Livets drama

Den nyslåtte doktor philos Mette Nygård (83) tror krigen for henne ble et traume. Nå vil hun gjerne skrive mer om sjeletap.

Min tro

– Hvis jeg plutselig siger sammen og er likblek, da kan du ringe 113.

83-åringen var helt fin da hun gikk en tur i går kveld. Men nå i dag stikker det av smerte i den ene siden. Mette Nygård virker som vennligheten selv, og den lekne eventyrstemmen høres ikke sint ut, men det gremmer den tidligere legen at hun ikke skjønner hva det er.

– Au. Jeg kan godt tåle å feile noe hvis jeg skjønner hva det er. Nå har jeg puttet i meg litt paracet. Det kan være et ribbein som har fått en brist. Det får gå som det kan, sier hun.

Klare det

Det er to uker siden hun disputerte for doktorgraden på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. I leiligheten hennes i Bærum ligger bøkene i stabler, og bokhyllene er ikke akkurat tomme de heller. Oversetteren, forfatteren og psykiateren med en fortid i kloster, må ta jevnlige raid for å holde nede mengden av trykte saker i huset. Nå har hun ikke hatt tid til å rydde skikkelig på fire år på grunn av doktorgraden.

Nygård er den eldste som noen gang har tatt doktorgrad i Norge. Ifølge prodekan Hallgeir Elstad var den nærmeste 82.

– 82 er peanuts, sier Nygård.

Hun legger til at det jo er bare tull, dette at hun er den eldste, selv om det er sant. Hun sier også at det er tull å ta doktorgrad, men det er vel ikke sant.

– Jeg tror at det som drev meg, uavhengig av emnet, var at jeg ville se om jeg klarte det. Og at jeg absolutt ikke ville gjøre noe som hadde med medisin å gjøre, sier hun.

– Jeg kan se for meg at du har mange gode forutsetninger for å skrive doktorgrad, med lang fagbakgrunn og mye erfaring med å skrive?

– Du vet, hvis du ikke har sloknet helt, får du mye gratis av å være så gammel som jeg er. Det sier seg selv. Du får en livserfaring, og da har du lest ting. Det er ikke til å komme forbi. Så det er ikke så slitsomt. Eller, det er det jo. Du må holde ut.

Jødene

Nygård er katolikk og har skrevet om Den katolske kirkes forhold til jødene. Egentlig ville hun ta for seg filosofen, mystikeren og helgenen Edith Stein, som hun tidligere har redigert en bok om. Men det løsnet ikke helt. Da kom hun på at hun skulle skrive om kirken og jødene. Holocaust og konsentrasjonsleirer har hun vært interessert i lenge. Stein var også jøde og havnet i Auschwitz under andre verdenskrig. I en tekst fra kirkens 2. vatikankonsil leste Nygård noe om at «vi alle er brødre». Da rykket det i henne.

– Jeg tenkte at det der er da blank løgn, for kirken har forfulgt jødene i cirka 2.000 år.

Men så viste det seg altså at særlig tre hendelser har gjort noe med Den katolske kirkens forhold til jøder: Holocaust, opprettelsen av staten Israel og 2. vatikankonsil, kirkemøtet paven innkalte til mellom 1962 og 1965 for å gjennomgå kirkens holdning på flere områder.

---

Mette Louise Nygård

  • 83 år, bor i Bærum i Akershus.
  • Ble den eldste i Norge som har tatt doktorgrad da hun 25. mai forsvarte sin avhandling ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo: «Vendepunktet: Den katolske kirkes forhold til jødene før og etter Det annet Vatikankonsil».
  • Utdannet lege og psykiater. Var nærmere sju år novise i et kloster i Irland.
  • Har skrevet egne bøker og oversatt mange.

---

Hvis jeg plutselig siger sammen og er likblek, da kan du ringe 113.

Sjeletap

Det som ligger Nygård på hjertet nå, er det hun tok opp i prøveforelesningen over selvvalgt emne, nemlig sammenhengen mellom posttraumatisk stress og sjeletap. I Matteusevangeliet spør Jesus: «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» Nygård ville se dette opp mot uttrykket sjeletap i sjamanismen. Der regnes sjeletap som en viktig årsak til sykdom. Fysisk eller psykisk belastning kan føre til at sjelen spalter av en del av seg selv, som forsvinner inn i en annen verden. Tapet kan vare i kort eller lang tid.

Nygård synes sjamanismens perspektiv er interessant og viser at tanken om en sjel har vært der i mange tusen år. Men nå har sjelen nærmest blitt borte fra hvordan menneskelivet forstås i den vestlige verden.

– Hele det livsplanet som har med Gud og sjel å gjøre, et helt sjikt av tilværelsen er vekk, borte fra den offentlige samtalen. Mye av det er nok snappet opp i New Age, og New Age hadde absolutt noe med sjel å gjøre, men det var litt for løst i fisken. Det er et åndelig fellesskap eller noe der som er oppløst. Det er veldig rart. Troen har forsvunnet veldig fort i Vesten og i gamle kristne land som England, Skottland, Irland og Norge, sier hun.

Betyr alt

Selv tror Nygård på Gud. Men beskrive hva hun tror, vil hun ikke.

– Hva betyr det for deg at du tror?

– Nå har jeg vært katolikk så lenge at jeg tror det betyr alt for meg. Det er kanskje et litt platt svar, men det gjør det virkelig. Rett og slett. Det er ikke noe mer å si.

Sånn kan det kanskje sies, når CV-en vitner om arbeid med bøker som lodder mange slags dybder. Blant mye annet har Nygård oversatt bøker om åndelig veiledning, overdådighet og død i barokken, smerte og overlevelse og Zygmunt Baumanns bøker Flytende modernitet, Moderniteten og Holocaust og Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser, og hun har sammen med Asbjørn Aarnes redigert en essaysamling om Jobs bok, der de to i forordet forklarer noe av det de har lurt på: «Hva kunne den klagende nomade fra Midtøsten ha å si midt i dagens meningspluralisme?»

– Har det vært vanskelig å tro på Gud noen gang?

– Antagelig mangler jeg noe eller er veldig grunn, og kanskje får jeg meg en baksmell før jeg dør. Men vet du hva, jeg er ikke dyp nok til å kaste bort tiden min med å gruble så fælt. På ett eller annet stadium har jeg kuttet det ned til at det er fifty-fifty. Enten er Gud der, eller så er han ikke der, og det er ikke noe du får svar på nå i noe tilfelle. Da kan du bare velge. Jeg tror det er sånn etter modell Pascal, og da mener jeg ikke Pascals konditori, men han andre.

1600-tallsmatematikeren og filosofen Blaise Pascal er kjent for sine fornuftsmessige argumenter for å tro.

Krigens traume

Nygård ble født fem år før tyskerne inntok Norge i 1940. Hun husker ikke mye, men har blitt fortalt at hennes far som jobbet i NRK, bare ble borte den dagen 9. april. Først i juli fikk moren høre at han var blitt sendt til USA for å lage radiosendinger derfra. Gunnar Nygård ble kjent som «stemmen fra Boston».

For datteren ble krigen et traume. Selv om faren kom tilbake etter krigen da hun var ti og broren tretten år, fikk hun aldri et nært forhold til sin far. Hun har hatt et nærere forhold til sin mor og mormorens slekt i Trondheim.

Nygård tror det var svært ulikt hvordan krigen preget nordmenn som opplevde den. To ganger i året møter hun en gruppe klassevenninner, og en gang snakket de om hva de husket fra krigen.

– Jeg tror det var forskjell på om du hadde familien samlet eller om det var sånn som for noen at faren ble arrestert eller drept. Det blir et annet slags traume og mye mer personlig enn å ha sett tyskere skyte.

Selv ble hun svært opptatt av konsentrasjonsleire. Familien bodde ikke så langt fra fangeleiren Grini på Ila i Bærum. Da de var oppe i Grini-skogen og plukket blåbær, så de ned på leiren. De kunne se tre rader med piggtrådgjerde, vakttårn og plakater der det stod at den som kom for nær gjerdet, ble skutt.

– Jeg husker det som noe jeg var virkelig redd for. En gang på hjemvei så vi noen jugoslaviske fanger som drev med høvling eller sagarbeid like ved den stien vi måtte gå. Det var forbudt å kaste mat til dem. Jeg tror vi sparte en halv matpakke og prøvde å kaste noe over gjerdet når tyskerne ikke så oss.

Etter krigen leste Nygård om livet i en fangeleir i Russland, og tror nesten det gjorde at hun fant på å studere medisin, for da kunne hun overleve lenger i en fangeleir.

– Jeg tenker på barna fra Syria som overlever og kommer hit. De må være fulle av sånne lugubre fantasier om hva du gjør for å overleve, enten det ene eller det andre.

Opprør

Nygård ble medisinstudent i Oslo og som 21-åring konverterte hun og ble katolikk.

– Mange av min årgang ble katolikker. Det var en opposisjon, omtrent som de som 30 år senere ble medlem av AKP-ml.

Men det var også en viktig personlig sak for Nygård. Hun hadde to gode venninner som nå begge er nonner. I studietiden gikk de tre til hverdagsmesse tidlig på morgenen hele uken.

Da hun var ferdig med studiene og skulle over i turnustjeneste, så hun en dag en liten notis i St. Olav kirkeblad om en irsk klosterorden for leger og sykepleiere. Nygård ringte, og dro over for å se. Grunnleggeren mente at Nygård kunne passe godt inn blant søstrene. Selv så hun en mulighet til å bo i utlandet, og syntes det hele virket ypperlig.

I løpet av de sju årene i den nystartede ordenen Medical Missionaries of Mary var Nygård blant annet to-tre år som lege i Spania. Hun ble også sendt et år til Roma for å studere teologi, noe hun er veldig glad for.

Men etter hvert ble hun fryktelig sliten.

– Jeg klarte ikke mer. Jeg begynte å gråte hvis noen spurte meg hvor mange klokka var.

Hun ble sendt tilbake til klosteret i Irland. En psykiater snakket med henne for å finne ut hva som var i veien. I mangel på gode svar sa Nygård at det kanskje var fordi hun ikke hadde et klosterkall. Da sa psykiateren at det var ganske innlysende. Nygård dro hjem, selv om hun ikke egentlig ønsket å avslutte.

Hele det livsplanet som har med Gud og sjel å gjøre, et helt sjikt av tilværelsen er vekk, borte fra den offentlige samtalen.

Salmer for livet

I klosterordenen hadde Nygård drevet mye med kirurgi, men merket fort at hun i Norge måtte ha spisse albuer for å være kvinne og kirurg. Hun begynte med psykiatri. Selv om hun har holdt på med psykiatri i 30 år, er hun ikke utpreget glad i faget, men har likt pasientene. Perioden hun trivdes best, var da hun jobbet med flyktninger som hadde rømt fra krig, tortur og forfølgelser. Mange slet med posttraumatisk stress. Noe av det Nygård håper å peke på er hvordan det å se på posttraumatisk stress som sjeletap kan åpne for nye behandlingsmuligheter.

Selv har hun alltid med seg Bibelens salmer. I klosteret ba hun tidebønner tre ganger om dagen. De fleste var fra Salmenes bok.

– Det er så mye anvendelig innhold i salmene, så mye livsvisdom at du finner noe for enhver til enhver tid.

Før hun skriver mer om sjeletap, skal hun rydde.

– Jeg har ikke helt oversikten over hva jeg kommer til å gjøre, men det blir ett eller annet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro