Dagsavisen-redaktøren følte han manglet en dimensjon i livet

Den administrerende direktøren og sjefredaktøren i Dagsavisen ble ikke født med en sølvskje i munnen. Faren hans døde to måneder før sønnen fylte ett år. Moren hadde slett ikke god råd, det hendte de måtte spise brødskiver til middag. Likevel prentet hun tidlig inn i Eirik at sammenlignet med mange andre i verden, var de langt ifra fattige. De var tvert imot ufattelig rike! Derfor hadde de også et ansvar for å hjelpe de som virkelig var fattige.

Også ved kjøkkenbordet til mormoren og mor­faren på det lille småbruket deres på Herøy, ei forblåst øy på Helgelandskysten, fikk Eirik tidlig høre at det ikke var forskjell på folk. Han tror han husker det så godt fordi de snakket til ham som en voksen.

– Jeg snakket politikk med morfar og ba ­Fadervår med mormor. Det falt like naturlig for dem begge, men også for meg. Mens morfar slukte alt om ­Einar Gerhardsen og Haakon Lie, var mormor mest opptatt av å følge Gud og Jesus.

Likhetstrekk

Eirik Hoff Lysholm opplevde at mormoren og morfaren utgjorde en sterk allianse, bygd på det som forener, og ikke det som skiller. I bunn tror han de var to mennesker av samme støpning, fra samme kår og med lik innstilling til livet. Minnet om de to sittende hånd i hånd på ­divanen på kjøkkenet har for ham blitt et bilde på at arbeiderbevegelsen og kristenfolket fortsatt kan leve side om side.

– Begge sider har opp gjennom historien kjempet­ for et rausere samfunn og bedre kår for dem som har trengt det.

Norsk vekkelseskristendom, representert ved blant andre Hans Nielsen Hauge, mener Lysholm har atskillig flere likhetstrekk med arbeider­bevegelsen enn mange har villet innrømme. Selv gjorde han en viktig oppdagelse da han kom over den svenske forfatteren Viktor Myrén fra Dalsland i Sverige. Trilogien Mästaren vid gränsen, De goda fotsporen og Det förlovade landet handler om ­vekkelsen på 1880 og 1890-tallet i de svenske nabobygdene til Norge.

– De levde et hardt liv, med fattigdom og fyll. Da noen fant trygghet i troen, brøt det ut vekkelse. En svensk pinsepastor var ikke klar over disse bøkene, før jeg fortalte ham om dem. En stund senere fikk jeg en mail om at han hadde brukt det i en preken, sier Lysholm.

---

Eirik Lysholm

• Gift, tre barn.
• Bor på Hasle i Oslo.
• Administrerende direktør og sjefredaktør i Dagsavisen.

---

Han forteller at arbeider­bevegelsen i Norge lenge hadde et vel så restriktivt syn på alkohol som kristenfolket her i landet. En av deres fremste foregangsmenn, og Lysholms forgjenger som redaktør i Dagsavisen ­(Arbeiderbladet), Martin Tranmæl, var avholdsmann.

– Lenge skrev nok Arbeider­bladet mer om alkoholens ­farer enn det Vårt Land gjorde. ­Utgangspunktet var at alkoholen gjorde de fattige fattigere, ved at far drakk opp lønna.

Farsfigur

Før Eirik Hoff ­Lysholm fikk en stefar og en lille­bror, var det i ti år bare han og moren. Farfaren ble en ­reservefar. Da han døde, ble en onkel oppnevnt som verge. Da også ­onkelen døde, brått, innrømmer Eirik at det traff ham ekstra hardt.

– Som guttunge lå jeg på rommet mitt og stirret inn i tapeten, mens jeg grublet på om jeg noen gang ville se faren min igjen? Om jeg ville treffe mine fantastiske besteforeldre igjen? Om det var noe mer enn dette livet? Jeg kan fremdeles tenke slike tanker. Hvis det finnes noe mer, og hvis de menneskene som har betydd noe for meg befinner seg et eller annet sted, så håper jeg virkelig de er fornøyd med meg, sier den 44-årige trebarnsfaren og smiler.

På TV-en til morfaren og mormoren husker han det stod et ­bilde av morens søster. Hun druknet da hun ni år gammel seilte på et isflak. Eiriks ­mamma løp ut i det iskalde vannet og forsøkte å redde henne.

– Det har vært mye død, og mange store tap, i familien min, sier Lysholm.

– Har du klandret Gud for det?

– Nei, jeg tenker ikke slik. Men jeg har nok følt at jeg har manglet­ en dimensjon i livet, og at jeg av og til har hatt behov for å se ting i en større ­sammenheng.

Husly til Børre Knudsen

Da den ennå ikke publiserte forfatteren og presten Børre Knudsen ­skulle skrive salmeboken Det hellige bryllup, spurte den lokale presten på Herøy om Eiriks mormor og ­morfar kunne gi familien Knudsen husrom mens han skrev på boka. Det kunne de.

– Mormor og morfar levde aldri i overflod, men døra deres var alltid åpen – også for Børre Knudsen og familien hans. Da en i Vårt Land mente at jeg som redaktør i sosialdemokratiske Dagsavisen ikke helt forstod kraften i abortsaken, eller dødsfallet til Børre Knudsen, fortalte jeg historien om hvordan hans første bok ble til. Den koblingen tror jeg ikke han så komme.

Da det mange år senere stormet rundt Børre Knudsen og abort-aksjonene hans, snakket Lysholm og moren om tiden da hun gikk med ham i magen, og de var på besøk hos foreldrene som stelte for Knudsen etter beste evne.

– Ingen visste jo da at det skulle bli slik turbulens rundt mannen. Heller ikke mamma, som vel var, og kanskje fortsatt er, en slags kristen rødstrømpe.

Polarisering

Eirik Hoff Lysholm ser at mange finner en dypere mening i andre ting, for eksempel fotball. Enkelte kan ha en nærmest religiøs hengivelse til et fotballag. Da han for noen år ­siden overvar en kamp mellom skotske Celtic og ­Glasgow Rangers, med deres henholdsvis sterke katolske og protestantiske tilknytning, så han ikke mye sunn religiøsitet over det hatet fansen viste overfor hverandre.

– Disse folkene er fra samme arbeiderklasse, men de hater hverandre dypt og inderlig i fotballens og religionens navn. Det er trist hvordan noen kan bli så redde for mennesker som tror anner­ledes enn dem selv.

Lysholm er også overrasket over at kristne kan være så nedlatende overfor flyktninger og innvandrere.

Og – legger han til – at de kan støtte en fyr som Donald Trump. At noen få bibelvers om for eksempel homofili kan veie tyngre enn et kristent og bibelsk budskap, som er gjennomsyret av neste­kjærlighet og farene ved å være opptatt av egen rikdom, får han heller ikke til å stemme.

– Det er blitt en polarisert debatt, hvor mange først og fremst er opptatt av å få bekreftet sine egne meninger, i stedet for å se helheten.

Lite mirakel

En januardag for snart 13 år siden dro Eirik Hoff Lysholm og kona hans til Ullevål sykehus med deres fremdeles nokså nyfødte baby. De skulle ta en sjekk fordi morfaren syntes hun var blitt litt gul. De lurte på om det var gulsott.

Sykepleieren som tok blodprøver ville sende dem hjem igjen straks. Etter at de hadde tatt på den lille jenta klærne ute i gangen, og de var på veg ut ­ytterdøra, møtte de en annen syke­pleier. Hun stoppet dem: stilte­ noen spørsmål, og sa at fargen i den lilles ansikt umulig kunne være gulsott.

– Plutselig kom jeg på at ­familien min i flere generasjoner hadde­ hatt en mystisk blodsykdom. Jeg vet nå, men visste ikke da, at jeg har den selv også. Dét var nok til at flinke folke på ­Ullevål sykehus i hui og hast slo alarm, og tok riktige beslutninger for veslejenta vår.

Blodprosenten hennes viste seg å være rekordlav, de måtte ­bytte blodet hennes straks. ­Legene konstaterte etterpå at den raske behandlingen hadde reddet livet­ hennes.

– Den mellomste jenta vår er rett og slett et lite mirakel. Syke­pleieren vi hadde møtt i døra, som vi aldri har truffet igjen ­senere, vil jeg kalle en ... engel, sier Eirik Hoff Lysholm og smiler.

Det er ikke så lenge siden ­moren fortalte at hun ba for ham hver eneste kveld.

– Jeg kunne med hånda på hjertet si til moren min at jeg satte stor pris på det. Det vitner om ­omsorg. Dessuten kan jeg ikke være skråsikker på at bønn ikke virker.

Kontroversielt

Eirik Hoff Lysholm slutter aldri å bli overrasket over hvor kontroversielt dette med tro og kirke kan være for noen.

– Ateister som hevder at alle som tror tar feil, opplever jeg fundamentalistiske.

Det har også overrasket ham hvor lite som skal til før noen beskylder ham for å ha en agenda om å innføre islam i Norge.

– Støtter man ikke Israel i ett og alt, går ­enkelte helt i stå. De vil visst ikke se at en konflikt kan ha to sider. Som redaktør har jeg av hensyn til ytringsfrihetsgrunnen, og slett ikke fordi jeg ­eller Dagsavisen er enig med dem, sagt OK til annonser for MIFF (Med Israel for fred), selv om jeg visste jeg ville få kritikk fra venstreradikale. Da jeg var 24 år reiste jeg rundt i Israel med sekk på ryggen i en måned.  Så jeg vet en del om både Israel og Palestina.

Det som skjedde ved utgangsdøra på Ullevål i 2007, og deretter i noen hektiske minutter, tenker han på som en uforståelig inngripen, som flaks, men også noe han beskriver som en deja vu-følelse.

– For meg var det en påminnelse om at det er mye vi mennesker ikke forstår og kan forklare.