Fortolkeren

Da Frank Kjosås spilte Jesus på Det norske teatret pleide han å se på bildet av Christoffer Gjerstad Kihle før han gikk på scenen. Noen dager før åtteåringen ble mishandlet til døde av sin stefar, spurte en lærer ham hvordan det gikk. «Det tror jeg du vet», sa Christoffer.
– Husker dere det triste blikket til Christoffer? Dette fortapte mennesket, det fortapte lille barnet må reddes. Det var det Jesus ville, tror jeg, og det er en slik menneskelig religion jeg tror på, sier Frank Kjosås.

Barnetroen

Kjosås sitter i treningsklær på Kulturhuset i Oslo og drikker øl. I ryggsekken har han med seg Den lille prinsen av den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry, som han leser for tiden. Boken forteller om en liten prins som bor alene på asteroiden B612, der han har ansvar for det eneste andre levende vesenet på planeten: en rose. Prinsen drar ut i verdensrommet for å lete etter en venn, men finner bare merkelige, voksne mennesker. Til sist forstår prinsen at han elsker rosen sin, og prøver å dra tilbake henne.
Barnets blikk – den spørrende undringen – tiltrekker Kjosås.
– Det er noe med den holdningen og blikket som den lille prinsen har. Han går rundt og lurer på hvorfor de voksne er så merkelige, og synes verden er så enorm. Han kjenner ingen og vet ingenting. Det kjenner jeg meg igjen i. Her om dagen kuttet jeg opp en lime og begynte å gråte. Tenk at naturen har laget dette mirakelet! Tenk på øynene våre, som ser ut som solsystem, og som gråter saltvann. Det betyr at vi er en del av havet! Det gjør meg religiøs.
Men mens Kjosås finner spor av ufattelige mysterier i naturen, føler han dette perspektivet mangler i de hellige tekstene.
– Jeg tror jo at universet er beyond enormt, og at det ikke finnes noen ting utenfor universet blows my mind. Det er slike ting som trigger min tro, ikke bøker eller leveregler. Jeg tror mer på det umulige enn på et svar. Det er lettere å forholde seg til en konkret koran eller bibel enn det er å prøve å fatte uendeligheten, sier Kjosås.
– Men er det ikke heller omvendt? Et uendelig, abstrakt intet kan man avskrive som uforståelig og utenfor ens personlige kontroll. Er ikke guddommelige og menneskelige tekster som er skapt i tid og rom, som faktisk krever noe av deg, vanskeligere å forholde seg til?
– Jeg føler jeg må takle universets uendelighet hver dag, jeg! Jeg var på en hyttetur i helgen. På kvelden ble det så veldig mørkt, og stjernehimmelen så veldig tydelig. Vi spiste god mat og drakk god vin, og plutselig lå jeg der og så på stjernene og hulket som et lite barn. Hvordan i hel – eh - skåte er det mulig at noe sånn bare finnes? Hvis du sier at det er Gud som har skapt det, reduserer du det mysteriet, sier Kjosås.

---

Frank Kjosås

• Født 1981.
• Skuespiller ved Det norske teatret.
• Har spilt Judas i Jesus Christ Superstar, Che Guevara i Evita, Hitler i Mein Kampf, Jesus i Bibelen, og Ofelia i Hamlet.
• Spiller for tiden mormonmisjonæren Kevin Price i musikalen Book of Mormon.
• Skilt.

---

Jesus var en mann som ikke trengte følgere, men som fikk det likevel.

—   Frank Kjosås

Storm

Han følte han skulle miste forstanden da han spilte Jesus i den seks timer lange oppsetningen av Bibelen på Det norske teatret. Kjosås hadde egentlig fått rollen som Kain i oppsetningen, men tre uker før premieren fikk han beskjed om at han skulle spille Jesus.
– Jeg pugget og pugget tekst. Det er det nærmeste jeg har vært å miste forstanden. Som skuespiller føles det ofte som om jeg åpner døren til et menneskes sinn, og står og ser på den stormen som raser der inne. Men med Jesus var det som om døren sto på vidt gap, og jeg var inne i stormen. Jeg begynte å gå i søvne. En natt fant ekskonen min meg sovende i skittenstøykurven.
– Hvordan spiller man en karakter som tror han er både menneske og Gud?
– I forestillingen var det ganske enkelt, siden Bjørn Sundquist spilte Gud, så jeg slapp å være både Gud og menneske. Men jeg tror nok kanskje at Jesus slet litt med sinnet sitt, ja. Jesus må ha utstrålt en vanvittig kjærlighet. Det er mange mennesker som har en slik kraft og lys, men det er få som bruker den uten samtidig å utøve makt. Det er forskjellen på Jesus og en sektleder. Jesus var en mann som ikke trengte følgere, men som fikk det likevel.
Kjosås blir stille en stund. Så forteller han om en scene i Bibelen-oppsettingen der Gud, Jesus og Satan møtes. Jesus får vite om alt det onde som skal skje i hans navn.
– Det gjorde enormt inntrykk på meg. Her har vi et menneske som går fullt inn for full kjærlighet, som har en hellig overbevisning om at alt det han sier er sant. Tenk hvis Jesus hadde visst om alt det grusomme kristne skulle gjøre etter hans død!
Før premieren på Bibelen diskuterte Kjosås utformingen av karakteren Jesus med regissør Stein Winge.
– Han ville ha en politisk, Hitler-aktig Jesus som ville overta verden. Det nektet jeg å spille. Jesus ville frelse et folk, ikke styre det, sier Kjosås.

Noen å snakke med

Det hadde vært digg å tro på Gud, synes Kjosås.
– Det hadde vært så deilig å kunne skylde på noen. Jeg kunne kanskje ha sluppet ting litt lettere, fordi ansvaret lå på noen andre enn meg og mine medmennesker. Tanken ville hatt en retning, og jeg ville alltid hatt noen å kommunisere med, sier Kjosås og tar en slurk til av halvliteren.
I kveld har han faktisk fri, og det må utnyttes.
– Om jeg trodde på Gud, ville han ha vært en slags gratis psykolog som aldri motsa meg, som aldri kjeftet, sier han og ler.
Kjosås sier vissheten om å være alene i verden ble enda tydeligere etter at han ble skilt for to år siden.
– Aleneheten i universet blir plutselig veldig ­konkret. Men jeg får mer tro på den store kjærligheten når jeg ser henne i sin nye rolle, som mor og kjæreste. Det går fint å jobbe sammen og omgås. Valget jeg har tatt om å være varm og imøtekommende uansett, har styrket meg som menneske, tror jeg. Den romantiske kjærligheten, den er både mulig og umulig. Men kjærligheten – med stor K – den tror jeg på. Den store musikken der hele symfoniorkesteret spiller opp og hele verden er med, – den er mulig.

Den romantiske kjærligheten, den er både mulig og umulig. Men kjærligheten – med stor K – den tror jeg på.

—   Frank Kjosås

Noen å snakke med

Det hadde vært digg å tro på Gud, synes Kjosås.
– Det hadde vært så deilig å kunne skylde på noen. Jeg kunne kanskje ha sluppet ting litt lettere, fordi ansvaret lå på noen andre enn meg og mine medmennesker. Tanken ville hatt en retning, og jeg ville alltid hatt noen å kommunisere med, sier Kjosås og tar en slurk til av halvliteren.
I kveld har han faktisk fri, og det må utnyttes.
– Om jeg trodde på Gud, ville han ha vært en slags gratis psykolog som aldri motsa meg, som aldri kjeftet, sier han og ler.
Kjosås sier vissheten om å være alene i verden ble enda tydeligere etter at han ble skilt for to år siden.
– Aleneheten i universet blir plutselig veldig ­konkret. Men jeg får mer tro på den store kjærligheten når jeg ser henne i sin nye rolle, som mor og kjæreste. Det går fint å jobbe sammen og omgås. Valget jeg har tatt om å være varm og imøtekommende uansett, har styrket meg som menneske, tror jeg. Den romantiske kjærligheten, den er både mulig og umulig. Men kjærligheten – med stor K – den tror jeg på. Den store musikken der hele symfoniorkesteret spiller opp og hele verden er med, – den er mulig.

Jeg blir irritert når kristne latterliggjør Joseph Smith

—   Frank Kjosås

Religionsinteressert

Kjosås karakteriserer seg selv som «mer enn middels interessert i religion». Podkaster, dokumentarer, sekter og trosretninger av ulike slag: Alt er interessant. Han har spilt både Judas, Jesus, og mormon-predikant.
– Det har skjedd rarere ting enn at jeg skulle begynne å tro på Gud. Jeg føler meg ganske religiøs i forhold til de som er helt skråsikre på at det ikke finnes noe mer. Jeg tror jo på den limen, liksom. Men jeg tviler på at jeg skaffer meg en trosretning, selv om jeg er fascinert av tankegodset i hinduismen og buddhismen.
– Handler det om at det er enklere å like religioner som er fjernere fra ens egen kultur, fordi du ikke har kjent de problematiske aspektene på kroppen selv?
– Det har du kanskje rett i. Jeg vet at det absolutt ikke er bare fryd og gammen i de landene heller. Kanskje jeg heller burde gjøre narr av Buddha, egentlig.

Blasfemi!

Det siste året har Kjosås vært opptatt med å gjøre narr av mormonere, om enn på kjærlig vis. Han har hatt hovedrollen i musikalen Book of Mormon, som har spilt for fulle hus i både Oslo og Kristiansand. Musikalen forteller om to mormonere som drar på misjonsreise til Uganda, der ikke alt går helt som planlagt. «Denne musikalen er mer religionskritisk enn noe annet» skrev Aftenpostens anmelder. «Tåler vi å se en musikal som driver gjøn med religion og bruker ordene Gud, Jesus, Vår Herre og Vår Himmelske Fader sammen med ord som det ville være svært upassende å sette på trykk i denne avisen?» spurte Fædrelandsvennen.
– Det var veldig spesielt å spille Book of Mormon på Sørlandet. Jeg trodde folk kom til å akseptere forestillingen, og fikk sjokk da hele første rad reiste seg og gikk etter tredje nummer på premieren. Vi fikk mye motstand som liksom ble pakket inn i kunstkritikk. Favorittøyeblikket mitt var da to menn reiste seg og skrek «blasfemi!» under en forestilling, og stormet ut av salen, ler Kjosås.

Hallusinering

– Du er ikke kristen. Er det som står i Bibelen like sprøtt for deg som det som står i Mormons bok?
– Jeg blir irritert når kristne latterliggjør Mormonkirkens grunnlegger, Joseph Smith. Han skal ha lært seg et uoppdaget språk og fått åpenbart Mormons bok ute i en skog, mutters alene. Med the utmost respect: min første tanke er «hvilken sopp røykte du i den skogen, Smith?».
Kjosås ler.
– Men, altså. Det finnes jo liknende fortellinger i kristendommen. Jesus møtte Djevelen i ørkenen etter 40 dager uten vann og mat. Og fortellingen om pinsedagen lukter av hallusinerende sopper, særlig når man tenker på at de bare drakk gjæret væske. Skal man le av det ene må man le av det andre. Men jeg må innrømme at det for meg personlig er lettere å le av mormonere enn av kristne.

Sektleder

Kjosås er likevel klar: Joseph Smith var ikke helt god.
– Han var en sektleder. Det var ingen som noen gang fikk se de platene som kom ned fra himmelen! I arbeidet med Book of Mormon har jeg undret meg over hvordan det er mulig å forsvare at noe slikt skjedde, med all den informasjonen vi har tilgjengelig i dag.
Under forberedelsene til forestillingen fikk Kjosås blant annet møte to mormonere som nylig hadde kommet til Norge.
– De måtte ha med seg en talsmann fra Mormonkirken. Hvorfor kunne de ikke få lov til å snakke alene? Jeg spurte dem om hva som var vanskeligst med å være misjonær i Norge. Den ene rødmet og ville ikke svare. Den andre så spørrende opp på tilsynsmannen og mumlet noe om at det var utfordrende å være borte fra familien. Til og med det var kontroversielt å si, sier Kjosås.

Tvungen naivitet

For ham er mormonismen et godt eksempel på hvordan religion er et resultat av menneskelige behov. Når mennesket ikke forstår noe, finner det på ting for å bøte på angsten.
– Kristendommen funket ikke helt i USA på 1800-tallet, så Smith fant opp at Jesus hadde vært i USA, og da trodde amerikanerne.
For ham er ikke en slik tilpasning problematisk «så lenge det funker for folk», som han sier det.
– Religion er først og fremst problematisk når den blir dogmatisk, ikke når den prøver å hjelpe mennesker. Det ligger en slags naiv, barnlig frihet i det å tro blindt, uten å stille spørsmål. Men den naiviteten virker tillært og påtvunget hos mormonerne.

Uproblematisk

Selv hadde han en relativt udramatisk kristen oppvekst.
– I Øystese var kristendommen liksom bare noe man gjorde. Jeg ble forelsket i en kristen jente, og kjøpte sølvkors og leste i Bibelen for å bli sammen med henne. Men jeg fikk det liksom aldri til å funke, sier han og ler.
Gudstjenestene var dørgende kjedelige, husker han. «Kjære kristenfolk, de må ikkje spele på trommer», sa de eldre. Men Kjosås har ingen vonde opplevelser fra det kristne ungdomsmiljøet.
– I alle fall ikke på den tiden. Jeg var med i det kristne ungdomskoret, og gjennom det oppdaget jeg at jeg kunne synge. Så da måtte vi i kirken hver julaften, siden jeg skulle synge O helga natt med onkelen min. Bestemor var veldig fornøyd med det, men satt seg på bakerste rad for ikke å stikke seg frem. Sånn fungerer bygdementaliteten.
Kjosås blir stille. Det er tydelig at han ikke liker å kritisere noen.
– Av og til tenker jeg på hva slags føringer den lokale forvaltningen av religionen hadde for en del ungdommer som havnet på kjøret. De skulle liksom aldri gjøre ditten og datten. Og så skar det seg.

Religionskritikk

– Hvorfor er teater så opptatt av religionskritikk? Hva er poenget med å kritisere en mørkemannskristendom som forsvant for 50 år siden?
– Teater er opptatt av kritikk generelt, men det blir alltid blåst opp i media når man kritiserer religion. Men kanskje det er mer interessant å gjøre det Svein Tindberg gjør, når han leter etter religionenes felles fortid og søker mot en eventuell felles fremtid.
Kjosås nøler.
– Kirken har fått mindre makt, og det gjør det lettere å kritisere det den har vært. Nå har vi liksom muligheten. Så håper jeg kristne kan være så fordomsfrie at de tåler å se hvordan andre tolker troen deres.

---

4 raske

• Gud er: Abstrakt
• Jeg klarer meg ikke uten: Vann
• På min gravstein skal det stå: Kun med hjertet kan man se riktig. Det vesentlige er usynlig for øyet.
• Boken alle må lese: Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry.

---