Stadig på leit

Kari Helene Partapuoli veit ikkje om tvil er bra. Ho veit berre at den er menneskeleg.

Min tro

– Det er eit dikt som heiter Church going. Det handlar om ein fyr som alltid går inn i kyrkjer, men han veit ikkje kvifor. Er det Gud, er det huset, er det det som vert sagt der? Men han stoppar alltid opp. Sånn er det for meg også.

Kari Helene Partapuoli kostar av kjøkkenbordet med eine handflata i to store sveip. Sola skin inn gjennom dei høge vindauga og treff ansiktet hennar. Ho foldar hendene framfor seg.

– Kyrkjer har ei ro. Dei ryddar hovudet, føler eg. Kyrkjehus ryddar og balanserer.

Det er i domkyrkja i Oslo ho som oftast endar opp.

– Når det skjer forferdelege ting i livet, så har ein ikkje tid til det. Men eg kan gå inn dit på heilt vanlege dagar og sitte der, stille.

– Ber du?

– Ja... Av og til.

Ho dreg på det. Smiler nølande.

– Dette snakkar eg ikkje om med nokon. Aldri.

Aldri redd

1. august i år tok Partapuoli over jobben som generalsekretær for Plan International Norge. Ho har tidlegare leia Utviklingsfondet og Antirasistisk senter. Som nyutdanna sosialantropolog frå Universitetet i Tromsø på 1990-talet, arbeidde ho ved eit krisesenter og eit senter for innvandrarkvinner i København.

Der lærte ho mykje om kvinneleg makt, om gjennomslagskraft og om politikk.

I dag bur ho på Bislett i Oslo. På ringeklokka står kallenamnet til hennar 17 år gamle son, som det har gjort dei siste ti åra, slik at venene hans skulle finne han.

Sitt eige namn har ho aldri hatt der.

– Det er mange nok som ikkje tykkjer det er greitt å arbeide for Antirasistisk senter. Det er eit reelt trusselbilete i ein slik jobb, seier ho.

Ho var aldri redd, men folk kunne ringe til henne, stoppe henne på gata, følgje etter henne. Det har roa seg dei seinare åra, men somme hugsar framleis.

– Vi visste at det var ein del av jobben. Innvandringsdebatten er den verste debatten eg veit om. Eg skjønar framleis ikkje kvar folks sinne kjem frå. Men det var så mykje betre å ta del i debatten, for då er du ikkje heilt makteslaus. Det å få ha ei stemme, kjendest veldig bra.

Det samiske

Som lita var ho sjenert. Ville helst berre stå stille i eit hjørne, håpte at ingen la merke til henne. Ho vaks opp i ein av dei største villaane i byen. Faren var banksjef, mora var heimeverande.

– Gjøvik er jo som andre norske småbyar, der ein ikkje skal stikke seg fram og der du skal passe inn i nokre boksar. Det er frykteleg keisamt og veldig tvangstrøyeaktig. Då blir du dottera til banksjefen og har ingen anna identitet.

Når det kom spørsmål om etternamnet deira, svarte faren at det var finsk.

– Det er samisk, men pappa ville ikkje vedkjenne seg det. Han ville eigentleg ta etternamnet til mamma, som var Larsen. Men då sa ho nei.

Oldefaren til Partapuoli kom til Noreg frå Nord-Sverige med ein reinsdyrflokk på over 200 dyr. Saman med oldemora, som var frå Nord-Noreg, enda han opp i Skjåk og bygde seg hus, «eit slags kråkeslott», 800 meter over havet. Dei gjekk i samiske klede heile livet, snakka norsk med aksent og køyrde reinsdyr til butikken.

– Folk på gamleheimen der pappa bur no hugsar at viss dei gjorde noko gale som små, sa dei vaksne at dei skulle sende Partapuoli på dei. Ungane var jo redde!

Faren hennar lærte aldri samisk og står ikkje i det samiske manntalet. Dottera skreiv seg inn i manntalet i vaksen alder.

– For meg var det politisk. Det har med urfolk sine rettar å gjere. Det som har blitt gjort mot den samiske befolkninga i Noreg, blir ikkje tatt på alvor. Eg er ikkje aktiv i samisk politikk, men det er viktig at dei som kvalifiserer står i manntalet, for å vise fram kven vi er.

Heal the world

I stova på Bislett står ein sølvfarga plastfigur av Michael Jackson oppå peisen, ei gåve frå då ho slutta ved Antirasistisk senter. Når Partapuoli puttar pengar på den, seier ei velkjend, skurrande røyst: «That's all, heal the world».

– Den treng nye batteri, seier ho og ler.

Partapuoli tenker at vi menneske har to oppgåver her i verda. Det eine er å ikkje gjere verda til ein verre stad.

– Det er kjempeviktig. Og så, om du er heldig, kan du gjere den lite grann betre. Eg trur ikkje vi skal ha større ambisjonar enn det.

Ho vil gjerne legge att noko som er godt etter seg, ikkje noko som er vondt.

– Det er ein form for moral og etikk som sit i meg ein stad, når eg leitar etter meininga med livet og kvifor vi er her.

---

Kari Helene Partapuoli

  • Fødd 10. mai 1971
  • Gift, éin son frå eit tidlegare ekteskap
  • Vaks opp på Gjøvik
  • Utdanna sosialantropolog ved Universitetet i Tromsø
  • Har tidlegare vore dagleg leiar for Innvandrerkvinnesenteret i København, Antirasistisk Senter og Utviklingsfondet.
  • Fekk Kirkens Bymisjons Brosteinspris i 2011, for sitt arbeid i Antirasistisk Senter.
  • Starta i jobben som generalsekretær for Plan International Norge 1. august i år.

---

Det gamle testamentet rokkar litt ved dei verdiane som ein 1970-tals-Jesus hadde

—   Kari Helene Partapuoli

Tvil og kjærleik

Kvar morgon på barneskulen vart alle samla for å synge ein song. Det kunne vere salmar med bodskap om fred i verda og å ta vare på dei som er svake. Eller så hadde lærarane omsett Grand Prix-songar som var i vinden. Til nynorsk.

– Tyskland hadde vunne med «Ein bisschen Frieden». Og det vart sjølvsagt til «litt meir fridom, litt meir kjærleik», seier Partapuoli og dansar der ho sit, med hendene i veret.

Klasseforstandaren var Ten Sing-lærar og tok med seg det inn på skulen. Ho skildrar lærarane sine der som ein gladkristen gjeng.

– Dei var den hyggelegaste versjonen av kristensosialistar. Dei ville det aller beste for oss og at vi skulle bli skikkelege folk.

Partapuoli styrte unna idrett som barn. Ho gjekk heller på speidaren, spelte fiolin, song i Ten Sing-koret. Det kristne var ein raud tråd gjennom barneskuleåra.

– Det var ein kristendom som handla om gode verdiar, om internasjonal solidaritet, og om tvil, fortel ho.

Bjørn Eidsvåg var eit stort førebilete. Han besøkte Ten Sing-koret på Gjøvik og lærte dei ein av songane sine.

– Eg veit ikkje kva han står for no, men då var det: Menneske tvilar. Og tvilen som ligg i den retninga av kristendomen, var veldig fin. Då blir Jesus ein kjempeviktig person, som passar veldig godt inn i mange av dei verdiane dei prøvde å legge igjen i oss.

Heime var ikkje religion eit tema. Foreldra hadde si barnetru, men snakka ikkje om den. Dottera derimot, som var einebarn, tok det veldig alvorleg. Som tiåring sette ho seg ned og las Bibelen frå perm til perm. Det gjorde inntrykk.

– Det gamle testamentet er heftige saker. Det er frykteleg mange gode historier, men dei rokkar kanskje litt ved dei verdiane som ein sånn 1970-tals-Jesus hadde.

Arvesynda var eit vanskeleg konsept for henne.

– Vi hadde blitt lært at mennesket er godt og at vi skal vere gode med kvarandre. Då var det godt å ha med seg retorikken om tvil og uvisse. Eg filtrerte nok ut det som passa inn i det eg hadde lært.

Ho har ikkje lese Bibelen sidan. Men Jesu likningar sit framleis godt i.

– Det er ikkje slik at eg kan gjenfortelje kvar einaste, men ideane om dei hugsar eg. Det var mellom anna Jesus som vaska føtene til fattige menneske. Det er slik eg ynskjer at kristendomen skal vere. Overalt.

Vendepunkt

Som 16-åring reiste ho til California på språkreise. Det var hennar første møte med verda, for, som ho seier, i 1987 hadde ikkje verda kome til Gjøvik.

– Eg budde med ein svart familie, og eg kom dit og sa neger. Eg fekk fort ei forklaring på kvifor det ordet ikkje blir brukt og kvifor grupper skal få definere seg sjølve. Sidan har eg ikkje trengt å tenke meir på det.

Ho var den einaste kvite i nabolaget, og ho møtte tenåringar på same alder som hadde små barn. Det var ho ikkje vant til. Ho skildrar turen som eit vendepunkt.

– Det var ein smak av verda. Ungdom er veldig beskytta heime i Norge og veit lite om korleis ting heng saman. Slik er det framleis.

Møter

I april 2011 demonstrerte fleire hundre palestinske asylsøkjarar framfor Stortinget for ei meir rettferdig behandling av norske styresmakter. Demonstrasjonane varte i fleire veker og etter kvart enda om lag 25 av dei opp i ein leir utanfor Jakob kyrkje i Oslo. Dei ville heller vere der enn å vente på mottak rundt om i landet.

Som sjef for Antirasistisk senter, arbeidde Partapuoli med å synleggjere asylsøkjarane sin situasjon i Noreg.

Ho er oppteken av at folk må møte kvarandre, ansikt til ansikt.

– Det viktigaste vi har, er at vi ser kvarandre som menneske. Det var leiren fin til. Folk kjenner jo ikkje asylsøkjarar. Men om du kjenner dei, eller éi historie, så endrar du syn på heile asylinstituttet.

I leiren ved kyrkja møtte ho Mohamed. Året etter gifta dei seg.

– Såg du føre deg at noko sånt skulle skje?

– Nei.

Ho ler stilt.

– Nei, det gjorde eg ikkje.

Mohamed var palestinsk asylsøkjar, som hadde eit avslag på opphaldsløyve bak seg.

– Det var ein spesiell måte å møtast på. Han hadde ingenting.

– Reagerte nokon på forholdet?

– Det var mange spørsmål om papir. Om vi vart gift for papira si skuld. Det var eit gjennomgangstema, og det møter eg framleis. Åja, fekk han opphald på grunn av deg, kan folk seie. Då har ein stilt eit spørsmål ved ekteskapet som ikkje kjennest bra.

Det gode

Konvertering til islam var aldri eit tema. Men det å tru på Gud, snakka dei mykje om.

– Det er så privat for meg, at eg visste ikkje korleis eg skulle svare, seier Partapuoli og stryk hendene gjennom det blonde håret.

– Kven er Gud for deg?

– Det er eit veldig vanskeleg spørsmål. Eg har kome fram til at eg trur på ein guddom, men eg klarar nesten ikkje å setje ord på det.

Når ho går i kyrkja og ber, brukar ho bønene ho lærte som liten.

– Kven ber du til?

Ho tenker nokre sekund.

– Det gode. Eit eller anna som er godt. Som eg håper omsluttar oss og som det går an å nå gjennom til.

Bak Partapuoli, i krydderhylla på kjøkkenbenken, står eit lite kors ho har fått i gåve frå ein palestinsk ven. Over døra i stova heng ein innramma plakat med arabiske bokstavar, eit Koran-vers: Det finst ingen Gud unntatt Allah.

47-åringen trur også på éin gud. Alle kan ikkje ha kvar sin, tenker ho. Men tvil tek ikkje like stor plass i islam, slik ho opplever det.

– Mohamed er sikrare enn meg. Så det er ein forskjell.

– Kvifor er tvil så bra?

– Eg veit eigentleg ikkje om det er så bra, men det er iallfall veldig menneskeleg. Det er jo veldig rart å vere heilt sikker på ting. Det er veldig få ting ein er heilt sikker på. Og kanskje særleg slike store spørsmål.

---

4 raske

  • Gud er: Omsluttande godleik
  • Eg klarar meg ikkje utan: Nokon å vere glad i
  • På min gravstein skal det stå: Der kan det stå kva som helst, det er ikkje så farleg. Det eg lurer på, er om eg og Mohamed kan bli gravlagde saman. Eg håper hans namn vil stå der saman med mitt.
  • Boka alle må lese: Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov.

---

Religionens kraft

I 2007 melde ho seg ut av Den norske kyrkja på grunn av motstanden mot homofili.

– Viss alle er like mykje verd, om vi skal tru på Jesus-skikkelsen slik som han er framstilt, så kan eg ikkje sjå føre meg at han ville støytt nokon ut.

Ho melde seg inn i Human-Etisk Forbund (HEF), og ho fann mykje verdifellesskap der. Men det var ikkje ein riktig heim.

– Det er fordi eg tykkjer at dei ikkje forstår religionens rolle. For den forstår eg. Eg forstår religionens kraft.

– Kva legg du i det?

– Religion betyr veldig mykje for veldig mange menneske på denne jordkloda, og vi treng fellesskap, ritual og måtar å forstå og takle det som skjer med oss. Dødsfall, sorg, kjærleik. Vi treng noko.

Ho viser til at dei fleste har ei skapingsforteljing. Ei forståing av kven vi er, kvifor vi er her og kva som skjer når vi døyr.

– Då er det religion som ofte gir eit svar. Sjølv dei som ikkje trur, leitar etter noko. Det gjer HEF også.

Måten kyrkja møtte flyktningar på, gjorde at ho melde seg inn igjen.

– Jesus var flyktning. Det var fullt i herberget, og det skal det ikkje vere. Det er veldig enkelt. Eg skjønar at realpolitikken er mykje vanskelegare enn akkurat det, men eg tenker at dei verdiane må ligge i grunn.

Sjølv dei som ikkje trur, leitar etter noko

—   Kari Helene Partapuoli

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro