Her forvitrer Orkla-ruinene

De dukker opp gjennom hele Orkdalsføret, sporene av bergverksdriften. Fra utskipingskaia i Orkanger. Opp den over to mil lange jernbanen. Til Løkken Verk, og langt inn i berget.

Turistene får se bare noen prosent av gruvegangene. Lenger inn sprenges landminer og våpen. Men her brant det og klang det helt fra 1600-tallet av.

Som på Røros og Kvikne var disse gruvene arnested for økonomisk vekst. I dag står anlegget igjen både som kulturminner, og kilde til miljøproblemer.

– Å sette dette i stand blir for dyrt, konstaterer Torbjørn Lefstad og titter opp på de gamle siloene på Løkken. Det var her kisen, de verdifulle mineralene fra berget, ble mellomlagret, før de ble fraktet videre ned til Orkdalsfjorden.
I dag er siloene tomme. Ytterveggene er marmorert av rust og flasset maling.

Fikk ikke plass

Lefstad er museumsdirektør ved Orkla Industrimuseum, og forsøker etter beste evne å ta vare på minnene fra gruveeventyret. Nå ber han statlige myndigheter komme på banen. Ny kulturminnemelding er på vei, og i den forbindelse har museet i Sør-Trøndelag én bønn:

At et statlig program for de tekniske og industrielle kulturminnene videreføres også etter at Riksantikvarens bevaringsprogram opphører i 2020.

Og at industriminnene i Orkdal også blir omfattet av en slik tilskuddsordning.
Riksantikvarens bevaringsprogram har gjort det mulig å sikre og istandsette 15 gamle industrianlegg i hele Norge. Først var det 10 anlegg på listen. Siden er fem nye tatt inn. Og Lefstad synes det uforståelig at Løkken Verk aldri fikk plass.

Kobberfunn

Det var i 1654 at malmutvinningen begynte her, under kongens oppsyn.
Ved starten var det kobberinnholdet i malmen som var viktig. Men på 1800-tallet begynte man å fatte interesse for svovelinnholdet.
Gruvedriften særlig fra denne siste epoken skulle sette et uutslettelig stempel på lokalsamfunnet.

– Og det tok ikke slutt, sier Torbjørn Lefstad når vi møter ham nede i Orkanger for å ta dette i stemplet i øyensyn.
Her, nærmere bestemt ved Thamshavn, ligger i dag Elkems smelteverk hvorfra det skipes silisiumkarbid til hele verden.
Herfra reiste også fordums verdier videre.

Fredet banen

Thamshavn er oppkalt etter den mektige Thamsfamilien, som også sto bak det moderne industrieventyret på Løkken (se faktaboks). Under Christian Thams' ledelse overtok Orkla Grube-Aktienbolag driften på Løkken i 1904. Og med innføringen av den såkalte Orklaprosessen på smelteverket i Thamshavn i 1931, økte inntektene fra gruvedriften betraktelig, og det er dette som er utgangspunktet for dagens Orklakonsern.

Kisen ble fraktet fra gruvene på Løkken og ned til Orkanger med Thamshavnbanen. Dette var landets første elektriske jernbane, og takket være lokale ildsjeler, som grep inn på 1980-tallet, er den i dag museumsbane.

Noen kilometer opp i dalen, ved stasjonen Svorkmo, er mekaniker Nils Arne Hegle og kollegene i ferd med å pakke sammen for dagen. En stor vogn med pukk står igjen på stasjonen når Store-Bjørn setter kurs mot stallen på Løkken Verk. Mens arbeidslokomotivet slynger seg gjennom tett vegetasjon opp mot Løkken, fløyter Reitan ved planovergangene.

Banen ble fredet for seks år siden, og i dag gir Samferdselsdepartemenet gjennom Bane Nor et tilskudd til å ta vare på banen. Men behovene er langt større:

– Tilskuddene går til infrastruktur, men det må gå tog på en fredet bane, påpeker musuemssjef Lefstad og forteller at det er en kontinuerlig utfordring å ta vare på særlig vognmateriellet. Mye fra samme år som banen ble åpnet, i 1908. Og mye trenger ekstrem oppussing. Ved endestasjonen på Løkken, kommer gamle kisvogner til syne. De er brune av rust. Mange er tapt for alltid.

---

Thamsfamilien

• Thamsfamilien sto bak det moderne industrieventyret i Orkanger og Løkken Verk.
• 
  Familien slo seg opp på trøndersk trelasthandel, og var på slutten av 1800-tallet kjent for sine ferdighus i tre i hele Europa. Den eksentriske Bårdshaug herregård og Norway Building står som monumenter over dem i Orkanger. Sistnevnte var den norske paviljongen under verdensutstillingen i Chicago i 1893.
• 
  Christian Thams (1867–1948) ble direktør i det nye Orkla Grube-Aktiebolag, som ble stiftet i 1904, og overtok driften på Løkken. Bårdshaug herregård vitner om at han var involvert i gruvedrift også langt utenfor Norges grenser. I dag er dette et hotell med afrikanske jakttroféer på veggene, og med suiter hvor både fyrsten av Monaco og Belgias Kong Leopold II har bodd.
• 
  
• Den nevnte verdensutstillingen i Chicago var også åsted for den såkalte strømkrigen: et teknologisk kappløp mellom ulike aktører som sto for utbygging av elektrisiteten i USA og Europa, og som involverte både Thomas A. Edison, Nikola Tesla og George Westinghouse.
  Herfra tok Christian Thams med seg inspirasjon hjem, noe både jernbanen og samfunnet på Løkken vitner om.
• 
  
• Thamshavnbanen er i dag den eldste vekselsstrømbanen i verden som fortsatt er i drift.

---

Savner plan

Men å ta vare på banen alene gir ikke mening, sier ordfører i Meldal, Are Hilstad.

– Det er kistransporten og tilknytningen til gruvedriften som er det essensielle for Thamshavnbanen. Vi burde tatt vare på langt mer av dette anlegget enn hva som blir gjort i dag. Jeg er såpass realistisk at jeg ikke tror alt kan settes i stand igjen. Men vi savner plan som utpeker hva som bør tas vare på, og hvordan dette skal finansieres. Det er en altfor stor oppgave for et lite museum å skulle ta ansvar for alt dette, sier Hilstad.

80 mil med gruveganger, enorme konstruksjoner og en hel 'Company Town' sto tilbake da gruvedriften opphørte i 1987. På Løkken hadde Orkla bygget et helt samfunn. Med rekkehus og hotell, eneboliger, brannstasjon, direktørbolig, speiderhytte og kapell.
Mye er i dag i privat eie, andre ting har museet ansvaret for. Men i det vi ankommer Gammelgruva, der en turistgruppe får omvisning, trekkes blikket mot enorme grå betongklosser oppover lia.

I dag er Vaskeriet herreløst gods, i likhet med andre enorme konstruksjoner på gruveområdet. Det skyldes hjemfallsretten. Da gruvedriften tok slutt, gikk tomten tilbake til staten, med Næringsdepartementet som grunneier. Men bygningene har formelt ingen eier. De forfaller, og er en sikkerhetsrisiko for mennesker og miljø.

Dette erfarte lokalsamfunnet smertelig i 2014. En tolvåring falt 15 meter ned i en tom kissilo.

Dyrt å rydde

Å rydde opp etter 333 år med gruvedrift er dyrt. Både på grunn av de herreløse bygningene, og på grunn av tungmetallforurensning. I en rapport fra 2010, utarbeidet av Direktoratet for mineralforvaltning, ble det anslått at prislappen ville bli mellom 100 og 200 millioner kroner.

Den gang avviste arvtakerne etter Orkla Grube-Aktiebolag til E24 at ansvaret lå på dem.

– Jeg gir dem rett i det. De har gjort det som ble avkrevd dem av staten etter at gruvedriften opphørte, sier Meldalsordfører Are Hilstad.

Han mener å ta vare på anlegget derfor krever godt samspill mellom kommune, fylke og stat.

– Men vi savner at staten hadde koordinert seg selv. For på den ene siden møter du staten som næringsdepartementet som tar ansvar for en minimumssikring av eiendommene. På den andre siden har du staten som Riksantikvar, som påpeker at kulturminner skal istandsettes, men som selv har svært lite ressurser å bidra med. I tillegg har du miljømyndighetene. Ofte vil miljøtiltakene komme i konflikt med kulturminnehensyn. Her må statlige myndigheter snakke sammen, sier Hilstad, og legger til:

– Det er klart at gjennom gruva og historien, sitter vi på viktige ressurser lokalt. Det har vært gjort et stort arbeid for å sette i stand både museumsbanen og museumsgruva. Men resten av dette anlegget, er det ingen som har hatt evne eller mulighet til å ta vare på. Og dette representerer en stor utfordring.

---

Det fredede land

• Industrialiseringen i Norge har satt kraftige spor etter seg.
  I sommer ser Vårt Land nærmere på utfordringene med å ta vare på de tekniske og industrielle kulturminnene.
• Vi forteller også om historien til flere slike anlegg.
• 
  Politikken på dette feltet er i dag i støpeskjeen. Ny kulturminnemelding og ny museumsmelding er varslet i løpet av det neste året. I tillegg får regionreformen store konsekvenser for forvaltningen.
• Riksantikvarens bevaringsprogram utløper i 2020, og ansvaret skal over til de nye fylkeskommunene/regionene.
• 
  
• DENNE ARTIKKELEN: Hvem tar ansvaret for de herreløse industriruinene?
• 
  

---

Ruinpark?

Museumssjef Torbjørn Lefstad står i pukkhaugen nedenfor Vaskeriet. Han betrakter den livløse betongen. Bare å rive dette vil koste 8,5 millioner, ifølge en rapport fra Norconsult. Kommunen har to ganger forsøkt å utrede hva som kan gjøres med anlegget. Spørsmålet er hva som skal rives, hva som skal bli en ruinpark, der man på kontrollert vis lar naturen sakte men sikkert overta, og hva som skal få stå for ettertiden.

Og noe bør få stå, mener Lefstad. Det handler om fellesskapets hukommelse:

– Disse kulturminnene viser oss at samfunnet vårt ikke er blitt til av seg selv. Og det synes jeg er så tydelig her i Orkdal. Gruva startet i 1654, men industrihistorien, den løper fortsatt, sier han.