Alt av nåde

Å være kristen handler ikke om å fikse livet, det handler om å skjønne at du ikke fikser livet, mener The Voice-vinner Maria Engås Halsne. Selv har hun dårlig samvittighet for at hun fikser så mye.

Min tro

Maria Engås Halsne kommer løpende ned trappen til inngangshallen i ­Misjonssalen i Oslo. I hendene har hun toalettmappe, mobil og nøkkelknippe, på ryggen en halvåpen sekk.

– Er dere her allerede? Jeg kan låse dere inn i hovedsalen! Sorry, men jeg kommer rett fra universitetet, jeg, er det ok om jeg steller meg litt først? Og ja, hei, jeg heter Maria, sier hun, og rekker frem hånden for å hilse, før hun forsvinner inn mot et toalettavlukke.
Vinner.

Vi møter Halsne fire dager etter hun vant The Voice, TV2 vårens store talentkonkurranse.

Men hun har ikke hatt mye tid til å feire.

– Jeg har måttet være på skolen hver dag, siden jeg har fått så mye fravær under The Voice. Det er mye obligatorisk undervisning på medisinstudiet. Og når jeg ikke er på skolen, går det mest i intervjuer, sier hun da hun ett minutt senere kommer tilbake fra det som må ha vært en veldig effektiv sminkepause.

– Jeg ble utrolig overrasket da jeg vant, det tror jeg alle ble. Jeg har jo vært en ganske ­anonym deltager egentlig. Det må vel være stemmene fra ­Kristen-Norge som gjorde det. Det virker som om de har stemt mye, sier hun, og stapper toalett­vesken tilbake i sekken.

Vi går inn i Misjonsalens sparsomt dekorerte ­hovedsal. Vi befinner oss i Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) storstue i hovedstaden.

– Jeg skal bare ha en liten fotoshoot her, jeg, sier Halsne da en forundret dame stikker hodet inn for å høre hvor alt bråket kommer fra.

Utfordrende

Det virker som om Halsne føler seg hjemme i Misjonssalens lokaler. Og det er kanskje ikke så rart. NLM har preget store deler av livet hennes. Hennes første minner er fra Bolivia, der foreldrene var ute som misjonærer i fire år.

– Jeg har ikke så mange konkrete minner derfra, mer følelser. Du forholder deg annerledes til fattigdom når det er vennene dine som er fattige.

Halsne gikk i statlig barnehage, der hun var den eneste som ikke hadde boliviansk bakgrunn.

– Ett minne som står veldig klart for meg, er den gangen vi ble servert nødhjelpsmat i barnehagen. Jeg kastet opp av den, og ble utrolig flau etterpå. Jeg husker at de voksne ble sinte på meg. De mente jeg burde være takknemlig for den maten vi fikk, sier hun.

I sentrum

I Bolivia var Halsne show-jenta som var sentrum for oppmerksomheten. Misjonær­miljøet var tett og trygt, og i barnehagen var Halsne den kule jenta fra utlandet.

Det var et sjokk å komme tilbake til Ålesund som sju-åring.

– Plutselig var jeg ikke den kuleste i verden, men hun jenta med rastafletter som snakket anner­ledes og ville ha oppmerksomhet hele tiden. Jeg tror mange tenkte litt sånn «hva feiler det henne.»

Halsne beskriver det som en skikkelig selvtillitskrise.

– Jeg fikk den vel litt tidligere enn mange andre. Jo eldre jeg blir, jo mer blir jeg meg selv igjen, slik jeg var det som barn i Bolivia.

– Hvordan har oppholdet formet troen din?

– Jeg tror det har betydd mye for meg at mamma og pappa tok stilling til troen så aktivt. Troen var ikke bare en ekstragreie i ­livet deres, noe de gjorde fordi­ alle andre gjorde det. Troen krevde faktisk at de tok et valg, og ofret noe for det de trodde var riktig.

Det rykker litt i misjonærfoten hos Halsne også. En gang misjonærbarn, alltid misjonærbarn. Men mannen hennes er ikke så veldig giret på et utenlandsopphold, forteller hun.

– Så jeg skal ikke tvinge ham til det. Men i løpet av yrkeslivet som lege kommer jeg nok ikke til å klare å la være å hjelpe til. Jeg får jo tross alt denne utdannelsen gratis av Norge, så det skulle bare mangle at jeg ikke gir noe videre på de stedene der man ikke har like gode muligheter, sier hun.

Plutselig var jeg ikke den kuleste i verden, men hun jenta med rastafletter som snakket annerledes og ville ha oppmerksomhet hele tiden. Jeg tror mange tenkte litt sånn «hva feiler det henne.»

—   Maria Engås Halsne

Lege, ikke musiker

For Halsne er klokkeklar: Det er lege hun skal bli, ikke musiker. Det har hun holdt frem gjennom hele The Voice-perioden.

Litt fordi legeyrket er tryggere enn å være artist, forteller hun. Men mest fordi det er lettere å kombinere musikken med å være lege på dagtid enn omvendt.

– I bunn og grunn tenker jeg at det handler om det samme kallet. Det handler om å se mennesker i situasjoner der de er sårbare og trenger å bli sett. Musikk handler om å møte mennesker som trenger å bli møtt med noen ord og noen følelser akkurat da. Om at sinnet og sjelen trenger legedom, for å bruke kanaanspråk, sier hun, og ler.

«Det hele mennesket», er et gjennomgående­ uttrykk for Halsne, både når hun snakker om medisinstudiet, troen og ­musikken.

For de henger sammen, alle disse elementene i livet hennes.

Når hun nå skal gi ut en singel med platesel­skapet Universal, er troen en del av pakken.

– Universal skal jo selge musikken min, så de er nok ikke så giret på å gi ut lovsangsplate, haha! Men troen min vil være en del av budskapet jeg ­ønsker å formidle, uansett. Jeg kan ikke gi ut ­musikk som handler om avgrensede deler av livet mitt, og ikke snakke om det som er aller størst, det som ligger i bunnen.

Men på sikt er drømmen er å gi ut lovsangsplate, forteller hun.

Og på The Voice fikk hun faktisk sneket inn en lovsang, You Say, av Lauren Daigle.

– Jeg trodde budskapet i den var for sterk til at jeg kunne synge den. Men så lå den på en ­inspirasjonsliste produksjonen hadde laget. Jeg var sånn: «Den er min, den skal jeg ha, ingen ­andre får synge den!»

Det føltes som en skikkelig «statement», forteller hun.

You say I am strong when I think I am weak
When I don’t belong, oh You say that I am Yours
And I believe , oh I believe
What You say of me

---

4 raske

  • Gud er: Gud
  • Jeg klarer meg ikke uten: Jesus, lovsang og kaffi
  • På min gravstein skal det stå:  "Priser Gud resten av evigheten» kanskje. Noe fint, men litt morsomt også.
  • Boka alle må lese: Klisjé med Bibelen, men jeg mener jo det. Ellers har jeg lært mye av både Ibsen og Rebecca Pippert.

---

Usikkerheten

Under The Voice-perioden ble hun overrasket over hvor dypt usikkerheten på om hun egentlig var flink nok faktisk satt i henne. Over hvor vanskelig det var å tro på de gode til­bakemeldingene hun fikk.

– Jeg tror folk trenger å høre budskapet i You Say uansett om de tror eller ikke. Kanskje jeg synger for folk som sitter hjemme alene og trenger noen gode ord. Det er ordentlig mulighet, sier hun.

Men hun ble tøffere. Under ett av de siste ­programmene i The Voice sang hun sangen Bird Set Free av australske Sia.

And I don’t care if I sing off key
I find myself in my melodies
I sing for love, I sing for me
I shout it out like a bird set free

– Den sangen ble veldig viktig for meg. Jeg sang den for meg selv. Og kanskje til de som satt der hjemme i stua og trengte å skrike litt med meg.

– Det virker som om mange av sangene du valgte på The Voice handlet om selvfølelse og selvtillit. Hvorfor er det et viktig budskap for deg?

– Egentlig er jeg ganske trygg på meg selv. Jeg vet at Gud er glad i meg, og det er nok. Men jeg er opptatt av å leve et helt liv, og av å være ærlig om det som er vanskelig selv om jeg ikke har slitt med de store tingene i mitt liv, i alle fall ikke ennå.

– Så du har aldri blitt smittet av prestasjonsjagsepidemien?

– Det føles litt rart å svare nei på det spørsmålet, for jeg har fått til nesten alt i livet. Det har gått så bra. Det jeg har slitt mest med, er om jeg fortjener å ha det så bra, at ting kommer så lett.

Halsne blir stille litt. Hun graver opp en vannflaske fra den overfylte skolesekken og drikker en slurk.

– Det jeg ofte faller ned på når jeg tenker på disse tingene, er at dette illustrerer Guds nåde. Jeg kan ikke gjøre nok uansett. Og egenskapene jeg har – eller at jeg er så heldig at jeg er født i Norge, for eksempel – har jeg fått av Gud. Alt er av nåde.

– Men hva med dem Gud ikke har vært like rause overfor?

– Det er lett for oss å tenke at det som er viktig i livet er å få det til og ha det fint. Men det er ikke det som er meningen med livet. Nåden er gratis uansett, og er gitt til alle. Det er det som er viktig. Så kan jeg være takknemlig for at jeg har fått så mye. Jeg kan prøve å hjelpe andre som ikke har vært like heldige. Og så må jeg være forsiktig så jeg ikke kroner meg selv, og tenker jeg er bedre enn andre.

«Hun kristne»

Dette er noe Halsne tenker mye på. Kanskje det har noe å gjøre med at hun som pastor-datter i Ålesund ofte følte at folk så på henne som «hun kristne».

– Jeg husker at jeg ble så irritert når folk bannet og sa unnskyld til meg etterpå. Jeg brydde meg jo ikke. Jeg har aldri sett på meg selv som en prippen person, men så blir du liksom stemplet sånn. Og det er kjipt, for det er ikke sånn at jeg har ­fikset livet, liksom. Å være kristen handler ikke om å fikse livet, det handler om å skjønne at du ikke fikser livet, men at du likevel tror.

Det virker nesten som hun ikke kan få sagt det mange nok ganger. Dette brenner Halsne virkelig for.

– Så vet jeg at det høres teit ut når jeg sier det, for jeg ser ut som jeg har fikset alt. Av og til skulle jeg ønske jeg hadde dummet meg skikkelig ut, så jeg hadde hatt noe å snu meg ordentlig bort ifra. Noe å ta avstand fra. Men jeg har andre, indre ting, som er mindre synlige.

Og som det kanskje derfor er vanskeligere å ta avstand fra.

– Hva da?

– Stolthet og egoisme, for ­eksempel. At jeg faktisk er god nok, og fortjener den nåden litt. Eller at jeg blir for glad i den overfloden vi lever i. Det er skumle tanker som gjerne kan snike seg inn. Dette er ting ­Bibelen snakker­ veldig strengt om, som jeg trenger å minnes på ofte. Det er skumle synder.

Mye plass

Opp igjennom oppveksten har Halsne fått høre at hun har tatt mye plass. At hun er «mye».

– Jeg har alltid elsket oppmerksomhet, og å være i sentrum. Men jeg føler jeg må være litt bevisst på det, så det ikke blir for mye. Jeg ser noen av mine egne dårlige sider i andre, tror jeg, og vil ikke bli som dem. Kanskje det er derfor jeg er litt skeptisk til å bli artist på fulltid. Det kan være en fare å dyrke de sidene av seg selv.

Hvis hun skulle ha vært en ­karakter i Bibelen, ville det ha vært David. Eller Peter.

– David mye på grunn av det musikalske. Han viser så godt hvordan det er å leve med Gud, med alle de følelsene man har. Men også litt fordi han er litt sånn «jajajaja, se på meg, jeg er så bra, jeg». Og sånn er jo Peter også, sier Halsne, og ler.

---

Maria Engås Halsne

  • Vant TV2s artistkonkurranse, The Voice, for to uker siden.
  • 22 år.
  • Fra Ålesund.
  • Går tredje året på medisin­studiet ved Universitetet i Oslo.
  • Lovsangsleder i Misjonssalen Oslo, Norsk Luthersk Misjonssambands storforsamling på Holbergs plass.
  • Gift med Petter.

---

– Stereotypien av en NLM-­dame ville kanskje ha vært Marta eller Maria?

– Haha, ja, det er mange martaer­ her, sier Halsne, og ­peker inn mot døren inn til ­Misjonssalens kjøkken.

– Men det er ikke meg i det hele tatt. Og det er plass for sånne som meg i NLM også. NLM ble jo stiftet av en jentegjeng som sa «vi må gjøre noe!» Så fant de seg en mann som kunne bestemme at de kunne gjøre det, da, men like­vel.

Selv er hun ikke enig i NLMs teologi, som sier at kvinner ikke kan være medlemmer av organisasjonens hovedstyre.

– Men selv om damer ikke kan være med der, er det rom for sterke damer. Bare tenk på de enslige kvinnelige misjonærene. De hadde engasjement og stå-på-vilje de!

Hele livet

Halsne sjekker ­mobilen. Det er mange som vil ha tak i henne for tiden. Hun føler hun må svare alle fansene som spør henne om ting på Instagram. Hun vil være hyggelig uansett, også mot de litt tvilsomme ­typene som kommer med ikke helt akseptable forespørsler.

– Hvordan vil du beskrive troen­ din?

– Den er vanskelig å beskrive. For jo eldre jeg blir, jo mer blir troen en fundamental del av livet mitt. Den gir premisser for alt det jeg mener om alt. Hva jeg tenker har verdi, hva jeg tenker er viktig.

Troen har alltid vært der. Men den endres, litt etter litt.

– Slik håper jeg det kommer til å være for resten av livet. Jeg opplever flere sider av Gud ettersom jeg opplever flere sider av livet. Når jeg en gang får barn, kommer jeg sikkert til å skjønne en annen side av Gud.

En annen verden. Hun tviler ikke så ofte på Gud.

– Men det er alltid et par sånne store spørsmål som gnager litt, selv om jeg har en sikkerhet i bunnen. Ofte må jeg bare være ærlig med meg selv og si at «dette skjønner jeg ikke helt, men Gud er stor». Så hjelper Gud meg å tro.

Men hun har også behov for å stille de grunnleggende spørsmålene, forteller hun.

– Jeg har nok alltid vært litt filosofisk anlagt, og likt å tenke på de store spørsmålene som Gud som skaper, eller Gud som opprettholder.

Det har jo ikke skjedd så mange vonde ting i mitt eget liv, men når det skjer vonde ting andre ­steder, kan troen være vanskelig. Men så kan jeg ikke la være å tenke på de tingene som tegn på at verden ikke er slik den var skapt til å være.

For hvis verden slik vi ser den er alt som ­finnes, er det «ganske kjipt», synes hun.

Men Halsne er sikker på at Gud hadde en ­annen plan, og at verden én dag vil bli annerledes.
– Og Jesus er det som gjør at jeg kan være sammen med Gud. Og det er der jeg er skapt til å være. Det er han som gjør det mulig for meg å leve det livet jeg var skapt til å leve, helt fra starten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro