Yrjan fant Jesus i mørket etter 22. juli

Nå frykter Yrjan Mirzai Sunde (29) å bli stemplet som «Utøya-presten».

Min tro

Det er 24. juli 2011. I blomsterhavet utenfor Oslo domkirke står en 22-åring med mørkt, rufsete hår. Han er rasende. På den norske stat, på Anders Behring Breivik, men også på seg selv. For hvorfor lo han av høyreekstreme som tok til orde for vold? Hvorfor var han ikke selv på Utøya? Hvorfor levde han fortsatt, når så mange av vennene hans var døde?

Yrjan går inn i kirken. Den er full av mennesker i sorg, frykt og fortvilelse. Men det var noe mer her inne.

Så faller en tåre. Og en til. Venner veksler blikk mellom hverandre. De ser at Yrjan, den rebelske gutten som aldri viste følelser, er den av dem som nå gråter mest. Midt i domkirken rant den harde fasaden bort.

Yrjan Mirzai Sunde gråt lenge. Han opplevde at kjærligheten spredte seg langs kirkegulvet, at tidligere fiender og konkurrenter i det unge politiske miljøet sto sammen, og holdt hverandre oppe.

I kirken forsto han hvilken kraft kjærligheten har, og hva han kan gjøre med den.

Trøbbel i begynnelsen

Yrjan ble født 1989 i Orkdal i Trøndelag, men flyttet med mamma til Lillestrøm. Hans persiske far hadde flyktet til Norge fra det strengt religiøse regimet i Iran. Moren er norsk, med røtter i arbeiderbevegelsen, og var kritisk til kirken. Men selv om Yrjans familie på alle måter er ikke-religiøs, har han selv alltid flørtet litt med tro.

– I forbindelse med konfirmasjon ville jeg døpe meg. Da malte mamma med en bred pensel hva forsakelse var. Hun sa at hvis jeg skulle døpes måtte jeg hate homofile, og kunne ikke danse, alle disse tingene som jeg nå ler litt av. Hun prøvde å skremme meg fra religion, sier Yrjan, og understreker at mye har endret seg siden den gang: Nå reiser moren gjerne langt for å høre sønnen preke.

– Da er det tydelig at hun er stolt av meg, sier han.

Da han var to år, gikk mor og far fra hverandre. Ti år senere ble han utvist av rektor på barneskolen. Han lagde for mye bråk, og lærerne klarte ikke å håndtere de ukentlige slåsskampene. Yrjan ble mobbet, og mye var på grunn av hudfargen.

– Jeg er ikke utlending en gang. Men det var bare tre av oss på skolen som ikke så ut som alle andre, forteller han.

På grunn av mangel på ressurser hjemme, måtte moren overlate omsorgen til faren. Vårt Land har vært i kontakt med Yrjans mor og far, som begge stiller seg bak at Yrjan får fortelle historien om sin oppvekst slik han selv opplevde den.

– Det var vondt å bli kastet ut av moren sin. Det gjør noe med deg. Som liten ser man ikke helt grunnen til hvorfor ting skjer, men nå forstår og respekterer jeg valget mamma tok. Og jeg er glad for at hun gjorde det. Hadde hun ikke kastet meg ut, hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Gjennom å flytte til pappa, fikk jeg bo med Kristin, sier han.

Kjempet mot presteskapet

Stemoren Kristin er en varm og kjærlig dame som bor sammen med faren på Kalbakken i Oslo. Det var gjennom henne han fikk sitt første ordentlige møte med kirken. Gjennom hennes venninne ble også Yrjan introdusert til AUF.

Ifølge Yrjan var faren en politisk aktivist med en stor tilhengerbase i Iran. Han skal ha kjempet hardt mot presteskapet i hjemlandet. Før han kom til Norge, skal Amir ha blitt fengslet og torturert for sin aktivisme.

– En gang spurte jeg pappa: «Hva hadde du gjort hvis du fikk møte din torturist?» Svaret sjokkerte meg voldsomt. Pappa sa: «Da ville jeg åpnet en vodkaflaske, og spurt hvorfor han har jobbet med det han har gjort, hvorfor han trodde på det han trodde på, og spurt ham når han hadde det vanskelig i sin jobb.» Jeg ble forferdet, men pappa hadde en forståelse av at hver sak har flere sider, og hvis vi skal si «min side har rett» hele tiden, så kommer vi ingen vei.

Yrjan følte ofte at pappas brennende engasjement for folkets frihet i Iran overskygget farsrollen.

– Når man har opplevd et liv i eksil, så blir familieliv noe annet. Jeg opplevde at pappa var fraværende, fordi det alltid var noe viktigere han måtte gjøre. Det påvirket meg åpenbart på skolen. Jeg manglet en stabil farsfigur, forteller han ærlig.

Heldigvis er familierelasjonene annerledes i dag, og Yrjan har et godt forhold til både mor og far. Pappa er hans største forbilde, og det var faktisk pappa, som måtte flykte fra et strengt religiøst regime, som endte opp med å støtte Yrjan mest da han ville bli prest.

---

Yrjan Mirzai Sunde

  • Født 1989 i Orkdal i Trøndelag
  • Tidligere AUF-politiker, var fylkessekretær i Oslo AUF i to år
  • Blir i september ny sjømannsprest i Houston

---

Jeg skammer meg ikke for livet jeg har levd, og jeg er veldig glad for at jeg har gjort det. Nå kan jeg møte folk som har levd på samme måte med respekt og forståelse.

Fra gutt til mann

I AUF gikk Yrjan fra å være en rampete guttunge til en karismatisk og ansvarlig mann. Han fikk tillit, og ble etter hvert fylkessekretær i Oslo AUF. I 2011 ble han valgt til fylkesstyret, og drev valgkamp for Arbeiderpartiet.

Etter terrorangrepet meldte Yrjan og bestekompisen Alexander seg til tjeneste for Arbeider­partiets og LOs kriseteam.

Alexander tok tak i praktiske ting som å betale regninger og arrangere seremonier. Mens Yrjan begynte å snakke med ungdommene som hadde opplevd terroren, og lyttet tålmodig til dem mens verden utenfor var i kaos.

– Jeg er veldig glad for at jeg fikk bidra. Det var deilig å få konkrete oppgaver å holde i, sier han.

Deretter begynte han å jobbe som kontormedarbeider i et advokatfirma. Han sluttet å gå med hettegensere, begynte å gå i dress, og tilpasset seg miljøet han ble en del av. Han begynte dessuten å gå stadig oftere til gudstjeneste i Den norske kirke. Der ble han kjent med en prest som hjalp ham til å overvinne det enorme sinnet han bar på. Presten fikk ham til å innse at selv en drapsmann som Breivik har menneskeverd, samtidig som han anerkjente Yrjans følelser.

Samtidig som han fikk rom i kirken, ble han oppfordret av kollegene i advokatfirmaet til å ­begynne med høyere utdanning. De mente han hadde et akademisk hode.

Yrjan forstod hva han måtte gjøre, og hva han ville bli. Og han fant fremtiden på Restetorget.

– Jeg visste at jeg ville bli som en av de prestene som møtte meg etter angrepet. Selv om jeg søkte gjennom Restetorget, var jeg helt bevisst på at det måtte bli teologi som førstevalg, sier han.

En teolog som stiller spørsmål

Yrjan blir husket av venner og bekjente både som en aktiv og flink organisator, og som en sjarmerende kvinnebedårer. Selv beskriver han sitt ungdomsliv som «utsvevende». Han ble skilt før han fylte 25 år, men er i dag gift på nytt.

Når han blir spurt hvordan han en gang har levd, svarer han med en pinlig berørt latter. Han har lagt fortiden bak seg.

– Jeg skammer meg ikke for livet jeg har levd, og jeg er veldig glad for at jeg har gjort det. Nå kan jeg møte folk som har levd på samme måte med respekt og forståelse, sier han.

Han begynte å studere teologi på MF vitenskapelig høyskole. Det var ikke bare enkelt. For han var disiplinert og strukturert, men også kritisk og utfordrende. Han fikk inntrykk av at noen mente at han måtte dempe sitt ytre, at han måtte han passe på sitt «patos».

Yrjan fortsatte likevel å stille spørsmål ved Gud og Bibelen. De første studieårene var de vanskeligste. Hvem var han oppi alt det her? I motsetning til mange andre på MF, hadde han ikke vokst opp i et kristent hjem. Han var langt fra tradisjonell, og enda lengre fra fromhetsidealet.

Da Yrjan fortalte til vennene sine hva han ville bli, lo de og veddet på at han ikke ville holde ut mer enn et år på studiet. Også på MF opplevde han at noen tvilte på at han kunne bli prest.

– Mange har ment at mine livsvalg har gjort at jeg nesten ikke kan komme meg til Jesus. Jeg har møtt kristne som påroper seg å være nestekjærlig, men så bare avskriver de deg. Jeg ønsker i hvert fall ikke å dømme noen fra min egen tro. Min sannhet er ikke den eneste, sier han.

– Hva mener du med at din sannhet ikke er den eneste? Kunne du ha vært en muslim?

– Min Gud er nådig og bryter totalt med rettferdighetsideen i islam. I mitt hode resonnerer det bedre med ideen om at vi alle er elsket i kraft av å være skapt, og dermed kan en ikke gjøre stort mer enn å ta imot denne kjærligheten og forsøke å la den gjennomsyre måten en ser verden på. Hvis Gud har samme rettferdighetsforståelse som oss mennesker er vi alle sjanseløse, spør du meg.

– Så hva mener du med din sannhet, da?

– Gud har tillatt mange åpenbaringer av andre religioner, så det må jo ligge noe i dem. Jesus brøt en rekke sosiale normer og religiøse forskrifter for å vise godhet til mennesker han møtte. Han helbredet på sabbaten, tilga mennesker deres synd, og inviterte nesten smånaivt alle til bords. Det er ikke rart han ble drept, for han utfordret jo hegemoniet. Det viser meg at det ikke er Gud som trenger religionens kategorisering, men at det derimot er vi. Jeg er overbevist om at himmelen vil være som en pose Non Stop. Selv om de ser forskjellig ut, er det samme sjokolade inni. Sjokoladen er kjærligheten og fargene er våre jordiske religionsbåser.

---

4 raske

  • Gud er: 
    Kjærlighet.
  • Jeg klarer meg ikke uten: 
    Sol, vann og kjærlighet.
  • Boka alle bør lese: 
    Livsglede av Karsten Isachsen.
  • På min gravstein skal det stå:
    [Insert quote here]

---

Hvis Gud har samme rettferdighetsforståelse som oss mennesker er vi alle sjanseløse, spør du meg.

—   Yrjan Mirzai Sunde

Den unge sjømannspresten

På en semesterfest langt ut i studiet møtte Yrjan på Solveig. Sol følte seg utenfor i det teologiske landskapet. Det var for mange spilleregler på MF. Hun ønsket å snakke med noen som ga større rom for ulike teologiske tolkninger. Det gjorde Yrjan. To og et halvt år senere giftet de seg på slottstrappen.

Sol beskriver Yrjan som en ­empatisk ektemann som tar hennes små bekymringer på alvor. Han er heller ikke redd for å spørre om råd. Dette er egenskaper hun tror han vil ta med seg inn i presterollen. Han ser mennesker, og får folk til å senke skuldrene.

Da de møttes, var både Sol og Yrjan i tvil om de kunne bli prester. Selv om ingen av dem følte at de passet inn i malen, passet de for hverandre. I ­begynnelsen av september flytter de til sjømannskirken i Houston i Texas. Sol som diakonal medarbeider, og mannen som daglig leder og sjømannsprest.

– Jeg har nylig vært på kurs i forbindelse med rollen min i Sjømannskirken. I Sjømannskirken møter man folk som har vært rufsete. De møter folk ansikt til ansikt. Det kan være på en brun bar eller på gata. Det handler om å møte mennesker, ikke så mye om hvor man møter dem, sier han.

Yrjan tror han fikk jobben fordi han tror på en dogmefri Gud – og fordi han er «rund i kantene». For ham handler Sjømannskirken om å legge ­politiske og sosiale skiller til side.

– Houston er i sørstatene. Her er det oljevirksomhet, som i vår tid er fy-fy. For meg handler det om at folk innenfor oljenæringen også trenger å bli sett. Det er her jeg føler jeg passer inn. Før brydde jeg meg masse om sosiale markører, men i dag er jeg mer opptatt av at alle mennesker er like mye verdt. Jeg tror på det Jesus sier om at de siste skal bli de første.

For Yrjan startet trosreisen først og fremst etter Utøya. Hadde det ikke vært for den dagen i Oslo domkirke, hadde han ikke pakket eiendelene sine for å dra til Texas.

Likevel forblir Utøya ikke bare ett stort arr, men også et sosialt stempel. Åtte år etter 22. juli er det å bli stemplet som «Utøya-presten» det Yrjan frykter mest. Det ber han om å få slippe å være. Han vil bare være Yrjan Mirzai Sunde, sjømannspresten som møter alle, uavhengig av bakgrunn, med et åpent sinn, og kjærlighet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro