Vinduet er åpent

Hvorfor lukker sykepleiere opp vinduet hos en død for å slippe sjelen ut? For Øyvind Thomassen er livet sterkere når døden ikke blir fortrengt.

Min tro

Den ferske turnuslegen står ved døren til rom 419 og lurer: Skal jeg banke på? Skal jeg gå rett inn? På innsiden ligger en gammel kvinne som er død. Oppgaven hans er å bekrefte døden.

Noen uker tidligere har han overhørt sykepleiere som snakket til en død som de stelte. Dette har han ikke lært noe om på medisinstudiet. Han banker på, går inn, gjør undersøkelsene, men prater ikke. Han lukker øynene på den døde, og er usikker på om han burde gjort det. Så skal han ut av rommet, men hva gjør han nå? Skal han snu ryggen til og bare gå rett ut? Skal han stå stille i noen sekunder og vise respekt? Det blir til at han går baklengs mot døren og sier: «Farvel». Vel ute i korridoren puster han lettet ut. Han håper ingen har sett på.

Et urbehov

17 år etter tenker Øyvind Thomassen ofte på den dagen på rom 419. Som anestesilege i luftambulansen i Bergen har han møtt døde mennesker mange ganger. Han ser pårørende som famler og kjenner seg like hjelpeløse som han gjorde den dagen. Det hender han sier at de kan ta på den døde. Han eller hun er ikke smittsom. Det er bare to minutter siden det var liv.

– Man kan ingenting om døden. Den er helt institusjonalisert bort, sier han.
Den 48-årige sørlendingen har en sportssekk på ryggen, håret er lett bustete som seg hør og bør på en mann som liker seg best ute i elementene. Gi mannen snø, terreng og ski, og han stortrives.
Nå har han tatt turen over fjellet fra Bergen til Oslo for å presentere boken han har skrevet: Livredderen og døden. Historier om redning, håp og avskjed.

Denne morgenen har han allerede vært både hos TV 2 på God Morgen Norge og i NRK på radioprogrammet Holm.

I jobben handler det om å redde de liv som reddes kan. Det betyr at han også møter mennesker som dør. Han snakker gjerne om sine erfaringer med død, enten det er det praktiske, fysiske, mentale, mellommenneskelige eller åndelige. Thomassen mener at mennesker ved å fortrenge døden, er uforberedt, både når de står foran sin egen død og i møte med andres. Mange kan gå glipp av viktige øyeblikk. De blir fremmedgjorte og overlater valg og vurderinger til helsevesen og begravelsesbyrå. Som sørlending snakker han ikke i store bokstaver, men det lyser et sterkt engasjement av fortellingene og refleksjonene i boken hans.

Selv tror han mennesket har et urbehov for å snakke om det vi egentlig vet: En dag skal jeg dø.

– Vi blir født, vi lever og vi dør. Hvis vi febrilsk fornekter at vi skal dø, tror jeg vi lever dårligere. Jeg tror det er bra at vi tenker på at det er nå vi lever. Kanskje skal vi slutte å gjøre ting som ikke beriker livet vårt.

– Hva gjør at vi snakker lite om døden?

– Jeg er veldig enig i det Per Fugelli har sagt om at noe av det som preger pulsen i samfunnet i dag er renhet, friskhet, ytelse, kropp og effektivitet. Sykdom skurrer med det, så den tar vi vekk og inn på sykehuset. Ethvert lyte passer ikke inn. Og absolutt ikke døden: Den er skitten, uønsket, den er ingen suksess, og ofte resultatet av en kamp du tapte.

30 dager igjen

Han forteller om en samtale han hadde med Katarina Zwilgmeyer, en av lederne for dødskafé-bevegelsen i Norge, der tanken er at mennesker kan møtes og snakke om døden fra alle slags innfallsvinkler. Zwilgmeyer spurte: «Hvis du nå fikk vite at du har 30 dager igjen å leve, hva ville du gjøre?»

Thomassen sa at han ville sagt til jobben at han ikke kom dit mer. Oppussing og rengjøring ville han ikke brukt tid på. Han ville vært mye sammen med familien, holdt fest til langt på natt med venner, og tatt noen samtaler med familie og venner som han ikke har turt å ta eller ikke har tid til i sitt vanlige liv. Så spurte Zwilgmeyer: «Hva hvis du fikk vite at du har et år?»

Thomassen syntes det ble mer og mer vanskelig å svare. Slik fortsatte samtalen, med fem år, ti år og førti år som horisont.

– Da hun sa førti år, skjønte jeg at det var det som var hele poenget hennes. Hun ville vekke oss. Hvis man fornekter at man skal dø, går man bare inn i traltene i livet.

I boken skriver han at det kan bli strevsomt å leve som om hver dag var den siste, men at det kan det være korrigerende å tenke over av og til at hver enkelt bare er bevilget en kort tid av evigheten.

---

Øyvind Thomassen

  • 48 år, gift med Liv Karin Lund Thomassen, har to barn. Opprinnelig fra Kristiansand, bor i Bergen.
  • Er anestesilege og seksjonsleder for Luftambulansen i Helse Bergen. Har tidligere vært kommunelege i Loppa i Finnmark. Tok doktorgrad om hvordan sjekklister brukes under operasjoner.
    Skikjører, fjellklatrer.
  • Har skrevet boken Livredderen og døden. Historier om redning, håp og avskjed om erfaringer i møte med mennesker i livsfare og i møte med død.

---

En endret tro

For Thomassen startet livet i Søgne utenfor Kristiansand helt på tampen av 1960-tallet. Han var yngst av fire søsken. Faren var politimann. Begge foreldrene var aktive i menigheten Salem i Misjonsforbundet i Kristiansand. Hjemme i huset var det åpent og «alltid» noen på besøk. Faren var opptatt av rusomsorg, og rusmisbrukere og alkoholikere kom for å prate med ham. Moren bakte brød, og det hendte Øyvind ga et brød til venner. Sånn trodde han alle hadde det.

Midt på 1980-tallet stod han som 15-16-åring oppå to bruskasser i gågata i Kristiansand og forkynte om de to utgangene på livet, himmelen og helvete. Men troen ble etter hvert vanskeligere terreng.

– Jeg mistet aldri troen, men den typen tro jeg hadde, forsvant helt, fordi så mye av det var feil. I menigheten hadde jeg flotte venner og et flott fellesskap og jeg har bare gode minner. Men akkurat troen bar meg ikke inn i studietiden. Og så pendlet jeg elegant tilbake, men ikke helt dit jeg var.

Nå er Gud en viktig del av livet, men det handler ikke så mye om å velge himmel eller helvete.

– Frelsesverket var hele essensen før. Uten det var ikke Gud noe. Gud er bare blitt større. Før var han ganske snever. Det handlet om at vi ble født med ett formål og det var å ta et valg, og så skulle vi begynne å leve etter at vi var døde.

Evolusjonslæren ble det første problemet. Han beskriver det han lærte i oppveksten som kreasjonisme, at skapelsen konkret skjedde på sju dager.

– En del sånne ting begynte å ramle fra hverandre. Når troen din bygger på det, kan mye rakne fort.
På medisinstudiet var undervisningen streng på at legerollen og religion ikke måtte blandes sammen. Thomassen mener det blir altfor kategorisk, og at resultatet kan bli berøringsangst for noe som er viktig for mange legene møter.
– At jeg har et gudsforhold betyr ikke at jeg vil formidle min tro til de pårørende. Men når jeg har min egen tro kan jeg identifisere meg og være så nær at de opplever det ekte, sier han.

---

4 raske

  • Gud er: Større.
  • Jeg kan ikke leve uten: Av materiell karakter: Snø.
  • På min gravstein skal det stå: Oppbrukt.
  • Boken alle må lese: Walden av Henry Thoreau

---

Sitter Thomassen sammen med en pårørende som troen er viktig for, og som sier at nå er den døde i himmelen og sitter og ser ned på dem, kan han spørre og være interessert i å høre mer. Han mener det er viktig at han som lege ikke har berøringsangst, selv om det ikke er alt han ser på helt samme måte selv. Men fordi han selv har en tro, kan han være med på disse tankene.

– Jeg er skuffet over noen legekolleger som mener at profesjonalisme er å holde religion borte. Jeg mener at det er motsatt. Vi kan ikke være profesjonelle hvis vi ikke har et forhold til det overnaturlige, hvis man skal kalle det det.

– Hva betyr det å tro på noe større når du står midt i situasjoner på liv og død?

– Når vi er på et skadested er alt så enormt handlingsfokusert. Da har jeg ikke kapasitet til å tenke på noe annet. Selv om jeg tror på en himmel og en evighet, er ikke det en trøst i jobben. Da min far døde ved juletider, var det absolutt en trøst. Men i jobben er det ikke sånn at noen dør, og at jeg kan tenke at det ikke var så farlig likevel, fordi «dere møtes igjen, bare hold ut sorgen». Selv om jeg tror på at de møtes igjen.

Et menneske

I boken forteller Thomassen om en desembernatt da AMK-sentralen melder at luftambulansen trengs til å søke etter en mann i 20-årene som har forsvunnet fra vennene sine flere timer tidligere. Bakkemannskaper er allerede ute og leter, men søkeområdet er vanskelig å komme til. De trenger noen som kan fly. Luftambulansen kommer på vingene, men det er mørkt, tunge skyer og kraftige fallvinder. Sikten er langt under minstekravene, og de tre i lufta er enige om at de avbryter. Det er for risikabelt.

Men litt senere på natten går alarmen igjen: «Ung mann funnet død nord i Hordaland. Han er kald og har ingen livstegn». Luftambulansen tar ut på nytt. Mannen ligger på ryggen i en bekk. Hodet og overkroppen er delvis under vann. Huden er hvitaktig, alle leddene stive.

Sykepleieren på laget starter å blåse munn-mot-munn og gjør hjertekompresjon. I hodet vet han at tilsynelatende livløse mennesker som har vært nedkjølt, har overlevd mange timer. Alle som ser på, tenker at det er nytteløst. Mannen har vært savnet i seks timer.

En del av det Thomassen vet, er at når hjertet stanser ved normal kroppstemperatur, vil det etter fire-fem minutter oppstå alvorlige hjerneskader. Etter 15-20 minutter er gjenoppliving nytteløst. Men det som kan redde den unge mannen nå, er hvis kroppstemperaturen er så lav at hjernen ikke er skadet. Teamet fortsetter redningsoperasjonen for fullt. Inne på sykehuset blir mannen lagt rett på operasjonsbordet. Han kobles til en maskin som sørger for at blodet sirkulerer og får oksygen, og håpet er at kroppen blir varm nok til at hjertet klarer å pumpe blod selv. De ser tegn til aktivitet i hjertet. Livredderne gir et elektrisk støt, og så pumper hjertet av seg selv.

De neste dagene ligger mannen i kunstig koma. Lille julaften åpner han øynene. De neste dagene blir det klart at den unge mannen er den samme som før ulykken.

Thomassen roser alle som gjør noe sånt mulig, ikke minst de frivillige som ofte er de første på stedet og ikke får betalt. De stiller bare opp når det trengs.

– Er det noe i oss mennesker som gjør at vi slår på det beste vi har når det står om liv?

– Ja, kanskje er det menneskesynet vårt som ligger i bunnen. Om vi har en gudsrelasjon eller ei, har nok mennesket nærmest en uendelig verdi for nesten alle i Norge. Holder noen på å drukne, vil nesten alle avbryte fiskingen sin for å gå ut og prøve å redde.

Mer enn oksygen

Thomassen skriver om sjelen og eksperimenter som viste at kroppen akkurat i dødsøyeblikket ble 21 gram lettere. Var det sjelen som for? Eksperimentet er omstridt. For Thomassen kan spørsmål om sjelen dukke opp når han er på vakt. Har mennesker sjel? Hva innebærer det? Han trekker fram sin lærer Ole Fyrand som utfordret medisinstudentene til å nærme seg pasienten med alle sanser, også de sjelelige. Det kalte Fyrand «ypperste legekunst».

Da han var turnuslege i Hammerfest møtte Thomassen sykehusprest Eivind Berthelsen. Han tok doktorgrad på hvordan sykepleiere i Hammerfest håndterte døden rent praktisk. Han fant at noe alle gjorde, selv om det ikke stod i noen prosedyre, var å åpne vinduet like etter at pasienten døde.

Sykehuspresten lurte på hvorfor, og fant to svar. Det ene var at de ville slippe til ny luft fra naturen utenfor. Det andre var mer overraskende: Pleierne åpnet vinduet slik at sjelen kunne slippe ut.

– Hva er selve livet? spør Thomassen, og begynner på et svar.

For en anestesilege handler forskjellen på liv og død mye om å sikre pust og blodsirkulasjon, og kroppen blir nærmest mekanikk.

– Egentlig er livet bare de biologiske prosessene som krever oksygen. Men hvor sitter Øyvind? Når oksygenleveransen stopper, er det sånn at sjelen er noe annet enn biologien, og forlater kroppen?

Når han ser døde mennesker, kan han ofte bare se det: Dette mennesket er ikke lenger levende.

– Det er noe med dem. Det er selvfølgelig farge, lukt og historie, men er det også noe mer? Jeg synes at den som ikke undres over det, er litt enkel. Det er merkelig å tro at sånn vi sitter nå bare er kjemi. Å bare tro det, synes jeg er en vanvittig sterk tro.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro