som vi ikke får det til, sier Geir Henning.

– Hva vil dere si hvis et av barna en dag kommer og sier at oppveksten var for streng eller for klam, og ikke vil ha noe med den kristne troen å gjøre lenger?

– Jeg ville nok ha bebreidet meg selv, men om jeg hadde hatt grunn til å gjøre det er et annet spørsmål. Vi gjør det vi mener er best for barna, men ofte får vi ikke ting til. Men hvis det skulle skjedd, ville jeg ha prøvd å respektere det valget som hadde blitt tatt og gjort alt jeg kunne for at vi fortsatt kunne hatt et godt familieforhold, sier Silje.

Opplæring

NLM er en organisasjon som tar opplæring av barn og ungdom på alvor. Allerede klokken ni neste morgen er et par hundre barn samlet for en tre kvarters lang bibeltime.

– Vet dere hva et åsyn er? spør taleren. Noen få av barna nikker.

– Det er på en måte et ansikt. Og Guds åsyn, det er så godt og mektig at ingen mennesker kan se det, ikke engang Moses, fortsetter han.

Så er det tid for å lære en rap:

Gud er rettferdig – han tåler ikke synd.

Og han er kjærlig – kan ikke slippe inn
ondskap i himmelen – for da blir den ikke god.

Så Jesus redda oss – du trenger bare å tro.

Naturlig del av livet

Ved badestranden på GF passer Silje Tunheim på at Leah Celine og Aron ikke går for langt ut på dypet.

– Vi har vært opptatt av at kristendom skal være en del av det daglige livet vårt og at de skal forstå at det er viktig for oss. Det kristne fellesskapet skal føles som et hjem, sier hun.

Hun vokste selv opp med en mor som holdt ­andakter for barna hver morgen klokken åtte.

– Mammas tydelighet har vært veldig viktig for min tro. Men det har jo også med ulike personligheter å gjøre. Vi ser allerede nå at Leah Celine og Aron forholder seg forskjellig til troen, sier hun.

– Aron er veldig åndelig, og lever som om Jesus er ved siden av ham hele tiden. Han kan gå rundt å spørre folk om de tror på Jesus. Leah Celine er annerledes. Her om dagen sa hun at «hvis noen erter meg for at jeg er kristen på skolen, kan jeg bare la være å si noe om det». Begge deler er helt greit, sier Geir Henning.

– Barna våre kommer til å ta selvstendige valg. På en måte er det lettere for oss å snakke om denne tematikken nå, mens de fremdeles har barnetroen sin, sier Silje.

Valget

«Å ta et valg om å følge Jesus» er et viktig begrep i NLM. Man skal ikke kun kopiere sine foreldres tro. Dette kravet om et individuelt valg har en parallell i samfunnets norm om at «barna må få velge selv». Forskning viser at mange av de som ikke døper barna sine, gjør det nettopp fordi barna selv skal få velge hva de skal tro på.

Kanskje denne individualismen gjør terskelen høyere for å kalle seg kristen?

Sosialisering

Religionshistoriker Nora Stene skrev doktorgraden sin om religiøs sosialisering av ortodokse, kristne barn.

– Der er ikke spørsmålet først og fremst hvorvidt barna tror, men hvorvidt de praktiserer troen på samme måten som foreldrene praktiserer den, forteller hun.

Mens spørsmålet om tro dreier seg om den indre, personlige overgivelsen i protestantiske sammenhenger, er de ortodokse særlig opptatt av om barna går til messe, nattverd og skriftemål, og om de igjen døper sine barn.

Sakramentene og ritualene står i sentrum.

– I lavkirkelige miljøer kreves både et intellektuelt og følelsesmessig valg om å være kristen. Det er ikke en problemstilling hos de ortodokse, og heller ikke hos katolikker, sier Stene.

Bekymret

Eivind Sætre er fagkonsulent i NLM og har møtt mange foreldre som er bekymret for sine barns livs- og trosvalg. Han er enig i at vektleggingen av en personlig, aktiv og overgivende tro har vært veldig viktig i mange lavkirkelige miljøer. Da er det ikke så lett å trøste seg med at «barna i alle fall går i kirken på julaften».

– NLMs teologi tilsier at den som tror også skal vise sin tro i handling, livsstil og i verdisyn. Inntil nylig har grensene for akseptabel livsstil vært klart definerte i bedehus-miljøene. Dermed kunne det bli veldig tydelig hvem som var innenfor og hvem som var utenfor. Hvis noen drakk alkohol eller kledde seg annerledes, kunne de bli ansett som ikke-kristne, sier Sætre.

Han mener skammen over barna som «ikke skikket seg ordentlig» fremdeles gjør seg gjeldende i NLM.

– Jeg vet om folk som har trukket seg unna NLM-miljøene fordi de er redde for hva folk vil si om livene barna deres lever. Mange mangler nok et språk for å snakke om hva som egentlig har skjedd. Her trenger vi en kulturendring i NLM, sier Sætre.

Frykten for fortapelsen er mange NLM-­foreldres største bekymring, tror Sætre.

Fortapelsen

– Jeg vil at barna skal vite at vi tenker på fortapelsen som en realitet. Samtidig prøver vi ikke å spre frykt, og vi vil ikke at de skal sitte igjen med helvetesangst. Men vi tror at det finnes en evighet etter livet med Gud, og der vil vi gjerne at de skal være, sier Geir Henning, før han løper etter Aron, som er på full fart mot et hoppeslott han har fått øye på.

Når Aron spør hva som skjer når vi dør, svarer foreldrene at «Jesus døde på korset for at vi skal få være med ham når vi dør».

– Også har jeg sagt til ham at det finnes et sted der Gud ikke er. Men hva han oppfatter det som, er vanskelig å vite, sier Geir Henning.

– Noen vil si at det er indoktrinering per definisjon?

– Vi prøver å lære dem en livsstil som vi mener er sunn og god. På skolen lærer barna også om at det går an å tro på andre ting. Vi har valgt ikke å sende barna våre på en kristen skole når de er så små, sier han.

Ekteparet Christensen sier mange av foreldrene de har møtt på sine seminarer, eller i kirken der Jens Ole jobber som pastor i, er redde for barnas fortapelse.

– Men i Danmark har jeg møtt folk i liberale miljøer, der man avviser at helvete finnes, som likevel synes det er veldig vanskelig at barna ikke tror. Men frykten for konsekvensene kan nok være enda større i mer konservative sammenhenger, sier Jens Ole.

Redsel

Men hva svarer man foreldre som bebreider seg selv på denne måten?

– Mange av dem vi møter, opplever som en stor krise at barna ikke tror. Mennesker i krise blir gjerne veldig realistiske, og da holder det ikke med billige svar. Det jeg pleier å si er at ingen er herre over sine barns tro, sier Jens Ole.

For ham er det umulig å sette en formel på tro, ­eller ikke-tro. Streng oppdragelse, mild oppdragelse,­ stort kristent oppvekstmiljø eller ­ingen kristne venner: Man kan ikke lage en regel for hvem som forblir kristne og hvem som ikke blir det.

– Jeg har ennå ikke sett noen generelle trekk. Jeg møter familier der jeg tenker at barna burde løpe skrikende bort fra foreldrene og en dysfunksjonell oppvekst, men som likevel lever stabile, kristne liv uten noen gang å ta et oppgjør. Så møter vi familier som har gjort «alt riktig» der barna tar et oppgjør med kristendommen, sier Kirsten.

Skyld eller skam

Likevel, – det er uunngåelig. I løpet av en barneoppdragelse skader man barna sine på en eller annen måte, kristen eller ikke-kristen.

– Det finnes alltid noe man med rette kan bebreide seg for. Jeg treffer barn som sier de har møtt en kald kristendom og strenge foreldre. Det er noe annet med skammen som er der for noe du egentlig ikke har ansvar for. Den blir ofte til av sammenligning med andre som fremstår vellykkede, sier Kirsten.

NLM er en misjonsorganisasjon. Oppgaven, ja plikten, til å videreformidle det kristne budskapet, til å omvende, er dypt integrert hos mange. Hva skal man da gjøre med sine egne barn?

– Det viktigste du gjør er å vitne med livet du lever. Det fungerer svært sjeldent når foreldre prøver å forkynne til de barna som ikke er kristne. Da blir samtalen med en gang en del av større familie­dynamikker. Jeg pleier å si at man må be om at barna skal møte gode mennesker som de kan føre en maktfri samtale med, sier Jens Ole.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje