Da Østre Porsgrunn kirke brant ned, tok lokalsamfunnet fyr. Hva var det som var så brennbart?

De klarte ikke stoppe byggingen av ei moderne kirke. Men tilhengerne av en kirkekopi mener fortsatt at de hadde rett.

Reportasje

Denne aprilnatta er det vanskelig å få sove for de som bor i nærheten av Kjerkehaugen i Porsgrunn.

En nabo våkner og legger merke til et kraftig oransje lys på persiennene. Han vet ikke at klokka er rundt halv fire og tror det ulmende lyset skyldes en fin soloppgang utenfor vinduet.

Når han går ut døra, ser han store, brennende trebiter regne fra himmelen. Det er så varmt at billyktene smelter.

Denne natta står kirkesjef Johannes Sørhaug og ser flammene spise seg inn i den hvite barokkirka i tre fra 1760. Han blir ved branntomta helt til Kveldsnytt ruller over skjermen mandag kveld, nesten et døgn seinere.

Det er aldri håp for det overtente bygget. Brannfolka kommer for seint, men jobber intenst for at ikke brannen skal spre seg til den verneverdige trehusbebyggelsen i området.

11. april 2011 brenner Østre Porsgrunn kirke ned til grunnen. To unge menn blir seinere dømt for å ha tent på.

Et kall

Beskjeden fra fødebyen slo ned i ham som et lyn. Knut Kallhovde hadde ikke bodd i Norge på 23 år, men idet han får beskjed om at Østre Porsgrunn kirke har brent ned, er det noe som treffer ham. Nå som den er borte, innser han hvor mye kirka der han ble døpt og konfirmert faktisk betyr for ham.

– Det føltes nærmest som et kall, sier Kallhovde.

De siste åtte årene har Knut Kallhovde fulgt kallet, i front i kampen for at 1700-tallskirka skulle fra asken. Kirka var viktig i bybildet, den var samlende ved store høytider og et viktig kulturhistorisk dokument, mener Kallhovde. Derfor er det mange som hadde sterke følelser knyttet til bygget.

– La oss ikke kalle det kopi, det brukes ofte som et nedsettende begrep om noe falskt, sier Kallhovde.

– Vi ønska å gjenoppføre kirka slik den var, så den samtidig kunne møte dagens krav.

Nytt eller gammelt 

Den aprilnatta slukte flammene mer enn et nesten 250 år gammelt trebygg. De tok med seg lange familierøtter, viktig byhistorie og en tradisjonsbærer hele byen hadde et forhold til.

Røyken hadde knapt lagt seg på branntomta før diskusjonen begynte: Skal kirka bygges opp igjen som den var, eller skal det bygges et nytt og moderne bygg? Alle i byen følte seg berettiga til å mene noe. Facebook-gruppa «Bygg Østre Porsgrunn Kirke opp igjen sånn som den var!!!» ble oppretta allerede dagen etter brannen.

Mens den aktive menigheten har ønska seg et moderne bygg, har tilhengerne av en gjenreising kommet med sterke anklager. Om udemokratiske prosesser, saksbehandlingsfeil og maktarroganse. De mener at folk flest burde ha blitt hørt i saken og at det burde vært folkeavstemning for eller mot en rekonstruksjon av kirka som brant.

Nostalgi har blitt satt opp mot funksjonalitet, historie mot framtid, og den aktive kjernen i menigheten mot resten av byen.

Nå står bygget ferdig, med sine rette linjer, åpne kirkerom, abstrakte altertavle montert på havblå mosaikk og liturgiske møbler av messingrør og et porselenslignende materiale. Søndag åpner den såkalte porselenskirka, med biskop, ordfører og menighet til stede.

Tilhengerne av en gjenreising tapte, men mener fortsatt at de hadde rett.

Beskyldninger

Noen har spøkt med at det ligner en svømmehall, men innsida av nye Østre Porsgrunn kirke lukter ikke klor. Det lukter ferskmontert treverk.

De siste årenes utrettelige kamp har ikke ført noen vei. Tross klager til både biskop, Fylkesmannen, Riksantikvaren og Sivilombudsmannen, har ikke motstanderne klart å stoppe byggingen av ei moderne kirke. Nå har de gått over til å kritisere arkitekturen. I sosiale medier blir porselenskirka omtalt som alt fra fiskekassekatedralen til et pissoar.

– Vi har blitt beskyldt for å være glade for at kirka brant, sier Unni Nord Samdal.

Hun er den femte lederen av Porsgrunn menighetsråd på drøye åtte år, og en av dem som offentlig har måttet forsvare menighetens valg av et modernistisk bygg, ikke en rekonstruksjon av kirka som gikk tapt i flammene. Det har vært stor slitasje på de frivillige, men nå ser menigheten fram til ei åpningsuke fullstappa av program.

– Det er mange som er positive til det nye bygget, men de står ikke nødvendigvis fram i avisa. De mest aktive motstanderne har ikke vært så veldig mange, sier Samdal.

– Men de har vært ressurssterke og taleføre.

Komiteen

Siden kirka brant i 2011 har Porsgrunns Dagblad, Telemarksavisa og Varden til sammen trykka over 2000 artikler og leserbrev om Østre Porsgrunn kirke. Det er i overkant av fire artikler i uka i lokale medier kontinuerlig siden kirka brant for åtte år siden. Store deler av dekninga har kretsa rundt den såkalte «Komiteen for gjenoppføring av Østre Porsgrunn kirke», som har vært den sentrale drivkrafta i motstanden mot et moderne kirkebygg.

Komiteen blir stifta på ettårsdagen for brannen. Den utflytta Porsgrunnsboeren Knut Kallhovde går inn som leder, med Oslo-baserte Audun Engh som sekretær. I tillegg består komiteen av åtte medlemmer, blant annet tidligere konservator ved Porsgrunn bymuseum, som for øvrig er katolikk, og en lokal venstrepolitiker.

Målet er «å arbeide for og fremme rekonstruksjonsalternativet etter den tragiske brannen».

Gjenreisingskomiteen har hele tida ønska seg ei kirke som er lik den gamle. Det blir til og med billigere å bygge en kopi, hevder de, og dessuten ville byggeprosessen gi mulighet til å holde gamle håndverkstradisjoner i live. Ikke minst har de vært opptatt av at hele byen må bli hørt.

«Hvis Kirken ønsker en prosess som legger til rette for forsoning, bør man satse på åpenhet og medvirkning. Hvis alle får delta i avgjørelsen vil også resultatet bli akseptert», skriver komiteen i et av de mange nyhetsbrevene de distribuerer til meningsfeller.

De oppretter egen nettside, og sender hundrevis av leserbrev til avisene i området.

Tv-stue i vinkel

Julaften 2011 er branntomta dekorert med fakler. Der prekestolen pleide å stå, er det satt opp et bord med en hvit duk. Rundt 400 mennesker har møtt opp å feire gudstjeneste under Guds himmel, tross tre kuldegrader.

– Vi vet at kirken skal gjenreises. Det er bare veggene som er borte, sier prest Ivar Brobakken i prekenen.

Det blir fort klart at det ikke skal bygges noen kopi av den nedbrente kirka på denne tomta. Fra kirkelig hold kommer helt andre argumenter enn fra gjensreisingstilhengerne. Prosten mener å rekonstruere den gamle korskirka fra 1700-tallet blir som «å bygge tv-stue i vinkel», mens kirkekonsulent Ove Morten Berge sier til lokalavisa at det «kan bli behov for en Harry Potter-arkitekt» dersom en rekonstruksjon av den gamle kirka skal kunne oppfylle dagens krav.

Menigheten har dessuten vedtatt et romprogram, som sier noe om hvilke behov menigheten har i et kirkebygg: Plass til 500 personer, dåpsrom, et område som kan fungere som scene med plass til musikere og kor og et minglested der folk kan snakke sammen i forbindelse med arrangementer.

I utlysningsteksten til arkitektkonkurransen, som sendes ut våren 2013, kan vi lese hva menigheten er på jakt etter: En ny og funksjonell kirke.

Reis opp! 

Sju ulike forslag ligger på bordet når juryen bestående av representanter fra menighetsråd, fellesråd og stab, og to arkitekter, skal bestemme hvordan den nye kirka skal se ut. Ingen av dem foreslår en gjenreising av den gamle.

I juni 2015 kåres «Reis opp!», tegna av arkitekt Espen Surnevik, til vinner av arkitektkonkurransen. Vinnerutkastet viser ei hvit kirke basert på geometriske former dekka av hvit porselen, et nikk til byens viktigste merkevare.

To dager seinere møtes menigheten til avstemning, noe Gjenreisingskomiteen har rett til å kreve med bakgrunn i kirkeloven. Avstemningen er bare rådgivende, men komiteen ønsker å vise at flertallet i menigheten ikke ønsker seg «Reis opp!», som ble valgt to dager tidligere, men heller å bygge opp en kopi av kirka som brant ned.

Nærmere 400 personer møter opp i Vestre Porsgrunn kirke for å si sin mening: Vil de ha «Reis opp!» eller en rekonstruksjon av den gamle rokokkokirka?

Av soknets nærmere 10.000 medlemmer, er det 336 som avgir stemme denne junidagen. 205 stemmer for å skrote den pågående prosessen med porselenskirka, og heller bygge en rekonstruksjon. 125 stemmer for å fortsette som planlagt. Seks stemmer blir forkasta.

Komiteen har siden brukt avstemminga som et bevis på at de har et flertallet av lokalbefolkninga i ryggen. Men det hjelper lite. To dager seinere vedtar et enstemmig Porsgrunn kirkelige fellesråd å sette i gang byggeprosessen.

Tross motstanden ser «Reis opp!» ut til å bli en realitet.

Klager

Andre ville kanskje gitt opp på dette tidspunktet. Men det gjør ikke Gjenreisingskomiteen. De har hyra advokat Johan Henrik Frøstrup, og sier de har en ikke-navngitt millionær i ryggen som er villig til å hjelpe med finansiering.

Det er faktisk vanskelig å holde oversikt over alle hindringene som har oppstått på veien mot ei ny kirke i Porsgrunn, for komiteen har klaga inn alle vedtak de kan. At bygningsarbeiderne ved et uhell graver opp eidsvollsmann Jens Fabricius og hans kone Elisabeth Marie Fabricius, som var gravlagt utenfor kirka, gjør ikke akkurat motstanden mot det nye bygget mindre.
Og i enkelte tilfeller får de støtte, selv om det ikke fører til noe annet enn forsinkelser i byggeprosessen.

Fylkeskommunens team for kulturminnevern mener den planlagte kirka er dårlig tilpassa kulturmiljøet på Kjerkehaugen. Rådmannen i Porsgrunn mener porselensfasader vil være et fremmedelement i bygningsmiljøet i området. Og Riksantikvaren anbefaler gjenreising.

Kontrakten for bygging av ny kirke blir likevel undertegna fredag den 13. mai 2016. Til jul samme år får Porsgrunn kirkelige fellesråd en julegave fra Gjenreisingskomiteen: Et utkast til hvordan en rekonstruert Østre Porsgrunn kirke kan se ut, tegna av arkitekt Arne Sødal.

Arkitekten har tidligere rekonstruert Holmenkollen kapell, som ble påtent av Varg Vikernes i 1992 og ble gjenoppbygd i samme stil i 1996. På tegningene er inngangspartiet endra fra originalbygget, for å få plass til en kjelleretasje med kontorer og fellesrom.

Modellen kommer uansett altfor seint. Arkitektkonkurransen er avgjort for lengst. I september 2017 gir Kulturdepartementet klarsignal for at bygginga av det moderne porselensbygget «Reis opp!» kan starte.

Komiteen klager inn dette vedtaket også.

Bli med inn i arkitekt Arne Sødals modell av en rekonstruert Østre Porsgrunn kirke:

Arrogansens uttrykk

«Jeg nekter å forsone meg», var overskriften da Tommy Sørbø for et par uker siden skrev et innlegg i Telemarksavisa. Her forteller kunsthistorikeren at han kommer til å «fortsette å bruke kirken som et skrekkeksempel på hvordan det kan gå når ikke brukerne av arkitekturen ikke blir hørt».

Østre Porsgrunn var hans barndoms kirke, der han gikk på søndagsskolen og ble konfirmert. Ei kirke med engler og skyer i taket, og en ornamental rokkokostil han er spesielt begeistra for.

For tre år siden flytta Sørbø tilbake til byen der han vokste opp, til et «sjelløst funkishus». De snirklete utskjæringene på den høye kjøkkenstolen understreker poenget: Tommy Sørbø er ikke spesielt begeistra for rette linjer og hvite fasader.

– Uttrykket på den nye kirka er kjølig, abstrakt og tilbakeholdent. Den mangler magien og opplevelsen av det hellige, og er veldig langt fra den pynteglade rokokkostilen, med gleden over ornamentene, fest og høytid, sier Sørbø.

Det er funksjonalismen som er sidrumpa, mener Sørbø, ikke ønsket om å bygge en kopi. Vi er lært opp til å like det moderne uttrykket, fordi det regnes som god smak. Andre steder i Europa blir bygg som går tapt, rekonstruert. Det er en grunn til at vi helst vil gifte oss og døpe barna våre i de gamle kirkebyggene.

Sjøl meldte han seg ut av Den norske kirke som 16-åring, og innrømmer at han har en dragning mot det katolske. Men det spiller ingen rolle – kirka tilhører hele byen der den ligger på toppen av Kjerkehaugen. Han fnyser av at han i debatten blir møtt med kravene om tilrettelegging.

– At vi bygger et hus for et usynlig vesen, er i seg sjøl irrasjonelt. Da er det rart å snakke om at bygget skal være praktisk, sier Sørbø.

– Dette bygget har arrogansens uttrykk. Og prosessen som har leda fram til dette valget, er spikeren i kista for folkekirka.

Svarte sørgebånd

Gravearbeidene på tomta starter i desember 2017. Tre dager etter leverer Gjenopptakelseskomiteen en anmeldelse til politiet, der de hevder byggherren utfører kulturminnekriminalitet.

Bygningsarbeiderne som kommer på jobb for å bygge ny kirke, blir møtt av svarte sørgebånd som komitemedlemmene har knytt fast i anleggsgjerdene.

Julaften samme år møter et tjuetalls mennesker opp på byggeplassen. De har med seg en bærbar CD-spiller som sørger for at jula ringes inn på Kjerkehaugen, akkurat som i gamle dager.

«Når tomten er omdannet til en byggeplass med «adgang forbudt for uvedkommende» er det ikke et passende sted for å berette om juleevangeliet. Vi som fortsatt savner den nedbrente «Jesu Kirke» ønsker å markere julen på vår måte», skriver komiteen i nyhetsbrevet som annonserer markeringa.

– Mitt legeme skal aldri inn der, sier Venstre-politiker og komitemedlem Siren Johnsen til lokalavisa og peker inn på branntomta.

På andre sida av gata står kirkesjef Johannes Sørhaug og følger med.

Mørkemenn

At ei kirke brenner, er en kirkesjefs mareritt. Johannes Sørhaug har vært ansvarlig for hele byggeprosessen, som leder for byggherren, Porsgrunn kirkelige fellesråd. Et aspekt ved prosessen har gjort ham positivt overraska: Det er mange i byen som bryr seg om kirka.

– Men noe av engasjementet oppleves som unødvendig negativt. Mange av dem som har sterke meninger om kirka, er mer opptatt av den kulturhistoriske verdien kirka hadde, enn hvilke praktiske behov menigheten har i dagens arbeid. Da er det vanskelig å diskutere med en forståelse for hverandres synspunkter, sier Sørhaug.

Han forsikrer om at menighetsrådet har fått uttale seg før alle beslutninger er tatt, og understreker at ingen av klagene har ført fram. Det har vært frustrerende for kirkesjefen å se hvordan

Gjenreisingskomiteen har fått gjennomslag i mediene og nærmest blitt betrakta som en part i saken.

– Vi har blitt framstilt som en gjeng mørkemenn som har operert bak lukkede dører. Påstanden har blitt gjentatt så mange ganger at det nærmest har blitt en sannhet, sier Sørhaug.

Knut Kallhovde i Gjenreisingskomiteen mener det er medlemmene i menigheten som skal bestemme hvordan den nye kirke skulle se ut. At Fellesrådet som valgte å ignorere den rådgivende avstemminga fra 2015, betegner han som myndighetsmisbruk.

– De kaller det noe så fint som «den gudstjenestefeirende menighet», sier Kallhovde.

Han kaller dem heller a-medlemmer, den indre krets. De representerer ikke det brede lag av medlemmer i Den norske kirke i Porsgrunn, mener han.

– De utnevnte seg sjøl og tok seg til rette uten å lytte til fagfolk, resten av menigheten, vår øverste kulturminnefaglige instans Riksantikvaren, og inngikk avtaler som ikke kunne fravikes senere i prosessen, sier Kallhovde, som kaller prosessen et «narrespill».

Selv om komiteen ikke har tatt initiativ til å stille egen liste ved kirkevalget, mener Kallhovde at de har like rett til å bli hørt som alle andre.

– Kirka som institusjon er under et stort press i samfunnet i dag. Derfor burde menighetsledelsen føle et ekstra stort ansvar for å finne en felles løsning som flest mulig var tilfreds med. I stedet svekker denne saken kirkas omdømme, splitter menigheten og er uttrykk for et kjempeproblem for kirkedemokratiet.

– Folk er lei

«Vi vet nesten ikke om vi skal le eller gråte når vi ser de hvite kassene bygningsarbeiderne holder på å stable oppå hverandre. Er det en spøk? Folk som aldri har vært i Porsgrunn før, må jo tro at vi er klin gærne», skrev sjefredaktør Erik Enger i Porsgrunns Dagblad (PD) på lederplass i november i fjor.

Han var en av de første som sa at kirka måtte bygges opp igjen, og det mener lokalavisredaktøren fortsatt.

– Om bygget er fint eller ikke, har ikke noe å si. Kirka står i Porsgrunns fineste trebebyggelse, og jeg syns den er feilplassert i miljøet, sier Enger.

Han sammenligner Østre Porsgrunn kirke med Nidarosdomen eller Maihaugen på Lillehammer. Kirka var et landemerke i byen som de fleste hadde et forhold til, religiøse eller ikke.

Han har på lederplass i avisa beskrevet kirkesaken som «tidenes mest udemokratiske prosess i Porsgrunn», og mener det burde ha vært en åpen prosess der folk fikk si hva de mente.

– I stedet har det vært en lukka prosess der noen få har tatt en beslutning som veldig mange har vært imot. Mange føler at folkemeninga ikke ble hørt, sier Enger.

Selv om det var en enorm interesse for byggesaken i mange år, tror Enger nå at vinden har snudd. Mange i Porsgrunn gleder seg til den nye kirka skal åpne.

– Debattklimaet har til tider vært veldig tøft og frontene harde. Jeg tror mange i byen er lei av debatten. Det er grenser for hvor mye man kan krangle.

Bli med inn i porselenskirka «Reis opp!»

Glede og sorg

Snøen fyller lufta på Kjerkehaugen når ordfører Robin Kåss og biskop Stein Reinertsen firer ned grunnsteinen på det nye bygget søndag 11. mars 2018. I metallskrinet, som er kledd med kongeblå velur, ligger salmebok og bibel, bilde fra natta kirka brant og tegninger av det nye bygget. I henhold til skikken ligger også lørdagens utgave av lokalavisa Porsgrunns Dagblad.

«Kan vi bli glad i denne kirken?» heter det i overskriften på side 2 i avisa.

«Vi har ikke lagt skjul på at vi mener feil kirke vant arkitektkonkurransen og at ny kirke burde vært tilpasset det øvrige bygningsmiljøet i området», skriver lokalavisa på lederplass denne dagen. De spørs seg om bygningen kan «bli en folkekjær kirke, en institusjon vi kan vende oss til i glede og sorg?»

For barnebarna

Utenfor porselenskirka popper plutselig en pavehatt opp mellom gravsteinene. Grenland friteater skal arrangere en kirkegårdsvandring i åpningsuka, og er på befaring på tomta.

De tunge porselenskubene med et sylspist spir irriterer allerede vettet av de sterkeste kopitilhengerne. I dagene fram mot åpninga legger flere porsgrunnsboere ut bilder i den åpne facebookgruppa «Porsgrunn i dag». «Synes den nye kirka i Porsgrunn er flott», skriver en, mens kommentarfeltet fylles med motstand:

«Ser ut som en moské».

«Porsgrunns svar på Tsjernobyl».

«Minner om et romfartssenter».

Men flertallet av kommentarene under bildene er positive. Mange syns kirka er fin og at den vil sette byen på kartet. Noen ber motstanderne komme seg videre.

Sokneprest Ivar Brobakken er glad for at byggesaken ikke har splitta menigheten, tross mye støy utenfra.

– Det er ikke noe trivelig å være uten kirke. Vi har mangla noe. Et hus er ikke uviktig, sier soknepresten.

Han tror byen kommer til å sette pris på den nye kirka, men at det kan ta noen år.

Menighetsrådsleder Unni Samdal har gode råd dersom andre skulle være så uheldige å havne i samme situasjon:

– Vær pinlig nøyaktige i all dokumentasjon av møter og beslutninger. Sørg for at alle medlemsmøter er ekstra godt annonsert, så flest mulig får det med seg. Og ta avstemninger på alle avgjørelser i menighetsmøtene, selv når det er åpenbart at alle er enige, sier Samdal.

Da blir det lettere å stå i kritikken etterpå.

Nå blir det et tett konsertprogram gjennom høsten og familiegudstjeneste annenhver søndag. Menigheten ønsker seg flere barnefamilier. Kirkesjef Johannes Sørhaug er tydelig på at et moderne bygg kommer Porsgrunns innbyggere til gode.

– Vi bygger kirke for barnebarna, ikke for besteforeldrene.

Les intervju med arkitekt Espen Surnevik: – Jeg har ønsket å lage et bygg som kan forsone de steile partene i debatten om ny kirke.

Kilder: Porsgrunns Dagblad, Varden og Telemarksavisa

SE BILDESERIE: Slik ser den nye kirka ut

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje