Wergeland for nye nordmenn

Henrik Wergeland kommer plystrende inn på scenen i Telemarksgalleriet. I Wergeland-entusiast Olav Smedsruds skikkelse for­teller dikteren om sine stormende for­elskelser, mens 10.-klassinger fra Notodden ungdomsskole kniser av hans blomstrende og lidenskapelige beskrivelser.

– Men i min kjæreste Grunnlov er det noe som ikke passer inn, i paragraf 2 nektes j­øder ­adgang til Norges rike. Jeg tror på vår grunnlov som best på jord – men her er det noe som ikke stemmer! tordner dikteren.

Jødesaken

Foran ungdommene trekker Bereket Haile og Olav Smedsrud paralleller fra Wergelands kamp for jødesaken til dagens flyktningsituasjon og ­integreringsdebatt.

Frivillig. Bereket Haile er leder i Brobyggerrådet på Not­odden, et frivillig arbeid for å skape kontakt mellom innvandrere og lokalmiljø. Han kommer rett fra eldresenteret, der han har fremført norsk lyrikk.

– De gamle ble så glade, de klemte meg og ville lære meg å strikke, forteller han.

For Haile ble møtet med Norge også hans første møte med islam.

– Jeg kom fra en kristen bakgrunn i Eritrea, og kjente ingen muslimer. Nå har jeg fått muslimske venner på Notodden, forteller han.

Kultursatsing

Telemarksgalleriet er en av flere kunstinstitu­sjoner som nå satser på kultur som integreringsverktøy. Kulturdepartementet har bevilget åtte millioner til kunst- og kulturtiltak som skal fremme et inkluderende samfunn. For å nå et slikt mål må vi være trygge på verdien av vår egen kulturarv, mener kulturminister Linda Hofstad Helleland.

Satsing. – Vi har hatt for lite selvtillit på vegne av våre egne verdier – og egen kultur. Det skaper utrygghet når vi i redsel for å havne over i nasjonalisme, blir utydelige i vår formidling – og skal formidle noe «nøytralt». Vi har ingen grunn til å være ­beskjedne på egne vegne, sier kulturminister Linda Hofstad Helleland.

Når kulturinstitusjoner skal ta større grep for å fremme integreringen, ser hun for seg at det kan skje både ved hjelp av nyskapende kulturuttrykk og tiltak basert på vår etablerte kulturarv.

– Jeg har besøkt flere prosjekter, og blitt imponert. Kilden teater i Kristiansand har med forestillingen Anne Franks søsken gjort et viktig arbeid i forebygging av radikalisering, gjennom å involvere flyktninger og høyreekstreme – som aktører i både manus­arbeid og som skuespillere, sier Helleland.

– I vår egen kulturarv har vi også mye som har relevans i ­integreringsarbeidet. Det er ­ekstra spennende når de gamle­ historiene blir betraktet med nye blikk – og formidlet med nye stemmer, sier hun.

Nora med hijab

Nyhetsleder i Minerva, Kristian Meisingset, mener de store kulturinstitusjonene gjør en elendig jobb med tanke på integrering. En under­søkelse Nasjonalmuseet har ­utført viser at kun tre prosent av museets besøkende har ikke-vestlig innvandrerbakgrunn.

– Mange av de tunge aktørene er uinteresserte i integrerings­arbeid. Hadde de hatt til hensikt å nå bredere ut, ville de ha drevet publikumsrekruttering på en helt annen måte, sier Meisingset.

Han mener den nye tildelingen av kulturmidler blir «kakepynt».

– Jeg er ikke motstander av at det blir tildelt åtte friske millioner til kultursatsing mot innvandrermiljøene. Men skal det monne, må en slik satsing vise seg i de regulære budsjettene til de store kunst- og kulturinstitusjonene. Det offentlig finansierte kulturlivet i Norge er dårlig på integrering. De store, borgerlige institusjonene kunne gjort mye mer spennende rettet mot innvandrerpublikummet. Hvorfor setter ikke Nationaltheatret opp Et dukkehjem på østkanten i Oslo? En Nora i hijab ville gått rett inn i problemstillinger mange innvandrerjenter står midt oppe i, sier Meisingset.

Når det ikke skjer, mener han det skyldes at mange av institusjonene mangler kunnskap om hvordan de skal innrette seg mot disse miljøene.

– Ta lærdom av de som har laget Skam-serien på NRK. De har gjort et grundig forarbeid og ­treffer målgruppen.

Men han er ikke bare pessimist.

– Kulturlivet er mer enn de store institusjonene, det skjer mye spennende og mer målrettet lokalt, der bibliotekene er viktige aktører. Biblo-prosjektet på Tøyen har en klar innretning og når frem til innvandrerungdom. Vi burde ha ti sånne biblioteker i Oslo øst, mener Meisingset.

Integreringsarena

Det er nettopp bibliotek­sektoren som har fått den største delen av regjeringens nye integreringspott. Nasjonalbiblioteket får tre millioner kroner i øremerkede midler.

– Er kunst og kultur godt egnet i integrerings­arbeidet, direktør Aslak Sira Myhre?

– Ja, ja og ja. Kultur i bred forstand, fra idrett til litteratur, er ekstremt godt egnet til integrering – det beste vi har i tillegg til arbeidslivet og skolen. Vi får til mye god integrering for tre millioner, og vi vil klare å omsette ytterligere midler i gode tiltak. Å skape positive kulturmøter, er umulig uten at vi kjenner vår egen kultur og fortid – på godt og vondt. Nasjonalbiblioteket er hovedleverandør av vår nasjonale hukommelse, den kan alle få tilgang til hos oss, sier Myhre.

Han påpeker at vi må unngå å verdilade holdningen til egen fortid.

– Vi må ikke låse oss fast i at slik har vi det – og slik skal det være. Vi må trekke frem vår historie på godt og vondt. Det finnes mye å være stolt over, og det er ting som er skamfullt. Men å presentere norsk kultur og historie, er ikke sjåvinistisk. Men vi må ikke late som om det er en ubrutt tradisjon av fremskritt og forbedring, det blir falskt, sier han.

Direktøren ved Nasjonalbiblioteket får ofte spørsmål om «det norske».

– Det vanskeligste å forklare når jeg er i utlandet, er det egalitære samfunnet, og hvor stor betyd­ning folkebevegelsene har hatt. Det som har grodd frem gjennom haugianisme, avholdsbevegelse, kvinne­bevegelse og arbeiderbevegelse – som alle har tanke­gods som på mange ­måter drar i samme retning, er noe særegent i vår fortid. Vår historie viser på den ene siden et sekulært samfunn, men samtidig en kristen fortid. Det er også en viktig del av 
fortellingen om Norge. Og den kan Nasjonal­biblio­teket dokumentere til minste detalj, sier Myhre.

Likevel mener han det viktigste integreringsarbeidet foregår på hvert enkelt folkebibliotek.

– Det er en uhyre viktig møte­plass for nye og gamle nordmenn. Det flerspråklige bibliotek er et tilbud vi nå styrker gjennom de ekstra midlene. Med et tilbud på 19 språk, trekker det mange nye landsmenn til bibliotekene. De finner et tilbud på sitt eget språk, som aviser og barne­bøker. Vi har prosjekter rettet mot mødre, lekse­hjelp, datakurs og en rekke aktiviteter som vil gjøre folke­bibliotekene til en enda sterkere­ integreringsarena, sier Myhre.

Sjokkerende

Kilden teater og konserthus i Kristiansand har fått 300.000 nye kroner fra Kulturdepartementets nye satsing. Altså langt mindre enn ­Nasjonalbiblioteket, men nok til å sette opp 24 ekstra forestillinger av Anne Franks søsken – et prosjekt som startet i høst og som nå skal vises for 7.000 nye ungdomsskoleelever.

– Vi har laget en ubehagelig forestilling, der ­publikum utfordres gjennom ­eks­treme dilemmaer.­ I Anne Franks søsken er ­manus i stor grad ­basert på innspill fra flyktninger – og fra den høyre­ekstreme gruppen Odins soldater, sier teatersjef Amalie Nilssen.

– Vi hadde en karakter, og en historie. Men ­manus er blitt til underveis, med innspill fra begge­ ­gruppene – og forestillingen blir kontinuer­lig oppdatert ut fra nyhetsbildet. Prosjektet har vært ­døråpner mellom grupper som står langt fra hverandre, forteller Nilssen.

Prosjektet kan høres ut som «trøbbel» – og Nilssen­ legger ikke skjul på at de har møtt store utford­ringer underveis.

– Det har vært tøft å møte sjokkerende ytringer, og alle aktører har våget å fronte meninger som ikke er stuerene. Vi har nådd inn i et endringsrom gjennom barske konfrontasjoner. Forestillingen er ekstremt konfronterende overfor publikum, som involveres i dramaet, forteller hun.

Anne Franks søsken har blitt brukt som en del av introduksjonsprogrammet for flyktninger som er kommet til landet. Et sitat fra én av dem: «I am ­human», har blitt brukt som kunstnerisk utgangspunkt.

– Det gis ikke enkle løsninger og svar, men vi prøver å få frem at hvert enkelt individ er en ressurs. Dette er brobygging i en tid med økt ­polarisering – der kunst skaper forståelse mellom helt ulike virkelighetsoppfatninger.

Teatersjefen forteller at dramaet blir en reise inn i andre menneskers liv. Hun tror det kan skape en erkjennelse av at vi ­innerst inne har de samme ­ønskene og lengslene.

– Vi må motvirke utenforskap. I Anne Franks søsken ­ viser kuns­ten­ vei mot et rikere fellesskap.­

Inkludering

To store begreper­ har preget kulturpolitikken de siste ti årene: De rødgrønnes­ «kulturløft» innebar en opprustning av den kulturelle ­infrastrukturen, hovedsakelig ved at rødgrønne kulturpolitikere j­obbet for at kulturen skulle­ få én prosent av statsbudsjettet. Men i 2013 mente borgerlige kulturpolitikere at økte bevilgninger hadde ført til strammere ­føringer og at makten burde spres. Før de vant valget, lanserte de sin «frihetsreform» – hvor mer privat kultursponsing skulle­ gjøre ­institusjonene mindre ­avhengige av å være på godfot med politikere­ og byråkrater og at den statlige innflytelsen skulle ­reduseres.

Ser vi nå et rød-grønt pust inn i den borgerlige kulturpolitikken?

– Det er kanskje å dra det litt langt, sier Ole Marius Hylland ved Telemarksforskning.

– Men det er interessant at en blå minister bruker begrep som integrering og mangfold. Det står for eksempel i kontrast til det faktum at den blå regjer­ingen i 2014 fjernet punktet om økt mangfold fra listen over de overordnede målene for scenekunstpolitikken, slik denne ble formulert i tilskuddsbrevene til teatrene.

Kulturforskeren ser tildelingen av de nye midlene mer som et ledd i økt stolthet over nasjonal kulturarv. Han ser klare skiller i kulturpolitikken fra de to siste regjeringene.

– Den rød-grønne regjeringen stod for en optimisme tuftet­ ­­på kulturens iboende evne til å skape inkludering i et sosial­demokratisk perspektiv, der kultur betraktes som et velferdsgode som alle skal ha en grunnleggende lik tilgang til, sier Hylland.

– Både i og utenfor regjeringsposisjon har Frp hatt som kjepphest å fremme den nasjonale kulturarven. Og for Høyre har det vært viktig å markere fravær av statlig innblanding i kulturlivet. Høyre går også, om enn litt mer forsiktig, i retning av å styrke nasjonal identitet og stolthet, sier han.

Kulturmøter

Vi må være stolte­ av det norske, sier vi nå. Tanken om at vi, i vår iver etter å inkludere og forstå, har glemt noe av vår egen identitet – ligger til grunn for økt oppmerksomhet på norske verdier og norsk identitet.­

Mohammad Usman Rana har skrevet boken Norsk islam. Han deler ikke Hellelands oppfatning om at nordmenn er kulturelt­ ­beskjedne.

– At nordmenn er utydelige på egen kultur, er en seiglivet myte. Jeg er født i Tønsberg, og fikk et tidlig møte med Osebergskipet. Jeg har fått solid innføring i norsk kulturarv gjennom skole og oppvekst, og det har vært positivt.

Han mener det er viktig å bygge­ broer mellom norsk kultur og minoritetskulturene.

– Å blande kulturuttrykk er innovativt i seg selv. Kultur er ikke en statisk størrelse, norsk kultur blir rikere i møte med ­andre uttrykk. Og de som har minoritetsbakgrunn må også skape seg rotfeste i det «norske». Se hva som har skjedd med norsk matkultur de siste tiårene – og i arkitekturen. Barcode-utbyggingen er ikke akkurat sterkt ­inspirert av vikingarkitektur. God kultur skapes ut fra sunn dynamikk, sier han.

Carpe Diem

I dag ser han på bandet Karpe­ Diem og norske fotballhelter 
med mino­ritetsbakgrunn som viktige forbilder.

– Kunst og kultur, og kanskje særlig idretten, er viktige integreringsarenaer. At mennesker med forskjellig bakgrunn møtes i nyskapende kulturarbeid, er noe som føyer oss sammen og skaper fellesverdier.

Mohammad Usman Rana er begeistret for Henrik Wergeland.

– Han var kosmopolitt og ­patriot, men ikke nasjonalist. Han var opptatt av islam, og stod for verdier som er like grunnleggende viktige i dag. Ibsens ­dramaer er også norsk kulturarv som har aktuell relevans, sier Usman Rana.

Antirasist

Det er Wergeland-arven Olav Smedsrud formidler­ for ungdomsskoleelevene på ­Notodden.

Presentasjonen av dikteren tar utgangspunkt i kunst Borgny Svalastog laget til Wergeland-jubileet i 2008, som igjen tok ­utgangspunkt i Henrik Wergelands dikt «De tre» fra diktsamlingen Jøden. Her møtes en prest, en mulla og en rabbiner i en oase i Syria. Tre fugler som synger sam-­
stemt, gjør at de starter en dialog rundt sine ulike ståsteder.

– I etterkant ser de at de har vært for tilbakeholdne med å fronte egen tro, for å ta hensyn­ til andres. Det er en nyttig ­påminnelse. Det finnes mye misforstått respekt som hindrer oss i å utveksle tros- og religionsspørsmål, sier Smedsrud.

– Wergelands antirasistiske grunnholdning og åpenhet som opplysningsmann er ikke for­eldet, sier han.

Etter en time med Wergeland, blir elevene utfordret til å finne igjen elementer fra hans tanker i Svalastogs kunst. Og i origami-verkstedet brettes de tre fuglene fra diktet. Til slutt skriver de egne dikt om temaet, som gjerne får en aktuell vri:

Roser er røde,

Trump er dritt.

Alt hadde vært bedre,

Om Obama hadde blitt.

– Wergeland snakker til følelser og intellekt, og ungdommene knytter tankene raskt til en nyvalgt president som vil stenge mennesker ute, konstaterer Smedsrud.

– Vi lærer mye mer av dette enn å ha en ­vanlig norsktime. Jeg visste ikke at han kjempet så sterkt for jødene, sier Ingeborg Elisabeth Ljosland Kvålseth­
og skuler lett bekymret bort på norsklæreren­ sin.

Fellesverdier

Kunstner Borgny Svalastog ville forme bildene i Wergelands ånd.

– Målet har vært å skape visuell poesi. Jeg 
vil at Wergelands ord og mine farger og beveg-
elser blir til musikk – som i en symfoni. Møtet ­mellom de tre trosretningene ender i lovsang og 
prising av skaperverket. Hver på sin måte, men i gjen­sidig respekt, sier Sval­a­-
stog. Hun er opptatt av å gjøre Werge­lands tanker så enkle som mulig.

– Det handler om verdighet, og alles rett til å utfolde seg som menneske. Greier vi å møte nye landsmenn med et ømt og kjærlig hjerte, har de ikke noe å frykte. Vi må hoppe over det som skiller – og finne frem til fellesverdiene. Vi må ikke glemme at vi er ett folk her på jorden, sier Borgny Svalastog.

Universelle tanker. En av ­Norges fremste Wergeland-­eksperter, litteraturviter Dagne­ Groven Myhren, synes det er 
en strålende idé å bruke dikterens religiøse dialog i brobyggingsarbeid.

– Wergeland henvendte seg til barna, på deres premisser. Hans universelle symboler og evnen til å visualisere treffer unge i dag. Han var en av våre første klart antirasistiske stemmer. Han ville bygge broer – ikke barrikader, forteller hun.

– I Jøden ser muslimen lyset fra Paradis, den kristne hyller Guds skaperkraft, og jøden ser det nye Jerusalem. De tre fuglenes samstemte sang, minner dem om at de alle er Abrahams barn.

Hun viser til at Allah og det hebraiske Elohim (Gud) har felles opprinnelse.

– Kristne syrere bruker fortsatt Allah om sin Gud. Det er uforståelig å tro at muslimer ikke kan gå på julegudstjeneste. Vårt juleevangelium er identisk med deres egen fortelling fra Koranen, mener hun.

– I sin kamp for jødene foregrep Wergeland­ 
historien. Det var ingen muslimer i landet på den tiden,­ men jødesaken har klare paralleller vår tid, mener Groven Myhren.