Ut i åpent landskap

Når diakoniprofessor Stephanie Dietrich besøker verdens verstinger på likestilling tar hun stolt på seg presteskjorta. Visjonen hennes er klar: Å hjelpe kvinner opp og frem.

Reportasje

– Nå må jeg legge på. Det står noen her som skal intervjue meg. Kan du fikse dette for meg, er du snill?

Stephanie Dietrich former munnen til et «beklager», mens hun fortsetter å prate med stemmen i andre enden. Hun peker på en av kurvstolene i hjørnet på kontoret. At hun har satt sitt personlige preg på arbeidsplassen sin er det liten tvil om. Det lille kontoret er overfylt med bøker, ikoner, trefigurer, fargerike duker og stearinlys, grønne planter og midt på gulvet – en el-sykkel.

Diakoniprofessoren klarer til slutt å legge på. Hun drar hendene gjennom håret, snur seg og sier:

– Beklager! Vi har startet en ny, internasjonal master i «community development» og diakoni. Vi skal lage slike elektroniske læringsressurser og det ender jo bare opp med teknisk kaos. Ja, vi skulle prate om troen min. Vil du ha te eller kaffe?

Dietrich finner frem et titalls ulike tesorter å velge mellom. Så setter hun seg i kurvstolen på andre siden av bordet med et forventningsfullt uttrykk.

– Hvordan vil du beskrive troen din?

– Nå, per i dag? Det er et ganske personlig spørsmål.

– Ja, tro er jo et ganske personlig tema.

– Jo, men for meg har det blitt mer og mer viktig at troen min ikke er grunnet i meg selv – men som Martin Luther sier – det som er lagt og gitt meg i dåpen som ligger utenfor meg selv og som jeg kan søke tilflukt til. Jeg har studert mye teologi og selv om jeg kan mer og mer teori om tro, så betyr det ikke at jeg vet mer og mer om troen min. For jo mer jeg lærer, jo større mysterium blir Gud.

Åpent land

I vår ble det kjent at Stephanie Dietrich er ny styreleder i Digni – en norsk paraplyorganisasjon for kristne bistandsorganisasjoner – etter Dagrun Eriksen. Dietrich var kanskje ikke et like kjent navn som Eriksen, men det tar hun igjen med en lang og imponerende CV. Diakoniprofessoren har flere verv og posisjoner i internasjonalt dialogarbeid, og har reist verden rundt på vegne av Den norske kirke og Norge. Blant annet gjennom Kirkenes Verdensråds «Faith and order»-kommisjon.

– Jeg er så glad i mennesker. Jeg slutter aldri å bli overrasket og utfordret og se hvilken rikdom det er i mennesker. Mennesker er mennesker verst, men mennesker er også det flotteste som finnes. Jeg er privilegert som har anledning og lov til å treffe og samarbeide med mennesker fra hele verden i jobben min, sier Dietrich.

Hun snakker flytende norsk, men den skarpe r-en og det nesten syngende tonefallet avslører likevel hennes kontinentale opphav.

– Det er et salmeord som har blitt veldig viktig for meg. Salme 31. Åh, hva heter det på norsk?

Hun siterer noe på tysk og strekker seg etter en bibel øverst i en av de overfylte bokhyllene og blar seg frem til Salmenes bok.

– Jeg hadde aldri den store omvendelsen i den klassiske forståelsen av omvendelse, men jeg hadde en slags omvendelse til en tro som fokuserte på engasjement for den andre, å se Kristus i sin neste og ta ansvar for rettferdighet. Skal vi se – hva heter det på norsk? «Du førte meg ut i åpent land». Åpent land er ganske viktig i troen min. De kristne jeg møter rundt omkring hjelper meg å se hvor stort og åpent det kristne troslandskapet er og bør være.

---

Stephanie Dietrich

  • 53 år, født i Tyskland, bor i Oslo, gift, to barn.
  • Utdannet teolog.
  • Professor i diakoni ved VID vitenskapelige høgskole.
  • Styreleder i Digni.
  • Ga 6. september ut boka The Diaconal Church sammen med tre kolleger.

---

Pietisme

Pietisme. Stephanie Dietrich vokste opp i en liten vinbygd helt sør i Tyskland, på grensa til Sveits, under den kalde krigen. Moren var hjemmeværende og aktiv i kvinneforeninger, faren jobbet på fabrikk og var mye på jobb. Det som preget troen hennes mest var bestemoren, forteller Dietrich. Besteforeldrene drev gartneri, og Stephanie stod på torvet og solgte grønnsaker sammen med bestemoren hver lørdag gjennom hele oppveksten. Mormoren hadde «en trygg Kristus-tro», som hun ikke snakket så mye om, men levde ut ved å være en slags sjelesorgstasjon for mange forskjellige mennesker som kom til henne på torvet. Det skulle senere prege Stephanies trosreise.

Nesten alle i bygda var tilknyttet kirken eller bedehuset på et eller annet vis.

– Bedehustradisjonen vår var ikke så ulik norsk pietisme. Det var et stort fokus på det man skal og ikke skal og at man skal tro, føle og mene de riktige ting. Jeg er veldig glad for den oppveksten, men jeg er også glad for at horisonten har blitt videre. Jeg strevde gjennom ungdomstiden min fordi jeg aldri følte at jeg følte det riktige. Så var det godt etter hvert å kjenne at det ikke spiller så stor rolle hva jeg føler. Den gudstjenesten og liturgien som ruller og går jorda rundt hver søndag bærer troen også når troen ikke bærer seg selv.

Hun kan huske når gudsbildet begynte å forandre seg. To av ungdomslederne i miljøet hun gikk i tidlig i tenårene ble gravid. Jenta var ikke mer enn 17 år. Paret ble utstøtt av de voksne lederne i menigheten fordi de hadde syndet.

– Men det de hadde trengt var noen som tok vare på dem fordi de valgte å bære frem barnet. Jeg hadde noen slike øyeblikk der jeg tenkte at: Det holder ikke. Å være kristen er mer enn å tro de rette tingene. Det handler om hele livet, ikke bare å snakke kjærlighet – men å være kjærlighet. Leve troen, ikke bare forkynne den, sier Dietrich.

Den gudstjenesten og liturgien som ruller og går jorda rundt hver søndag bærer troen også når troen ikke bærer seg selv.

—   Stephanie Dietrich

Ikke for enkelt

At Stephanie Dietrich er et barn av sin tid, er det liten tvil om. På 1980-tallet drev USA og Sovjetunionen våpenkappløp så resten av verden satt med frysninger langt nedover ryggen. Men Dietrich var heller ikke da av typen som ble sittende hjemme, lammet av angst. I stedet tok hun til gatene og demonstrerte mot stasjonering av amerikanske mellomdistansevåpen i Europa. De lagde menneskerettskjeder, streiket og hadde bønnevaker på gata. «Frieden schaffen ohne Waffen» – «Skape fred uten våpen» – var slagordet.

– Det var alltid en side av det å være meg og engasjementet for verden. Jeg følte meg mer og mer hjemme i en forståelse av hva det vil si å være kristen som er relatert til det å være kristen i verden. En tro som har betydning for hele livet, som også innebærer at du må være en ansvarlig samfunnsborger.

Hun mener det er viktig at samfunnsengasjementet preger kristentroen, men samtidig har hun også sans for at kirken er tydelig på at troen på den treenige Gud er det som gjør den til noe annet enn «en klubb av likesinnete, en fritidsforening eller et parti».

– I dag tidlig leste jeg en artikkel av en teolog som skrev om hvorfor man er blitt mer og mer opptatt av sakramentene og mindre og mindre av prekenen. Han mente at hvis han skulle lære noe om verden på en søndag var det bedre å kjøpe noen gode aviser og en cappuccino og sette seg ned. Jeg kommer ikke til kirken for å lære mer om verden – det kan jeg gjøre bedre andre steder. Jeg kommer til kirken for å lære mer om hva det betyr å være kristen i verden og hva troen på den korsfestede og oppstandene betyr for oss.

– Har noen prester latt samfunnsengasjementet kommet litt i veien?

– Det er jo veldig vanskelig å være prest og å være forkynner. Jeg tror ikke det kommer i veien nødvendigvis, men det er jo også litt uklart hva de som går i kirken forventer og trenger. Hvordan bruker jeg de bibelske tekstene og hvordan forkynner jeg både tekstnært og relevant? Det er vanskelig, men det skal det også være. Utfordringen er ikke å gjøre det for enkelt, sier Dietrich som fortsatt tar på seg presteoppdrag i Den norske kirke i blant.

På hjemmebane

At Stephanie Dietrich endte opp i Norge var egentlig ganske tilfeldig. Da hun skulle velge studier stod hun mellom teologi og medisin. Hun endte opp med å studere teologi på en kirkelig høyskole i Bayern. En høyskole som hadde utveksling med MF vitenskapelig høyskole i Oslo. Mange ganger underveis tenkte hun: «Hvorfor i all verden valgte jeg ikke medisin? Noe litt håndfast!»

Men Dietrich stortrivdes i Norge. I en alder av 22 ble hun prestevikar på Dønna på Helgelandskysten – og hun elsket det.

– På den tiden var det stort overskudd av prester i Tyskland. Landsdelen jeg hørte til var veldig tydelig på at de ikke trengte noen teologistudenter, og det var ganske tøft egentlig, når man trodde at det var mening at man skulle gå denne veien. Så kom jeg til Norge og ble mottatt med åpne armer. På prestevikarkurset på Gran sa gamle biskop Gunnar Lislerud til meg: «Den norske kirke har bruk for deg». Så det ble et slags kall til å bli her.

I et lutefisklag møtte hun mannen sin, den blinde og anerkjente organisten Ulf Nilsen.

– Mer norsk enn å møtes i et lutefisklag blir det vel ikke. Det var spektakulært nok for meg, sier Dietrich og ler.

Hun er ikke særlig glad i å prate om privatlivet sitt, men på spørsmål om når hun er på sitt mest sårbare svarer hun «når det er noe med barna».

– Det går veldig fint å være gift med en blind mann, men det gjør at vi har en del utfordringer i hverdagen som jeg må fikse. Han er dårlig på gressklipping og sortering av klesvask for å si det sånn – men god på veldig mye annet. Men det gjorde jo at to barn var nok.

«We too»

Teologiutdanningen til Dietrich ble til en doktorgrad, og etter det jobbet hun ni år i Mellomkirkelig råd før hun fikk tilbudet om å undervise på VID vitenskapelige høgskole. Intensjonen bak høgskolen hun nå har jobbet ved i 12 år var å utdanne mannlige diakoner «til områder i nødens rike som bare menn kunne nå». Selv om Dietrich er stolt av den arven, er det først og fremst diakoni som angår både kvinner og menn som har engasjert henne som forsker og underviser. Hun har blant annet redigert boka Diakonia in a Gender Perspective hvor hun skrev kapitlet «Poverty has a woman's face».

– Norge er kommet veldig, veldig langt når det kommer til kvinners rettigheter. Slik er det som oftest ikke ute i verden. Med utgangspunkt i et kristent menneskesyn har vi et ansvar for at kvinner og menn sammen skal få utfolde seg og få gode liv. Den kampen er ikke ferdigkjempet før kvinner har mulighet til gode liv på samme måte som menn, sier Dietrich.

Hun lener seg engasjert fremover og retter på brillene på nesa.

– Samtidig ser vi at det ofte er kvinnene som bærer familiene og bærer samfunn. Uten kvinnene stopper alt opp. Så jeg tenker det er en tydelig diakonal oppgave å være opptatt av myndiggjøring av kvinner. Etter #metoo-kampanjen har jeg blitt opptatt av at det ikke bare handler om «me too», men om «we too». Kvinnesaken må alltid kjempes i solidaritet med kvinner globalt.

Trenger kvinner 

Professoren mener nøkkelen er utdanning.

– For meg er det viktig å støtte opp om kvinnelige studenter, og ikke minst doktorgradsstudenter, særlig fra sør. Jeg støtter så absolutt mannlige studenter, men det er blitt en liten visjon i livet mitt: Å bistå kvinnene opp og frem.

Det betyr for eksempel at når hun er på jobbreise på Madagaskar tar hun på seg presteskjorta i møte med de kristne lederne der nede, selv om den lutherske kirken der ikke ordinerer kvinner ennå.

– Kirken trenger kvinner og kvinnelig forkynnelse. Halvparten av menneskene i verden er kvinner. Vi klarer oss ikke uten. Det handler ikke minst om kirkens troverdighet.

– Sier du det til de katolske og ortodokse mennene du sitter i ulike råd med rundt om i verden?

– Å jada! Det handler ikke nødvendigvis bare om embetssyn og teologi, men om strukturer og maktposisjoner og hierarkier. Uavhengig av det teologiske synet på ordinasjon er det noe med at å tilrettelegge for at kvinner og menn sammen styrer kirken. Det kan både den katolske og den ortodokse kirken utfordres på. Og for så vidt også Den norske kirke og alle tros- og livssynssamfunn i Norge.

---

4 raske

  • Gud er: Gud.
  • Boka alle må lese: Markusevangeliet, og Antoine de Saint-Exupéry «Den lille prinsen».
  • Jeg klarer meg ikke uten: Familie, gode mennesker og ferskt vann (pluss god kaffe).
  • På min gravstein skal det stå: Gravstein? Plant heller et tre på graven.

---

Målet

Den nye styrelederen i Digni er klar for utfordringene som venter i paraplyorganisasjonen. Blant annet har hun allerede uttalt seg i Klassekampen om korrupsjonsutfordringene i bistandsbransjen.

– Kristne organisasjoner er også utsatt. Samtidig er tillit og kompetanse den største ressursen man kan bygge på i slike organisasjoner for å motarbeide korrupsjon. Det viktige i tiden fremover blir å arbeide proaktivt mot korrupsjon, sammen med partnerne, i stedet for å måtte bruke mye tid og ressurser på opprydning.

Hun understreker også at det er veldig klare retningslinjer på at bistand ikke skal brukes til evangelisering.

– Samtidig er det også slik at i det globale sør er tankegangen ofte mye mer holistisk. Det å forkynne evangeliet og drive med bistand er ikke like atskilt som i vår forståelse. Det er klart det kan føre med seg utfordringer.

Også diakonien står i fare for å bli et instrument for evangelisering, men det mener Dietrich mener fagmiljøet er bevisst på. Selv er hun klokkeklar:

– Jeg sier til studentene mine at målet med å hjelpe folk er å hjelpe folk. Målet med diakoni er diakoni. Så kan det være det du gjør vitner om Jesus Kristus, implisitt eller eksplisitt, men du gjør det ikke for å vitne om Jesus Kristus, men for å hjelpe folk. Religiøs omvendelse må aldri gjøres til noe betingelse for å motta hjelp.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje