Slekters gang

– Frida, hvor skal mamma og pappa bo når vi blir gamle?
Per Arild Brekke snur seg mot datteren Frida, som sitter på kjøkkenbenken med en Ipad i fanget.
– I hvert fall ikke her, svarer Frida.
– Hvorfor ikke, spør faren.
– Fordi dette er mitt hus, kommer det spontant fra datteren.
Svaret utløser store smil hos Birgitte Westergaard og Per Arild Brekke. For snart syv år siden flyttet de til Haugsjåsund i Telemark, for å ta over småbruket på Brekka, som har vært i Brekkes familie siden 1829. Her skal de bo helt frem til Frida en dag skal overta. Nå sitter de rundt kjøkkenbordet i huset fra slutten av 1800-tallet, og serverer kaffe i moderne porselen.

Et annet liv

Det er ikke alle typer arv som er lett å ta i mot. Arven kan være noe av det viktigste og største vi får med oss fra dem som kom før oss, men det kan også være sykdom, gjeld eller forpliktende rikdom.
Arv av gård er et tema som skaper et bredt spekter av følelsesmessige reaksjoner. Å være tilknyttet det stedet der familien har bodd og levd i århundrer, kan for noen gi livet en egen eksistensiell ro og mening. Men det er en gave som krever gjenytelse, gjennom et liv der det meste av fritiden går med på å holde hus og gård og eiendom i stand.
– Et gammelt uttrykk sier at man skal overlate gården i bedre stand enn man selv overtok den i. Det er nok vi den første generasjonen som etterlever, sier Brekke.
I 2011 bodde han sammen med konen og datteren i en liten leilighet i Sandvika. Birgitte Westergaard jobbet som barnehagepedagog, han jobbet som produksjonssjef i et lite firma. Å flytte til familiens småbruk på Brekka var en drøm han hadde hatt helt siden han var liten og bodde i blokk på Ensjø.
– Men vi klarte aldri å finne ut om vi egentlig ville flytte til Telemark, eller bo på et småbruk. Vi snakket mye om det, men kom ikke frem til noe klart svar. Så da måtte vi stille et annet spørsmål – ville vi gjøre noe annet i livet enn å bo i kaoset i byen? Da fant vi ut at, ja, vi ville prøve oss i Telemark, sier Brekke.

Å høre til

– Nettopp det at det handler om et livsprosjekt, gjør at slike avgjørelser ikke blir et enkelt «ja» eller «nei».
Det sier Marianne Lien, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hun leder et forskningsprosjekt om norske hytters betydning for slektskapstilhørighet og familierelasjoner. Hun tror mange av de samme prosessene gjelder for arv av gård og småbruk.
– Noen mennesker opplever å stå i en spesiell relasjon med et sted. Det er som om man føler at stedet «kaller på en». Man tar over gården basert på en dyp opplevelse av å høre til, sier Lien.
Hun forteller at gårdsarv kan oppleves som en skjebne.
– Det handler ikke alltid om hva som er lønnsomt eller rasjonelt. Opplevelsen av å overta en gård eller en bygning som har vært i familien lenge, kan gi livet en retning og en mening. Det handler om å gi seg hen til noe større enn seg selv.

---

«Brekka»

• Småbruket «Brekka» ligger på Haugsjåsund i Nissedal kommune i Telemark.
• «Brekka» har vært i familien til Per Arild Brekke siden 1829.
• I 2011 flyttet han og familien fra Sandvika til Telemark for å sette i stand bruket.

---

Fattigmannssted

20. desember 2011 hadde Westergaard oppkjøring. Oppvokst på Lysaker og bosatt i Oslo hadde hun aldri trengt å kjøre bil. Men skulle hun komme seg på jobb i Telemark, måtte hun kunne kjøre. På parkeringsplassen på Billingstad trafikkstasjon satt Brekke sammen med datteren Frida og ventet med flyttelasset.
– Det måtte bare gå, sier Westergaard. Hun besto prøven, og samme dag kjørte den lille familien til Brekka – ikke på juleferie, men for å bo der.
– Den første julen var skikkelig stusselig. Vi møtte ikke ett menneske! For å være ærlig angret vi som hunder det første halve året, sier Westergaard.
Bruket på Brekka hadde stått ubebodd siden 1971. En stor vannlekkasje hadde skapt skader på alt treverket i huset, og det fantes ikke isolasjon i veggene. Uansett hvor mye paret fyrte den første vinteren, ble det ikke mer enn 18 grader inne. I trappeoppgangen mellom første og andre etasje var det så kaldt at potteplantene frøs og døde.
– Stedet er nesten ikke verdt noe som helst. Alt måtte settes i stand på nytt, sier Brekke.
De siste årene har de pusset opp stedet, rom for rom.
– Det finnes et hemmelig rom her i huset, på en kvadratmeter, med flagg og motstandsmateriell fra krigen, sier Brekke.
Frida trygler faren om å få vite hvor det er, men får til svar at hun skal få vite det når hun blir 18 år.
– Dette er jo et fattigmannssted, det kan man se på måten huset er bygget på. Men det dukker opp rare ting her hele tiden. Fra krigen og frem til 1967 lå Norges minste bemannede postkontor her, på den andre siden av gaten. Vi fant den gamle postsekken midt i alt rotet, sier Brekke.

Forandring

Da de hadde blitt enige om å flytte, spurte Brekke faren sin om å få overta bruket. Frem til da hadde hele storfamilien tilbrakt feriene der.
– Da vi flyttet, sa venner og familie at 'vi kommer på besøk'. Men det er ikke mange som har kommet. Gården oppleves kanskje som langt fra Oslo, selv om de ikke synes det er så langt for oss å dra til Oslo på besøk. Samtidig er det jo sånn med ulike faser av livet. Man endrer seg, og blir opptatt av andre ting. Vi har kanskje heller ikke de samme prioriteringene som før, sier hun.
Westergaard forteller at i Sandvika var det lett å bli opptatt av hva alle andre kjøpte av klær og ting. Nå har hun sluttet i jobben som førskolelærer, og driver butikk og kafé i Treungen.
– Vi har blitt mer opptatt av å gjøre ting sammen, sier Westergaard.
Skiturer, toppturer og frisbee-golf er aktiviteter som hele familien er med på.
– Men det er jo så langt til nærmeste frisbee-golfbane! Så da lagde vi like godt en bane i hagen, sier Brekke.

Vi angret som hunder det første halve året

—   Birgitte Westergaard

I det store og hele er det et privilegium å arve

—   Live Skinnes, forfatter og gårdbruker

Forpliktelse

Live Skinnes driver Nedre Skinnes Gård i Buskerud. Hun har skrevet boken Gardsliv, og har engasjert seg i debatten omkring landbruk, boplikt og gårdsoverdragelse.
– I det store og hele er det et privilegium å arve. Når du står alene med ansvaret for å forvalte gården videre, kjenner du at arven lever gjennom deg, sier Skinnes.
Gårdslivet gir en fleksibilitet i hvordan man legger opp tiden sin, og en nærhet til årstidenes stadige forandringer.
– Det er godt å oppleve nærheten til livsprosessene på gården gjennom året. Å se at det vokser rundt meg, at dyr blir født og at naturen endrer seg, er en utrolig rikdom.
Skinnes forteller at det ofte er sterke følelser knyttet til overdragelsesprosessen. Er det riktig å fordele arven slik at én får gården, mens andre søsken ikke får noe? Gårdens verdi kan sjelden gjøres om til vanlig arv med mindre den selges ut av familien, noe som ofte ikke er aktuelt. Hun forteller at det kan oppstå såre følelser både hos den som gir gården videre, og hos den som overtar. Forventninger fra begge parter kan skape misforståelser.
– Derfor er det lurt å snakke sammen om de vanskelige tingene, sier Skinnes.
Hun forteller at ønsket om å levere gården videre i bedre stand enn man selv fikk den i, kan være vanskelig å leve opp til.
– Det er frustrerende når økonomien ikke strekker til. Før kunne man hogge litt av skogen hvis det oppsto uforutsette utgifter. Men hvis vi hadde hugget hele skogen vår på 7.000 mål, ville det ikke engang betalt ned gjelden. Det er mange som driver gård fordi følelsene rår, og fordi man kjenner en sterk grad av forpliktelse. For her er det arbeid til fem mann, og lønn til en halv, sier Skinnes.

Jordsjuk

I diktsamlingen Jordsjukantologien nr. 1 skriver visesanger Stein Torleif Bjella om arv av gård og menneskers forhold til jord.
– Jeg oppdaget at det er veldig sterke følelser knyttet til det å eie, og den har særlig to former: å eie en annen, og å eie grunn. I samlingen skriver jeg at det bare finnes to tragedier i livet – tap av kjæreste, og jordskifte. Det handler om å høre til et sted, og å ha et fast punkt i tilværelsen, sier Bjella.
Han mener at ordet «jordsjuk» beskriver noe eksistensielt: Mennesket kommer fra jord, lever av jord, og skal bli til jord. «Det er mer enn bare havsyke. Det handler om identitet, og overlevelse.»
– Før var det viktige ressurser knyttet til landbrukseiendommer. I dag er ikke ressursene like viktige, men eieviljen er fortsatt like sterk. Det er et paradoks. Kanskje handler det om trygghet, at man blir jordet av det. I diktene skriver jeg om en som blir konfrontert med hvorfor han er så opptatt av eiendomsrettighetene sine. Han svarer at stedet er blitt en del av kroppen, sier Bjella.

Ro

– De første tre årene reiste vi hjem til Oslo. Nå reiser vi på besøk til Oslo, sier Brekke.
Etter snart syv år, har de endelig begynt å finne roen på landet.
– Ting fungerer annerledes her. Man avtaler aldri når man skal gå på besøk til hverandre. Det gjorde vi alltid i Oslo. Nå er det sånn at hvis bilen står der, og man går forbi, så stikker man alltid innom og drikker kaffe.
Paret har fått venner i andre aldersgrupper. På søndagene samles gjerne familier fra bygda i gapahuken på andre siden av tjernet i nærheten.
– I Oslo var jo vennene våre omtrent like gamle som oss selv. Her har vi venner som er tjue år eldre enn oss. Vennskap handler mer om å ha noe til felles, sier Brekke.

Slekters gang

De er på vei ut døren, tilbake til butikken i Treungen. Frida tar på seg rosa tøfler kjøpt på ferie i Polen, og gjør seg klar til å bli med mamma på jobb. Før kaffestunden avsluttes og familien skiller lag i noen få timer, smetter jeg inn et siste spørsmål:
– Hva skjer om hun ikke vil overta?
– Hun skal få velge. Men vi håper jo at hun vil.