Guri ble venn med den rumenske tiggeren Elena: – Det var hun som tok imot meg

Noen dager kan du være ekstra glad for at du ikke tigger på gata i Oslo. Dette er en sånn dag. Regn, fire varmegrader, norsk oktober på sitt gråeste.

Utenfor Kiwi-butikken på Grønland har den ­eldre kvinnen trukket beina opp under skjørtet. Hun ­sitter på ei papp-plate og har et kaffebeger med noen småpenger foran seg.

I dag kaster forbipasserende et ekstra blikk hennes­ vei. Foran tiggeren sitter en norsk kvinne på kne.

De to legger pannene mot hverandre, tar hverandres hender og smiler. Slik hilser de: En rumensk tigger med blomstrete skaut og en norsk antropolog med kortklipt hår og olabukser.

– Har du bare hagehansker? spør Guri Riks­aasen på norsk.

– Morta, morta! svarer Elena Gheroghe melodramatisk, jeg dør, jeg dør.

Så ler de høyt.

Guri tar av henne hanskene, og varmer Elenas hender mellom håndflatene.

– Hun har gjort meg klar over hvor rik jeg er

I 2013 fortalte Guri Riksaasen om vennskapet med Elena i et innlegg i Vårt Land. Nå har Riksaasen, som til daglig er assisterende generalsekretær i Norske Kirkeakademier, skrevet boka Kjærlighet i tiggernes tid, som er utgitt på Vårt Land forlag. Den handler om hvordan sosialantropologen og SV-politikeren fra Oslo ble venn med den nå 63 år gamle tiggeren fra Romania.

Vi er bare 200 meter unna den faste tiggeplassen der de møtte hverandre første gang. Inne hos den amerikanske kaffekjeden er stolene myke og varme, koppene breddfulle og store som bøtter. Høytaleranlegget spiller musikk så strømlinjeforma at du knapt legger merke til at den er der.

Guri Riksaasen forteller at forholdet til Elena har gjort henne klar over hvor rik hun er.

– Jeg er ikke noe spesielt vellykka etter vår måle­stokk, men det er helt greit. Jeg har lært meg å være glad for at jeg har en leilighet, og hvor viktig det er å ha vann! Hjemme hos Elena i Romania har de ikke vann. Det er kjempeslitsomt.

---

Guri Riksaasen

• Født i 1971. Bor på ­Holmlia i Oslo. Tre barn på 14, 18 og 25.
• Er assisterende generalsekretær i Norske Kirke­akademier.
• Utdannet sosialantropolog og sertifisert kommunikolog.
• Har skrevet boka Kjærlighet i tiggernes tid (Vårt Land forlag, 2019) om vennskapet med Elena Gheorghe fra Romania, som tigger på gata i Oslo.

---

– Hun tok imot meg

Hun passerte Elena mange ganger før hun la ­ordentlig merke til henne. Guri hadde kontor i nærheten, og gikk alltid forbi den faste plassen når hun skulle kjøpe lunsj.

Hver dag spytta vekslemaskinen ut småpenger i skåla, og hver dag putta Guri dem i lomma og gikk rett forbi Elena.

Den rumenske tiggeren irriterte henne. Elendigheten hennes var ubehagelig. Hvorfor ga hun ikke noe til henne? Burde hun egentlig gi?

En dag skjønte hun at pengene aldri ville gjøre henne lykkelig. Hun kan kjøpe hva hun vil, spise hva hun vil. Enda var hun ikke fornøyd.

«Ok, Guri, nå har du blitt noen du ikke har lyst til å være», tenkte hun, og bestemte seg for å gi vekslepengene til tiggeren.

Elena pleide å snu seg vekk når Guri gikk forbi. Hun visste at hun ikke fikk noe.

Men denne gangen stoppa hun. De så hverandre i øynene.

– Det var ikke jeg som tok imot henne i hennes elendighet. Hun tok imot meg. Og det å bli tatt imot, var veldig fint.

I begynnelsen ga hun noen penger nå og da. Så fikk Elena et par sokker, noen gamle tepper, en plastbalje. Elena og mannen Georghe ble invitert på middag, deretter på overnatting hjemme hos familien Riksaasen på Holmlia i Oslo. Etter hvert ble det en mer fast ordning. I boka forteller Guri Riksaasen om besøkene til Elenas landsby i Romania og om hvordan hun gradvis har blitt kjent med historien hennes.

Nå har Elena nøkkel til leiligheten og kan komme og gå som hun vil, selv om hun stort sett overnatter på akuttovernattinga­ i sentrum. Det er tungvint for henne å reise fram og tilbake til Holmlia hver dag.

Vi er så rike, og vi bruker rikdommen til å polstre oss.

—   Guri Riksaasen

Møtte opp på farens kontor for å melde seg ut av kirka

Stadig stryker hun handa over et koptisk kors på høyre håndledd. Guri Riksaasen tok tatoveringa for elleve dager siden. I Egypt, på korsets dag.

Selv om hun alltid har trodd på Gud, forteller Riksaasen at hun har brukt lang tid på å finne seg til rette i kristne fellesskap. Faren var prest, og foreldra vokste opp på Grünerløkka før bydelen­ ble hipp. De er godt planta i ­arbeiderklassen. Kanskje er det grunnen til at de aldri snakka om skyld og skam.

– For foreldra mine er tro noe jordnært og praktisk. Du skal være solidarisk og vise omsorg og nåde, sier Riksaasen.

Familien bodde først på Nordmøre. Å være prestefamilie der handla om praktiske ting, som å hjelpe naboer i fjøset.

Da Guri var 11, flytta familien til Stange på Hedmarken. Her tilhørte presten storbøndene. Guri Riksaasen følte et veldig behov for å ta avstand fra rollen som prestedatter.

Dagen etter at hun fylte atten, møtte hun opp på farens kontor for å melde seg ut av statskirka.

– Det må ha krevd noe av ham å være så profesjonell. Han slapp ikke ut så mye som et sukk da dattera kom og meldte seg ut av kirka hans, sier Riksaasen.

– Ikke før nå har jeg følt at jeg er bra nok

Det var egentlig ikke et opprør mot foreldra. Det var et opprør mot kirka. Guri Riksaasen orka ikke all moralen kirka sto for.

– Jeg klarte ikke å se at fordømmelsen hadde et grunnlag i evangeliet, sier hun.

– Kanskje måtte jeg som prestedatter ut av kirka for å komme tilbake som meg selv.

Da hun fikk sitt første barn, døpte hun ham ­likevel i kirka. Hun tenkte at det var en fin måte å vokse opp og oppdra barnet på.

– Det gikk opp for meg at moralistene i kirka ønska at sånne som jeg skulle melde meg ut, for da ble verden mye enklere for dem. Men jeg vil ikke gjøre verden enkel for dem, sier Riksaasen.

Hun meldte seg inn igjen. Men selv om Riks­aasen skjønte at hun hørte til i kirka, sleit hun med å finne seg til rette. Hun følte at livet hennes ikke var riktig. Kjernefamilien er ikke for henne. Hun har tre barn med tre forskjellige fedre, og har stort sett alltid vært alene med dem.

– Ikke før nå har jeg følt at jeg er bra nok for det kristne fellesskapet, sier Riksaasen.

Da hun flytta til Grønland i Oslo rundt årtusenskiftet, begynte hun å gå i menigheten der. For første gang fant hun et kristent fellesskap der hun følte seg hjemme.

Menigheten hadde mange «vindskeive», det var lite fasade og flere andre enslige med barn.

I flere år turte hun ikke gå i andre menigheter. Selv om Riksaasen har hatt ulike jobber i kirka, som menighetsutvikler, frivillighetskoordinator og trosopplæringsleder, har hun hatt vanskelig for å gå i kirka bare som seg sjøl.

– Du er veldig sårbar i møte med en menighet, fordi du kan bli avvist. Det er mye verre å bli ­avvist av det kristne fellesskapet enn av andre fellesskap, sier Riksaasen.

Alle kan løfte hverandre opp. Analfabeten Manzora kan løfte meg opp.

«Jeg skal til Egypt for å møte Gud»

Hun kan aldri mer si at det ikke finnes en Gud, understreker Guri Riksaasen. Hun har opplevd det. Men når hun skal utdype, blir hun usikker. Drar fingrene gjennom det korte, lyse håret.

– Jeg er redd det her blir veldig koko.

Riksaasen ler, og sier hun absolutt ikke er «sånn gladkristen».

Da hun møtte den koptiske biskop Thomas i Oslo for to år siden, kjente Riksaasen at hans budskap om forsoning traff henne. Hun bestemte seg for å besøke retreatsenteret hans, som ligger i Anafora i Egypt, i romjula. Det var perfekt timing: Etter jul skulle hun begynne på deltidsstudier på MF.

Hun begynte å si det til folk, mest for å være morsom: «Jeg skal til Egypt for å møte Gud.»

Anafora ligger i ørkenen mellom den egyptiske hovedstaden Kairo og kystbyen Alexandria. Senteret tar imot besøkende til kurs og retreat, i tillegg til å være kloster og arbeidsfellesskap. Riksaasen blir umiddelbart slått av hvor vakkert det er. Hun er sikker på at oppholdet kommer til å bli fint.

Under kveldsbønnen ser hun rundt seg. Det virker som de andre opplever noe spesielt. Men hun opplever ingenting.

Hun er her, hun er klar. Hun vil gjerne møte Gud og Jesus, men det er ingenting som møter henne. Det er helt tomt.

Riksaasen begynner å gråte. Hun klarer ikke stoppe og gråter i flere dager.

Det kristne budskapet om at Gud er for alle, Gud glemmer ingen, gjør det bare verre.

Gud er alltid til stede, men ikke for meg, tenker­ hun.

– Det var bekmørkt. Det opplevdes som en ­eksistensiell krise, sier Riksaasen.

Nærheten hun ønska seg

I spisesalen vet hun ikke hvor hun skal gjøre av seg. De andre har det så fint, mens hun bare gråter. Men en kveld kjenner hun en hånd på skuldra. Kvinnen snakker arabisk, men Riksaasen skjønner at hun ber henne sette seg ved siden av henne. De sitter tett inntil hverandre, kvinnen gir henne servietter og vann, og de spiser. Så går de til kveldsbønn sammen.

Under frokosten dagen etter er kvinnen der igjen. Du skal være med meg og vaske kirka, forteller hun til Riksaasen, som protesterer. Hun har tenkt til å lese, men hun kan gjerne hjelpe til neste gang?

Men kvinnen er bestemt. Det er ikke noe som heter neste gang.

Kirkerommet er dekka av flere hundre stripete filleryer, sortert i sirlige mønstre. Riksaasen og kvinnen bærer ryene ut sammen med flere andre, rister dem og legger dem på plass igjen. Hun blir helt utkjørt av det harde arbeidet.

Når de går til kirka den kvelden, opplever Guri Riksaasen den nærheten hun har ønska seg. Den er intens, en sterk, tett, lys og varm følelse. Den krever ikke noe av henne. Og den blir ikke borte.

– Sjøl om det sikkert er et psykologisk triks å la meg jobbe hardt hele dagen, tror jeg det var Gud. Gud ville vise meg at Gud jobber gjennom alle hender. Du trenger ingen akademisk grad eller være en kjent eller spesiell person. Gud bruker alle, sier Riksaasen.

Hun lærer etter hvert at kvinnen heter Manzora, og var analfabet da hun kom til Anafora. Hun vet ikke engang hvor gammel hun er. Jobben hennes er å vaske og holde kirkene i orden og lage frokost.

Riksaasen bruker den koptiske biskop Thomas sine ord for å forklare hva som skjedde: Å møte Gud er å bli løfta opp.

– Alle kan løfte hverandre opp. Analfabeten Manzora kan løfte meg opp. Og det tenker jeg er ganske vakkert, sier Riksaasen.

– Vi trenger ikke dra rundt i verden og tenke at vi skal hjelpe folk. Vi trenger hjelp sjøl.

Vi spør Guri og Elena: Hva er meninga med livet?

De trenger ikke si noe

Guri Riksaasen avbryter seg sjøl.

– Kan jeg fortelle en historie om Gud og Elena og meg? spør hun.

Hun forteller at hun en kveld sitter på et møte og kjenner at en gammel infeksjon er i ferd med å blusse opp igjen. Siden barna sover, kan hun like gjerne dra på legevakta nå som å vente til neste dag.

Vanligvis tenker hun ikke at det er en god idé å dra på legevakta. Hun hater legevakta. Men nå drar hun likevel.

Utenfor står en tigger og røyker­. Så fort han ser henne, roper han: «Elena, Elena, Elena!»

Tiggeren drar henne gjennom legevakta og inn på et rom. Der ligger Elena i ei sykeseng. Rundt henne står mannen, en tolk, noen sykepleiere og en lege. Elena har svimt av på gata. Nå vil legen skrive henne ut, men akuttovernattinga er full, det er november og Elena har ikke noe sted å sove. De diskuterer hvem som har ansvaret.

Når Elena ser Guri, samler hun sammen posene sine, tar på seg jakka og er klar til å gå. De trenger ikke si noe. Begge vet at Elena­ skal bli med henne hjem til Holmlia.

– Alle de som står rundt, tenker at noen har ringt til meg for at jeg skulle komme og hente henne. Men ingen har ringt til meg, sier Guri Riksaasen.

– Og det tenker jeg er Gud.

For henne ble hendelsen et vendepunkt. Hun har tenkt at hun må være forsiktig. Hun har vært redd for at Elena skulle ha forventninger, redd for å involvere seg for mye, for å miste kontrollen.

Men nå skjønner hun at det bare er å slippe. Det kommer til å gå bra.

Å tørre å være sårbar

Det er litt rart å kalle dem venninner, de to kvinnene som sitter på den kalde asfalten utenfor matbutikken på Grønland. Guri og Elena utvider assosiasjonene vi har til begrepet. De snakker sammen høyt og ivrig. På en blanding av rumensk, italiensk, engelsk og norsk diskuterer de fotball og varm suppe. De avtaler at Elena skal komme hjem til henne på Holmlia dagen etter.

Guri Riksaasen har blitt kontakta av folk som har lest historien hennes og som ønsker å gjøre det samme som henne. Men Riksaasen advarer mot å ha det som utgangspunkt.

– Du må møte noen du blir glad i, noen du kan stole på, og la det utvikle seg, sier hun.

I begynnelsen tenkte hun at Elena skulle slutte å tigge. Nå skjønner hun at det aldri kommer til å skje. For behovene forsvinner ikke: Helseutgiftene øker med alderen, og om Elena skulle få det hun trenger, er det alltid noen andre som trenger hjelp: Broren, dattera, naboen. Elena kommer til å fortsette til hun stuper.

– Det tok tid for meg å akseptere. Ellers har det ikke vært noe vanskelig i forholdet vårt.

Guri Riksaasen tror mange har det som henne, at de møter Gud gjennom andre mennesker. Men det krever at vi tør å være sårbare.

– Vi er så rike, og vi bruker rikdommen til å polstre oss. Vi blir ikke sårbare lenger, vi forsikrer oss. Vi kjøper komfort og trygghet. Vi trenger ikke hjelp, for vi kan betale oss ut av ting. Det gjør at det blir vanskeligere å oppleve Gud, sier Riksaasen.

Hun stryker fingrene over korstatoveringen igjen.

– Å tro på Gud gir en mulighet til å forsone seg med at jeg ikke får til alt, sier hun.

Riksaasen forklarer at det var derfor hun tatoverte et kors på håndleddet. For å minne seg sjøl på at hun har en plass, at hun er god nok for Gud. Til tross for hva andre tenker om henne.

– Jeg fortjener ikke å få en plass hos Gud, men jeg har en plass likevel. Den tanken gir meg hvile.

4 raske

Gud er: 


Den som skaper det gode, hele tida, igjen og igjen og igjen.

Jeg klarer meg ikke uten: 

Foreldra mine og ungene mine.

På min gravstein 
skal det stå: 


Jeg har begynt å tenke på felles­grav. Det er en idé jeg liker godt, for da slipper du å ligge alene. Kanskje hvis noen besøker graven min en dag så møter de noen som besøker noen andre i samme grav, og så blir de venner? Det ville vært hyggelig!

Boka alle må lese: 


En bok som har betydd mye for meg er Margaret Skjelbreids Gulldronning, perledronning, som handler om hvordan hjelper vi hverandre etter overgrep.

---

LES MER

• • Guri Riksaasens kronikk «Kjærlighet i tiggernes tid» ble publisert på Verdidebatt i november 2013, og i løpet av kort tid ble den lest av 50.000. Les hele innlegget her.
• • Skarpe steiner, skrå benker og pigger på bakken skal drive hjemløse bort. Fiendtlig arkitektur blir stadig mer vanlig i byene.
• • Hva er fiendtlig arkitektur: For eksempel denne: Verdens ondeste benk

---